Trenger veldig mye hjelp, sliter endel

[Julisen]

- mitt liv akuratt nå -

Jeg har det utrolig bra egentlig, har en flott familie, og er utrolig heldig. Jeg har en jobb der jeg tjener en del penger, noe jeg synes er bra til å bare være 16 år gammel, som jeg skal bruke på reise til usa. Jeg skal også på to Tyrkia reiser med familien og en venninne til leiligheten våres. Jeg har det bra!!

Når det kommer til selvtilliten, den finnes ikke. Jeg har et skeivt ansikt, fullt av fregner. Jeg føler meg møkkete og stygg. Jeg kan ligge i senga og gråte i evigheter. Kroppen min er heller ikke noe å skryte av. Jeg prøver å gå ned i vekt, noe jeg synes er veldig vanskelig. Det ender kun opp med at jeg gir opp, og spiser masse dritt. Det er ikke bare det eneste psykiske jeg har problemer med.

Skole. Skole, skole, skole. Skolen stresser meg utrolig mye. Jeg blir dårlig av det. Jeg blir utmattet. Jeg har lyst til å komme inn på veterinær høgskolen, og må derfor ha brae karakterer. Jeg har presentasjonsangst på høyt nivå. Av mine andre grunner, tør jeg ikke å vise meg frem. Gruer meg til musikk, tysk og gym (valgfag) heletiden. Jeg er redd jeg skal drite meg fullstendig ut foran andre. Jeg har ikke noe problem med å skulke en musikk presentasjon. Det har mamma fått vite. Hun sier hun hadde gjort det, men er lett for henne å si nå. Selvom det er sommerferie, greier jeg ikke å tenke på noe annet enn skole. Jeg greier ikke å slappe av. Jeg tror jeg har problemer, men greier ikke helt å innse det.

Som en konklusjon: jeg er et stygt fregnetryne som har det styggeste smilet, med null nada selvtillit. Jeg greier ikke å gå ned det jeg ønsker i vekt, og tørr ikke å vise meg frem. Gjelder dsv. også venner. Presentasjonsangsten er der selvfølgelig, og det at jeg ikke tørr. Det ødelegger livsgleden min.

Er det noen av dere, som vil komme med tips/råd som vil kunne hjelpe meg? Hadde satt så utrolig stor pris på hjelp.

[Gjest Reza08]

Det er jo veldig flott at du har noe å se fremover mot. Noe å glede deg til. Samtidig ser jeg at du skriver om at du ikke har det så bra. Man kommer i perioder i livet hvor ting føles litt tyngre enn andre. Det kan være ett rent helvete, men samtidig tror jeg at man kan komme styrket ut av slike episoder. Er ikke alle som har opplevd slikt i livet, og da kan det bli vanskeligere å takle hvis man møter på det senere i livet.

Du må ikke tenke så stygt om deg selv. Alle mennesker har noe positivt i seg, og jeg er helt sikker på at du er ett menneske som tilfører verden og de rundt deg mye bra. Ikke fortvil over dette, bare ta den tiden du trenger for å komme deg. Om du trenger noen å prate med, kan du bare sende en PM.

[Loner@heart]

Skole & selvtillit

Vel, jeg slet selv med lav selvtillit på ungdomsskolen, og endte opp med å droppe helt ut andre halvdel av tiendeklasse pga. depresjon og selvmordstanker. Kunne ikke snakke med jenter, kunne ikke holde en presentasjon, kunne ikke sosialisere.

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg, for det som hjalp meg var egentlig bare helt tilfeldig, og det er ikke sikkert at du vil komme i samme situasjon.

Når jeg startet på videregående, vel, mtp. at jeg gikk TIP første året, et fag som ikke krever gode karakterer, gjorde jeg det mye bedre enn alle de andre. Mye bedre, faktisk, selv om jeg bare fikk 4ere og en femmer her og der. Endte året med 4.2 i snitt, men bare 2er i gym.

Fortsatt, det året hjalp meg ikke mye. Jeg slet fortsatt med depresjon, mindreverdskomplekser, sterke selvmordstanker, prestasjonsangst, og litt av hvert slikt.

Andre året på videregående, da ble ting en del bedre. Jeg byttet over til IKT-servicefaget, på en ny skole, hvor jeg ikke kjente noen. En fresh start. Jeg tok skolen seriøst, og merket at jeg lett fikk mye bedre karakterer enn de fleste, men det var fortsatt noen få på mitt nivå som sørget for at jeg faktisk prøvde å holde følge med dem.

Jeg merket rett og slett noe jeg aldri hadde merket før, jeg var ikke dårligere enn de fleste rundt meg. Nei, jeg gjorde det bedre enn de fleste rundt meg. Jeg var ikke noe spesielt sosial, men folk så ut til å like å være rundt meg, og ofte oppsøkte folk meg når de trengte hjelp med ting. Jeg likte lærerne for det meste. Jeg kunne snakke i klassen, spørre om ting, rette på folk, holde presentasjoner og alt mulig slik uten noe problemer.

Vil det si at alt av problemene forsvant? Nei, er fortsatt ganske deprimert og anti-sosial, men jeg er temmelig fornøyd med alt. Eneste som kunne gjort ting bedre var om jeg fikk meg en kjæreste, og det skjer nok før eller siden.

Jeg føler at folk hele tiden sier at du må tro på deg selv. Vel, du må det, men du kan ikke bare velge å tro på deg selv. Du må komme i en situasjon med de rette menneskene hvor du føler deg verdsatt og der du føler at du gjør nytte for deg. Du må føle at du gjør noe som betyr noe for deg. Du må komme i en situasjon hvor du utfordrer deg selv og at du kan se klart at du ikke er dårligere enn noen andre. Du trenger selvsagt ikke å være best, for min del hjalp det veldig bare det å finne ut at jeg ikke var dårligere enn de rundt meg.

Men husk, karakterer er ikke nødvendigvis det viktigste. Jeg er litt anderledes fra folk flest, mtp. at jeg har ikke mye behov for sosialisering. Jeg bruker så godt som all tiden min alene, og jeg blir sliten av å være med "venner". For folk flest vil en god vennekrets sikkert ha mye mer å si, en vennekrets som støtter deg og ting som det. En vennekrets hvor du kan være deg selv, si det du tenker, gjøre det du ønsker.

Og, for å være helt ærlig, jeg tror ikke det er noe noen kan si for at du skal bli kvitt prestasjonsangst og slikt, du må rett og slett havne i en situasjon hvor du naturlig greier å arbeide deg gjennom problemene. Du kan gjøre det, men det kan godt hende det blir vanskelig. Du må bare se rundt deg og skjønne at folk flest gir faen i om du gjør noen feil. De gir faen i om du dummer deg ut. De bryr seg ikke, de har sine egne problemer å ta seg av. Det handler bare om å skjønne det, om å få det inn i hodet.

Utseende

Beauty is subjective, husk det.

Jeg vet ikke hvordan du faktisk ser ut, men jeg skal ikke komme med noe uærlig bullshit. Ja, ikke alle jenter er like fine, ingen kan si noe mot det. Men, gjør det noe? Om du er redd for at ingen menn kommer til å like deg, da tar du feil. Kanskje det vil ta en del år før du får din første kjæreste, men det er vel det eneste som utseende har noe å si på.

Det vil alltid være menn som enten ikke bryr seg så mye om utseende, eller som faktisk syns du er fin. Kan huske for noen år siden at noen i klassen min snakket om hvor stygt fjeset til ei jente var. Jeg hadde aldri tenkt noe på det, siden ho gikk i en annen klasse enn meg, men jeg var uenig i hva de hadde å si. Når jeg tenkte over det, så syns jeg faktisk ho var litt søt, selv om kanskje ikke alle andre tenkte slik.

Det jeg vil frem til er, du trenger ikke å bekymre deg over utseende. Noen menn er kresne på slikt, men ikke alle. Ut over det, har utseende så mye å si?

Jeg vet ikke hva du mener når du sier at du ikke har en fin kropp. Jeg veide oppimot 110 kilo for litt over et par måneder siden, før jeg skjerpet meg og er nå nede på 94 og tre buksestørrelser mindre. Jeg har kanskje litt mer viljestyrke enn folk flest, men hvis du har noen rundt deg som kan støtte deg og hjelpe deg med disse tingene, noen du kan snakke med for å få hjelp? En god vennine elns? Du trenger ikke nødvendigvis spise mye mindre, du må bare spise en del sunnere og mindre porsjoner oftere. Og kanskje jogge litt noen dager i uka. Jeg syns iallefall det er deilig å komme seg ut å jogge litt, og det blir bedre når man kommer i form etterhvert.