Åpen for å dø? Ikke negativt :)

[AnonymBruker]

Er det noen andre der ute som har samme filosofi som meg?
Jeg er åpen for å dø. Ikke redd for å dø, men vil heller ikke dø.
Med andre ord er dette ikke en deprimerende tråd elns.

Jeg mener bare det at å dø er det meste naturlige som finnes, og når og hvordan det skjer spiller ingen rolle for meg. For når det først skjer, så er det bare å lukke øynene å bli med strømmen.

Er ikke noe negativ til vanlig i det hele tatt, er daglig positiv person:)

Lurer bare på om noen har samme filosofi?

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[AnonymBruker]

Etter å ha slitt med voldsom dødsangst de siste 5 mnd må jeg nesten si meg uenig, haha 😄

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

[Kamikatze]

Jepp. Er klar. Intet dødsønske, annet enn at det skjer kjapt, når tiden for innhøsting er moden. Bushido?

[AnonymBruker]

Det er selve prosessen før jeg dør som jeg er redd for.

Å være redd for å dø er jo noe som er sterkt programmert hos oss, ellers hadde jo arten vår ikke kunnet overleve. Men HVORFOR skal en være redd for å dø? En ting er om du har veldig stort ansvar (feks har barn). Men da er en jo ikke redd for selve døden, men hvordan barna skal kunne klare seg alene.

Anonymous poster hash: 8bfd3...250

[Gjest Gneist]

Eg trudde eg ikkje var redd for å døy, men når legane sa eg anten måtte gjere det som då verka som det verste i verda om eg ville leve, kjendes det ikkje så naturleg å skulle døy likavel...

Kanskje, om eg blir gammal og rik på minnar og opplevingar. Fyrst vil eg leva.

[AnonymBruker]

Det er selve prosessen før jeg dør som jeg er redd for.

Å være redd for å dø er jo noe som er sterkt programmert hos oss, ellers hadde jo arten vår ikke kunnet overleve. Men HVORFOR skal en være redd for å dø? En ting er om du har veldig stort ansvar (feks har barn). Men da er en jo ikke redd for selve døden, men hvordan barna skal kunne klare seg alene.

Anonymous poster hash: 8bfd3...250

Fordi man elsker livet sitt, har mye uoppgjort (som å få barn for eksempel) og ikke vil dø fra mannen/kjæresten og familien som man elsker?! Det er min forklaring ihvertfall

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

[Gjest Corto Maltese]

Jeg har aldri fryktet døden og velkommer den. Den dag den måtte komme

[Gjest Hyssingen]

Har ikke noe imot å dø. Det jeg er redd for er hva som gjør at jeg dør.

[AnonymBruker]

Har ikke noe i mot det jeg heller, men gruer meg til angsten og savnet etter det gode i livet når jeg engang ligger på dødsleiet.

Anonymous poster hash: 91461...d04

[Tarsan97]

Da har du kanskje en spirituell overbevisning ? Nei en kan ikke gå rundt å være redd for å dø, men en bør fokusere på å få noe ut av livet mens det pågår da, En dauer tidsnok, helt sikkert....så hvorfor tenke på det ?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fryktet døden og velkommer den. Den dag den måtte komme

Agreed:)

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[Gjest slettetbruker]

Ja enig

[AnonymBruker]

Dere som ikke gruer dere må jo være ganske "åndelig tomme"? Greit nok man kan ikke kontrollere døden, men å ta det helt med ro syns jeg er merkelig.. Tenker dere ikke kan oppriktig elske livet deres? Syns dere er heldige og, skulle gjerne ikke grudd meg jeg også.

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

[AnonymBruker]

Dere som ikke gruer dere må jo være ganske "åndelig tomme"? Greit nok man kan ikke kontrollere døden, men å ta det helt med ro syns jeg er merkelig.. Tenker dere ikke kan oppriktig elske livet deres? Syns dere er heldige og, skulle gjerne ikke grudd meg jeg også.

Anonymous poster hash: 2738d...bb8

Jeg er ikke åndelig i det hele tatt. Det eneste jeg tror på er at jeg prøver å tro på meg selv innimellom.

"Jeg trenger ingen gud, kun egen styrke" som Jo Nesbø så fint sa.

Har et helt fint liv, mangler ingenting. Men føler absolutt ingenting angående døden, bortsett fra en veldig innvendig ro.

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[Acalewia]

Jeg er bokstavelig talt livredd for å dø. Håper jeg blir gammel og skrukkete og har levd et langt og godt liv før jeg kommer så langt.

[Libertas]

Jeg er ikke redd for dø, det jeg er redd for er om det skulle finnes noe såkalt liv etter døden.

[AnonymBruker]

Jeg synes tanken på å dø er ufattelig skremmende. Det er ikke selve dødsleiet som skremmer meg, men heller tanken på å være død. Dette er rett og slett noe jeg må unngå å tenke på fordi det gir meg en følelese av desperasjon. Tråden her minnet meg på det nå og jeg følte en overvelmende angst. Er det flere som har det slik?

Anonymous poster hash: 313e5...416

[AnonymBruker]

Jeg synes tanken på å dø er ufattelig skremmende. Det er ikke selve dødsleiet som skremmer meg, men heller tanken på å være død. Dette er rett og slett noe jeg må unngå å tenke på fordi det gir meg en følelese av desperasjon. Tråden her minnet meg på det nå og jeg følte en overvelmende angst. Er det flere som har det slik?

Anonymous poster hash: 313e5...416

Hvis du er veldig redd for det, og hele tiden tenker på det, så kan det hjelpe veldig å lese filosofi.

Alt som skjer når man dør i mine øyne er at du går tilbake til å bli energi. Du gir på en måte tilbake det du ble gitt, og det har aldri vært 100% ditt fra starten av.

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7

[AnonymBruker]

Med tanke på at hjernen slutter å fungere og tilslutt råtner vekk etter en har dødd. At man mister alle eiendelene og pengene sine samt at man glemmer alle gode stunder, alle vennene sine, følelsene en har opplevd og hvem man er og var så vil jeg si at jeg si at døden er noe av det jeg frykter mest i livet.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

[AnonymBruker]

Med tanke på at hjernen slutter å fungere og tilslutt råtner vekk etter en har dødd. At man mister alle eiendelene og pengene sine samt at man glemmer alle gode stunder, alle vennene sine, følelsene en har opplevd og hvem man er og var så vil jeg si at jeg si at døden er noe av det jeg frykter mest i livet.

Anonymous poster hash: 2e348...94f

Energien forblir. Energi blir aldri borte uansett. Og det er det vi er laget av. Energi bare skifter form.

TS

Anonymous poster hash: c1645...4e7