Gå til innhold

Nesten litt beskymret for meg selv når kattene dør.o


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har 2 katter. 2 nydelige, fantastiske perfekte pusekatter som eg virkelig ELSKER over alt på jord! Eg hadde valgt dei over absolutt alt, eg hadde redda dei først over absolutt alle(Og nei, jeg har ikke barn.)

Jeg kan rett og slett ikke se for meg et liv uten babyene mine. Kattene er babyene mine. Jeg holder på dem og nusser dem og snakker med dem med babystemme.(Og ja, jeg har venner 😂)

Jeg får litt vondt inni meg hver gang jeg slipper dem ut. Tenk om de blir påkjørt? Eller mishandlet? Skutt? Bitt av en hund?

Jeg kan med hånden på hjertet si at om noen hadde mishandlet kattene mine, så hadde ikke vedkommende levd et trygt liv. Jeg blir faktisk rasende bare over tanken.

Bare lurer på hvordan det vil bli når kattene dør. De er 2 år gamle og kan nok leve i alle fall 12-14-18-20 år til, men likevel så beskymrer jeg meg nå.

Når jeg er borte lenge fra hjemmen, savner jeg ingen untatt kattene mine. De er alt for meg!

Er det noen som er altfor glad i kattene sine her?

Anonymous poster hash: 54de9...0f7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

nå sitter jeg bare å venter på at hylekoret skal få hjerteinfarkt over at du skriver at du velger kattene dine foran ALLE! :fnise:

jeg har det som deg. jeg blir så knyttet til dyrene mine at det er tragikomisk. en gang ble ene katten min (broren til jentepusen min) påkjørt. jeg brast i gråt når jeg så at dyrlegen ringte (lagret nr) da han ikke hadde kommet inn kvelden før. men på et mirakuløst vis kom jeg meg gjennom det. jeg hadde en fin begravelse for meg selv hvor en kompis gravde et dypt hull og jeg la nedi yndlingsleken og teppet hans (driter i at det er forsøpling akkurat på det punktet). han ble begravd på nedsiden av et jorde, med utsikt over en fin dal. så det var egentlig godt å få han hjem. takk gud for ID chip.



Anonymous poster hash: f3771...44a
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har samme tankene om hunden min. Kjærlighet, kalles det :)



Anonymous poster hash: 312a3...85a
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest rådyr

Og jeg sitter og venter på hylekoret som skal kommentere det at hun er beskymret., hva nå det er

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det samme om pelsballene våre, og vi har fått et relativt nytt og edruelig syn på kjæledyrenes død i det siste siden gamlepus er diagnosert med nyresvikt.

Så hun har alt i fra ett til åtte-ti år igjen, alt ettersom hvor fort det går nedover med henne. Det ble oppdaget relativt tidlig, hun er i stadium 2 for øyeblikket, så hun kan ha noen ganske gode år igjen i seg med riktig forebyggende behandling.

Men man vet jo aldri om det plutselig går i dass. :/

Hun var den aller første jeg adopterte og kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg gruer meg noe helt grønnjævlig til den dagen vi innser at det er på tide å la henne dra til de evige sofaer...

Edit;
Yngstemann skremte for øvrig livskiten av matmor da han knasket i seg en ibux i fjor, så jeg tror han har kvittet seg med ett av sine ni liv allerede :P

Endret av Minya
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet 3 katter de siste 4 årene, og jeg fortelle deg at det er fælt. To ble påkjørt av bilder, den tredje ble bare borte. (Vi mistenker at han ble tatt av rev, det er mange av dem her. Vi bor landlig).

Selv om jeg har vært glad i alle kattene, var den ene helt spesiell for meg. Jeg har nye katter nå, og elsker dem. Men den ene katten (som døde for 2 år siden), var min helt spesielle sjelevenn. Jeg var fullstendig knust. I flere uker begynte jeg å gråte bare jeg tenkte på ham. Og tårene begynner å renne når jeg noen ganger går inn på fotoene mine på Facebook og ser bilder av ham.

Jeg er livredd for at noe skal skje med kattene jeg har nå. Spesielt når det gjelder veien og biler. Nå bor vi et annet sted, med mer trafikk. Men i et boligstrøk der 95% av trafikken er folk som bor her. Og de kjører mye saktere. Likevel knyter det seg i meg når jeg ser kattene mine krysse veien for å leke med eller slåss med kattene som bor på andre siden :(



Anonymous poster hash: beec3...673
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har mistet 3 katter de siste 4 årene, og jeg fortelle deg at det er fælt. To ble påkjørt av bilder, den tredje ble bare borte. (Vi mistenker at han ble tatt av rev, det er mange av dem her. Vi bor landlig).

Selv om jeg har vært glad i alle kattene, var den ene helt spesiell for meg. Jeg har nye katter nå, og elsker dem. Men den ene katten (som døde for 2 år siden), var min helt spesielle sjelevenn. Jeg var fullstendig knust. I flere uker begynte jeg å gråte bare jeg tenkte på ham. Og tårene begynner å renne når jeg noen ganger går inn på fotoene mine på Facebook og ser bilder av ham.

Jeg er livredd for at noe skal skje med kattene jeg har nå. Spesielt når det gjelder veien og biler. Nå bor vi et annet sted, med mer trafikk. Men i et boligstrøk der 95% av trafikken er folk som bor her. Og de kjører mye saktere. Likevel knyter det seg i meg når jeg ser kattene mine krysse veien for å leke med eller slåss med kattene som bor på andre siden :(

Anonymous poster hash: beec3...673

Påkjørt av biler (ikke bilder....). Får skylde på en kosete katt som prøver å kuppe tastaturet mitt

Anonymous poster hash: beec3...673

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja nå er de jo bare 2år og vet ikke hvor gammel du er,men er du feks 20år så lever de når du er 30,kan hende det blir litt mer avslappende da. Man kan ikke gå rundt å ha dødsangst ovenfor andre,om det er mennesker eller dyr. Såklart er det helt greit å tenke på det iblandt,men ikke no man skal vie tankene sine til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke alene :fnise: er også superglad i mine katter!! forrige katten vår ble påkjørt og døde, da lå jeg 3 dager på sofaen og grein :grine: men det går over heldigvis selv om det er grusomt der og da!

Nyt heller tiden du har med dem og gi dem et godt liv, istedenfor å bekymre deg hele tiden, det blir slitsomt i lengden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er selvsagt trist å miste kattene sine.

De siste 16 årene har det vært katter i huset vårt. Etter 6 år mistet vi den første katten(5 år), som dessverre ble påkjørt. Det var vondt, spesielt for den minste i huset. 4 år etter mistet vi katt nummer to (8 år) , som måtte avlives. Det samme skjedde to år etter der (katten var 10 år). For to år siden mistet vi den eldste katten (14 år).

Nyt tiden med kattene. De lever ikke evig.



Anonymous poster hash: e7079...58c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...