Gå til innhold

Tenker jeg riktig? ikke vits å prøve seg i et forhold så lenge jeg er så ustabil..


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er en ung voksen kvinne, som har hatt noen utfordringer i livet. Dårlige erfaringer fra tidligere med kontakt med folk. Men jeg skjønner jo at det er noe med væremåten min kanskje folk ikke helt liker. selv om jeg har hatt venner. men jeg er av dem som har slitt noe med depresjon, og da spesielt vinter depresjon. Solen er her av og til, og da er humøret ganske "oppe", men når mørket kommer, føler jeg meg alene og blir redd, og tror ikke jeg har noen bra fremtid. Jeg har nemlig falt for en jeg kjenner, altså, en venn. Men, jeg er nok litt vanskelig å forstå meg på..dette har jeg snakket med tidligere venner om, og de sa det rett ut, bra det er ærlige og hjalp meg der!
Jeg har ofte lurt på hva som feiler meg, siden jeg liksom aldri har blitt forelsket i noen, og når jeg har treft nye folk, og de spør om jeg har kjæreste, og jeg har svart nei..og de liksom "hvorfor er DU singel?".
Jeg skal innrømme at jeg er ekspert i å dømme meg selv.
Som sagt, har jeg klart å forelske meg i en venn, men problemet da er at jeg blir enda mer følsom. jeg lurer ofte på hva han driver med, og tenker div. tanker og at han sikkert er ute med alle vennene sine uten å spørre om jeg vil bli med. og så er det det spørsmålet om "hvem er ballen hos nå, skal jeg eller han ta kontakt?" og blir bare ventende på at han skal gjøre det..
jeg er kanskje ikke helt åpen i sinn da for å si det slik. jeg vil virke vellykket, men så er jeg så ensom inni meg. Jeg har veldig lyst til å være kjæreste med han, men jeg tenker at det er ikke noe vits å satse på noe forhold, så lenge jeg er så ustabil i humøret. det er kanskje lurt å "finne seg selv" før man prøver å få til noe med andre?



Anonymous poster hash: 799f1...d19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gi det en sjanse. Så lenge du er åpen og ærlig om hva du gjennomgår og han ønsker å gjennomgå det sammen med deg er det hans valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk. men det er så vanskelig. det er ca. en uke siden vi har hatt kontakt nå. og jeg er igjen i mitt depressive humør så derfor unngår jeg kontakt + at jeg blir sur fordi han ikke tar kontakt. så jeg har det liksom morsomt med å se hvor langt tid det tar. og jeg prøver å manipulere meg selv til å tro at jeg er drit lei av å høre fra han, for da tar han kanskje kontakt. fordi jeg har det sånn, at de jeg absolutt ikke er intressert i å ha forhold med, slutter ikke å ta kontakt, mens den som betyr mye, gjør det sjeldnere :P

Og jeg kan alltids vente til jeg er bedre i humøret. for da tar jeg ikke ting så tungt.



Anonymous poster hash: 799f1...d19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange som sliter med det du sliter med, men så lenge du har en støttespiller underveis som kan hjelpe deg å ta kontroll over tankene dine kan det gå helt fint. Når du endrer handlingsmønsteret og de automatiske tankene dine blir du tryggere på deg selv i et forhold også.

Men bare så det er sagt, ut i fra det du forteller her, så har du ganske mye å jobbe med. Det vil ta tid å endre tankegangen din og fjerne frykten som hindrer deg i å etablere deg i ett forhold. Men mulig er det, så absolutt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Takk for svar. Sent svar nå men.. har jo treft denne manna noen ganger etter at jeg opprettet denne tråden. Noen mener at jeg burde være åpen om hva jeg gjennomgår...men jeg vil liksom være den beste utgaven av meg selv sammen med han også. Vet at han har noen bekymringer også..men ikke så harde som jeg, men man vet vel aldri hva folk skjuler. Ut fra hva jeg ser, er han stabil, vet hva han vil, men det er krevende og han vet ikke om han vil få det til.. Men hans familie har mye bedre økonomi enn min, så han kan lettere støtte seg på de om det skulle bli krise...det kan ikke min mor :/ men nå vil ikke jeg være sånn foreldre-avhengig heller da. Men det jeg er redd for, er at jeg kan bli en belastning om jeg begynner å snakke om hvor kjipt jeg føler ting noen ganger.. har lest noen psykologi bøker, der en det sto en setning om at det er tung å være i selskap med den deprimerte.. men kan jo hende han hadde støttet meg. Får se, når vi er enda nermere hverandre.



Anonymous poster hash: 799f1...d19
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...