Gå til innhold

Blir savnet av en lillesøster noen gang lettere?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

I mars i år mistet jeg Lillesøsteren min i en tragisk bilulykke..

Søsteren min og samboeren hennes er på vei hjem en sen kveld i mars, veien er svingete og uoversiktlig, men det er ikke glatt der... De får skrens på bilen, havner i motsatt kjørefil og ut i grøfta der bilen treffer en ganske høy stubbe som river opp døren på passasjersiden der søsteren min sitter...hun bli kastet ut av bilen mens den ruller rundt på taket ett par ganger, hun dør momentant..

Samboeren blir kastet runt i bilen, men overlever og er i dag lettere hjerneskadet...

Begge brukte bilbelte, men åstedsgranskeren på pekte at det er like viktig at sete er stilt inn riktig, at man ikke "ligger" i biilsete....

I ettertid viser det seg at samboeren hennes var på virket av alkohol og at bilen hadde fart langt over fartsgrensen...Politiet mener at søsteren min sov da ulykken inntraff og det er jo egentlig godt å vite, da rakk hun ikke få med seg hva som var på vei til å skje...

Det var kort fortalt om hva som skjedde den sene kvelden i mars som tok fra meg en av de kjæreste jeg har... vi er mange søsken og en stor familie, men det har alltid vært hun som er min hjertesten, mitt alt, som jeg alltid skulle passe på og stille opp for..

Savnet etter hun er så stort og så vont, det går ikke en dag uten at jeg gråter, kjenner halsen snurpe seg sammen og føler meg kvelt.. Jeg har stengt mye av sorgen inni meg de siste mnd og gråter når jeg er alene, føler at de fleste i familien har greid å få det litt mer på avstand, vennene mine og mannen min de klarer ikke å forstå den smerten jeg har, og det er jo forståelig.

men for meg er sorgen like stor fremdeles, den holder ett kvelertak rundt halsen min og nekter meg til tider å puste ordentlig.. Det føles ut som om jeg har mistet en del av meg selv.... Tanken på at jeg aldri får høre stemmen hennes, se smilet hennes eller klemme hun igjen, føles så uforståelig og urettferdig..

<3 Elsker deg til månen og tilbake C <3



Anonymous poster hash: f2ea1...d5d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg mistet også familie i en bilulykke, ikke så lenge før deg. Jeg har ikke så mye vettugt å komme med, men vil bare sende deg en klem. :klem:

Anonymous poster hash: 7cc8c...802

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke steng sorgen inne i deg. Du må få det ut. Dersom du ikke vil snakke med venner, familie eller mannen - kanskje en psykolog eller en sorgterapaut kunne hjulpet deg?

Ønsker deg alt godt, og håper du etterhvert får sorgen såppass på avstand at du klarer å leve et normalt liv.



Anonymous poster hash: ce9a1...cb9
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist historie. Jeg tror nok savnet blir mildere med tiden, men aldri borte. Husk at du nå også er i en sorgprosess. Når sorgen roer seg kan du begynne å takle savnet bedre.

Jeg mistet begge foreldrene mine brått for kort tid siden så jeg kan skjønne hvordan du har det.

Nå som julen nærmer seg er det verre enn noen gang. Har alltid elsket julen, men nå hater jeg den.

Jeg er kanskje ikke den rette til å svare siden jeg er midt i det selv. Vil bare gi deg en klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff jeg føler meg deg og sender deg en stor klem. Det ser nok svart ut nå, men det er lys i enden av tunnelen. Råder deg til å søke noe hjelp gjennom psykolog eller støttegrupper/sorggrupper. Det hjelp meg mye i min sorgprosess :klem1:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å få bearbeidet sorgen er det viktig å ha noen å snakke med om det. Tiden leger ikke alle sår, men man lærer å leve med dem. Smerten og savnet vil være der lenge, men det blir lettere med tiden. Men ikke steng sorgen inne i deg. Det gjør ikke saken lettere, snarere tvert imot. Finn noen å snakke med. Familie og venner, psykolog eller sorg-gruppe. Lykke til videre, du skal få en stor klem! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har oppsøkt psykolog, men når jeg er der klarer jeg ikke å åpne meg fult for hun, det sporer fort over på noe annet og de siste ukene har jeg unngått å dra dit, vet ikke hvorfor, men veien opp til hun har virket så ufattelig lang

Tusen takk for alle klemmer <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må henge meg på de som sier du må snakke med noen. Det har jeg begynt med nå. Hos en psykolog kan du si akkurat hva du vil. De forstår og ingenting du sier er rart. Sånn er ihvertfall min så sjekk litt før du velger. Det er nok ikke alle som er sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har oppsøkt psykolog, men når jeg er der klarer jeg ikke å åpne meg fult for hun, det sporer fort over på noe annet og de siste ukene har jeg unngått å dra dit, vet ikke hvorfor, men veien opp til hun har virket så ufattelig lang

Tusen takk for alle klemmer <3

Finn en annen. Jeg googlet navnet på et par jeg fikk anbefalt og fant omtaler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist historie. Jeg tror nok savnet blir mildere med tiden, men aldri borte. Husk at du nå også er i en sorgprosess. Når sorgen roer seg kan du begynne å takle savnet bedre.

Jeg mistet begge foreldrene mine brått for kort tid siden så jeg kan skjønne hvordan du har det.

Nå som julen nærmer seg er det verre enn noen gang. Har alltid elsket julen, men nå hater jeg den.

Jeg er kanskje ikke den rette til å svare siden jeg er midt i det selv. Vil bare gi deg en klem.

Så utrolig trist :,( føler masse med deg <3

Julen blir nok en tung høytid i år..men det har den vært de siste 11 årene, mistet kjæresten min 4.juledag for 11 år siden og savnet etter han er også fremdeles veldig stort, men værst i jula...

Mange gode klemmer til deg <3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finn en annen. Jeg googlet navnet på et par jeg fikk anbefalt og fant omtaler.

Det er ikke noe i veien men hun jeg går til, det vel mer at jeg har kommet dit hvor jeg utad later som om alt er så mye bedre enn det det er... lar ikke sorgen komme på overflaten før jeg er alene....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer så mye. Skjønner deg, det er tross alt ikke så lenge siden. Vi er forskjellige og tar sånt veldig forskjellig. Ta tiden til hjelp, da vil nok det verste gå over etter hvert. Ønsker deg det beste fremover :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Nei! Mistet lillesøster da hun var 7 og jeg var 17 nå er jeg 31 . Smerten går aldr bort. Nå er den forsterket fordi jeg måtte avlive min 4 beinte hundevenn i forrige uke. Men tenker at som så at nå har lillesøster selskap av hunden min.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei! Mistet lillesøster da hun var 7 og jeg var 17 nå er jeg 31 . Smerten går aldr bort. Nå er den forsterket fordi jeg måtte avlive min 4 beinte hundevenn i forrige uke. Men tenker at som så at nå har lillesøster selskap av hunden min.

:klem:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...