Åpen for å dø? Ikke negativt :)

[AnonymBruker]

Energien forblir. Energi blir aldri borte uansett. Og det er det vi er laget av. Energi bare skifter form.

TS

Poenget er ikke energien, poenget er deg. Selv om energien forblir så forsvinner du. Vi er ikke energien, vi er formen og funksjonen av den.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

[AnonymBruker]

Poenget er ikke energien, poenget er deg. Selv om energien forblir så forsvinner du. Vi er ikke energien, vi er formen og funksjonen av den.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

Poenget mitt var at noe av deg blir igjen uansett.

Nå er det jo mange som tror at bevisstheten ligger i energien, men er ikke helt der selv XD

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[AnonymBruker]

Jeg synes tanken på å dø er ufattelig skremmende. Det er ikke selve dødsleiet som skremmer meg, men heller tanken på å være død. Dette er rett og slett noe jeg må unngå å tenke på fordi det gir meg en følelese av desperasjon. Tråden her minnet meg på det nå og jeg følte en overvelmende angst. Er det flere som har det slik?

Anonymous poster hash: 313e5...416

Jepp

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

[AnonymBruker]

Poenget er ikke energien, poenget er deg. Selv om energien forblir så forsvinner du. Vi er ikke energien, vi er formen og funksjonen av den.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

Du kan jo ikke konstantere at man forsvinner, ingen som vet dette

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke konstantere at man forsvinner, ingen som vet dette

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

Godt poeng:)

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[AnonymBruker]

Letteste måten å si det på er egentlig bare at man blir det man var før man ble født.
Og jeg skjønner ikke hvorfor det er skremmende? Man har jo vært der før:)

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[AnonymBruker]

Poenget mitt var at noe av deg blir igjen uansett.

Nå er det jo mange som tror at bevisstheten ligger i energien, men er ikke helt der selv XD

TS

Enkelte personer inkludert meg selv definerer simplifisert en person som de mentale funksjonene av en kropp og ikke kroppen i seg selv. Mister du en stor del av kroppen(og overlever) som ikke påvirker de mentale funksjonene er du fortsatt 100% deg selv og ikke 60% om du hadde mista feks begge bena.. Når du dør stopper funksjonene og du forsvinner helt fra virkeligheten, legmet ditt splittes opp og går i noe annet sitt eierskap akkurat som klærne dine, bilen din og andre materielle eiendeler.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

[AnonymBruker]

Letteste måten å si det på er egentlig bare at man blir det man var før man ble født.

Og jeg skjønner ikke hvorfor det er skremmende? Man har jo vært der før:)

TS

Man var ikke før man ble født(eller skapt da). Man har derfor aldri vært der før.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

[QueenOfTheSidewalk]

Nei, klarer ikke å tenke på det med ro, er egentlig ganske redd for å dø.

[AnonymBruker]

En annen ting med døden er at når den oppleves kan man ikke være sikker på om det er bare en selv som dør eller om hele verden dør med deg.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

[AnonymBruker]

Hva er det å frykte eller stresse over? Det er jo ingen vei utenom. Akkurat som at jeg vet at jeg må tisse hvis jeg drikker mye vann, så vet jeg at jeg må dø fordi jeg lever.

Anonymous poster hash: 896c8...723

[Genesis]

Energien forblir. Energi blir aldri borte uansett. Og det er det vi er laget av. Energi bare skifter form.

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7

Ja, vi blir jo til grunnstoffer igjen, og masse er jo energi, så du har jo på en måte rett. Men mistenker det ikke var helt det du mente.

[Teeny]

Noen ganger gleder jeg meg til døden, andre ganger litt redd for hvordan det vil skje. Men må si jeg er litt nyskjerrig. Vil jo ikke det i nærmeste fremtid. Får gjøre noe ut av dette livet og skape noen fine minnerførst

[Gjest SummerJudith]

Jeg prøver å bli "venn" med døden.

[AnonymBruker]

Er det noen andre der ute som har samme filosofi som meg?

Jeg er åpen for å dø. Ikke redd for å dø, men vil heller ikke dø.

Med andre ord er dette ikke en deprimerende tråd elns.

Jeg mener bare det at å dø er det meste naturlige som finnes, og når og hvordan det skjer spiller ingen rolle for meg. For når det først skjer, så er det bare å lukke øynene å bli med strømmen.

Er ikke noe negativ til vanlig i det hele tatt, er daglig positiv person:)

Lurer bare på om noen har samme filosofi?

Anonymous poster hash: c1645...4e7

Jeg tror jeg er klar for å dø, men jeg vet det ikke sikkert før den siste time er kommet.

Kanskje jeg da vil leve i frykt? Vil jeg angre på noe? Hvordan vet man om man virkelig er klar?

Så mange spørsmål og det eneste man liksom har er ord, tanker og resonoment. Alle deler av selve livet. Vil man savne det. Var det virkelig verdt å leve?

Jeg tror at jo mer man oppnår i livet jo vanskeligere er det å gi slipp på det.

Anonymous poster hash: e8a84...454

[AnonymBruker]

Er det noen andre der ute som har samme filosofi som meg?

Jeg er åpen for å dø. Ikke redd for å dø, men vil heller ikke dø.

Med andre ord er dette ikke en deprimerende tråd elns.

Jeg mener bare det at å dø er det meste naturlige som finnes, og når og hvordan det skjer spiller ingen rolle for meg. For når det først skjer, så er det bare å lukke øynene å bli med strømmen.

Er ikke noe negativ til vanlig i det hele tatt, er daglig positiv person:)

Lurer bare på om noen har samme filosofi?

Anonymous poster hash: c1645...4e7

Det kan skje når som helst.. Så lev hver dag som om det skulle vært din siste og som om du skulle leve evig :-).

Anonymous poster hash: e70f8...28d

[Gjest Whitestripes]

Jeg er ikke redd for å dø. Frykter mer å bli alvorlig syk og ha store smerter i lang tid.

[Cata]

Jeg er ikke spesielt redd for døden, det er "selve døinga" jeg har litt problemer med. Etter å ha sett ymse familiemedlemmer dø av kreft eller andre alvorlige sykdommer, så frister det liksom veldig lite å gå gjennom det samme. Ei heller føler jeg særlig for å omkomme i en eller annen form for ulykke, så....tja....

Fikk kjent litt på følelsen for noen år siden da jeg ble utredet for brystkreft, for med det samme fryktet jeg jo det verste. Med ett kjente jeg at det aldeles ikke hastet å dø. (Det var falsk alarm så det gikk veldig bra når jeg først ble utredet.)

På den annen side tror jeg kanskje døden blir befriende hvis man først er så uheldig at man kommer ut for alvorlig sykdom. Da min far ble syk og døde så er jeg nokså sikker på at det var til det beste for ham, for selv om han hadde overlevd ville han ikke lenger fått den type liv han satte pris på. Sykdommen ville lagt for mange begrensninger på ham i forhold til slik han ønsket å leve.

Så, ja, jeg er åpen for å dø, men det haster ikke så fælt.

[AnonymBruker]

Overhodet ikke redd for å dø. Håper forsåvidt ikke det gjør vondt, men det å bli borte fra verden er helt greit. Ikke noe jeg gleder meg til, ikke noe jeg gruer meg til.

Anonymous poster hash: a0201...401

[Gjest Silverstream]

Jeg liker ikke tanken på å være død.

Vil bare leve livet slik jeg vil, og så får den bare komme når den kommer.

Man kan jo alltids håpe på et liv etter døden ;P