Tenker du på dialekten din som en del av din identitet?

[AnonymBruker]

Jeg har i det siste diskutert dialekt med en Amerikaner og en Brite. I USA og Storbritannia er det helt akseptablet å kritisere andres dialekt og forvente at de snakker en type standard i formelle sammenhenger. I Storbritannia er det blitt mindre strengt de siste tiårene pg vi ser at flere med dialekt som ikke er Recieved Pronounciation (altså BBC Engelsk) bruker den på TV... for eksempel komiker Sarah Millican og andre kjente personer.

Likevel mener denne briten at alle som jobber i service bør kunne snakke RP fordi man "forstår" ikke hverandre. Men jeg tenker at det er forde de aldri har måttet forstå hverandre. Jeg har alltid måttet forstå andre norske dialekter, derfor kan jeg kommunisere med alle.

Amerikaneren mener at alle bør snakke standard på skolen og på jobb... at dette er "korrekt" engelsk og det er reglene. Jeg har forsøkt å si at mange lingvister sier seg helt uenig, men nok om det.

Hvis en annen nordmann hadde bedt meg om å snakke en østlandsk dialekt, for eksempel type penere Oslo dialekt, da hadde jeg blitt skikkelif forbanna. Jeg er fra Bergen og jeg vet at mange ikke liker hvordan vi snakker, men det er dialekter jeg ikke er så begeistret over også. Sånn er det bare, men vi kan ikke be andre nordmenn om å endre dialekt når vi prayer i lag. Vi kan be om litt mindre bruk av veldig typiske dialekt ord som man ikke skjønner, men det skal ikke være nødvendig å endre på noe annet. Jeg føler at man kan bare endre dialekt når man later som man er noen andre... for eksempel om man spiller en karakter i et skuespill. Jeg husker jeg sbakket østlandsk da jeg lekte som barn. Men dialekten min er en del av min identitet og jeg kan ikke bare endre på den for noen andre. Jeg føler at det ikke er mulig å snakke en annen dialekt helt seriøst.

Noen tanker om dette? Hvordan hadde du reagert om du ble spurt om å endre dialekt?

Ps. Prøv å oppfør dere i tråden. Jeg syns dette er et tema man kan snakke om uten å fornærme halve Norges dialekter.

Jeg vet også at det kanskje er litt skrivefeil her og der. Skriver på mobilen.

Anonymous poster hash: c0c20...2ad

[Gjest Gjest]

Som trønder så er det like presis hva jeg er.

[AnonymBruker]

Ja, den er en del av meg.

Anonymous poster hash: 2fb7f...cf6

[Gjest]

Jeg ser på språket som et medium for å uttrykke identiteten min, ikke som en del av den. Noen språk ligger nærmere min personlighet enn andre.

Tror det bare hadde vært merkelig om jeg ble bedt om å snakke enn annen dialekt enn den jeg har. Man hører vel som regel ganske teit ut når man snakker ukjente dialekter? Tror ikke jeg hadde hatt noe imot det, på en måte kunne det vært en bra ting da man kanskje følte seg litt mindre ukomfortabel med å snakke en dialekt som personer dårlig i norsk forstår bedre. Eller sånn.

Språk er ikke så viktig for meg.

Endret 14. september 2014 av ord deling

[AnonymBruker]

Både og. Jeg er oppvokst på Oslo vest, så jeg snakker mer eller mindre "pen standard østnorsk". Det er få særtrekk å snakke om, selv om jeg er lei av å høre at jeg ikke snakker noen dialekt, for det gjør alle. Fordi min talemåte er så utbredt og overhodet ikke er truet, den brer snarere om seg og "truer" andre dialekter, føler jeg ikke noe spesielt ansvar for å ta vare på den. Jeg snakker slik det faller meg naturlig, og dersom jeg forandrer talemåte ved å bo et annet sted i landet over tid vil ikke det gjøre meg noe.

Samtidig ønsker jeg ikke å måtte legge om når jeg reiser til for eksempel min mors hjemsted. Der kan noen rynke på nesen av "pent oslomål", men det får de bare gjøre, for det er sånn jeg snakker. Da jeg var yngre snakket jeg noe bredere når jeg var der, men det gjør jeg ikke lenger.

Jeg reagerer heller ikke negativt på andres dialekter, som de mange innflytterne jeg studerer med. Selv snakker jeg altså skikkelig typisk vestkant, dog ikke med det slibrige tonelaget, men jeg synes bare det er fint at folk som flytter inn hit til Oslo holder på dialekten sin. Jeg klager aldri over at folk snakker bredt, liker å gjette (i det stille, jeg plager ikke folk med det) på hvor folk er fra ut fra dialekt og synes bare det er fint med dialektmangfold.

Jeg har all verdens forståelse for at dialekt er personlig og viktig og at folk ønsker å holde på den, og de som måtte hevde at de ikke forstår alle norske dialekter gjør seg bare til. De kan gjerne irritere seg over dialekter, selv om jeg ikke forstår hvorfor, men at det skyldes vanskeligheter med å kommunisere er sprøyt. Dessverre roper de høyere om dialekter enn vi, det stille flertallet som bare synes det er fint med dialektmangfold, gjør.

Anonymous poster hash: de174...3bc

[AnonymBruker]

Jeg skriver på bokmål. Punktum. Jeg kan godt prate flere ulike dialekter. Bruker ofte østlandsdialekt om jeg merker at personer har problemer med å forstå hva jeg sier. Kommer fra Nord-Norge og har bodd mye rundt på forskjellige plasser så min "dialekt" er bare en suppe av alt mulig rart.

Anonymous poster hash: e7615...25a

[AnonymBruker]

Ja, dialekten er absolutt del av min identitet. Familien flyttet til østlandet et par år da jeg gikk på barneskolen, og jeg måtte lege om fordi de andre barna forstod meg ikke, og jeg ble mobbet for dialekten min. Men jeg snakket min egen vestlandsdialekt hjemme, og har siden vi flyttet tilbake til hjembyen på vestlandet beholdt dialekten min. Synes det er viktig.

Anonymous poster hash: 192ce...fe4