Gå til innhold

Dere som har mistet en foreldre


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg mistet moren min for seks år siden, da jeg var 21. I begynnelsen var det uutholdelig og jeg forsøkte å ta livet mitt flere ganger. Men så stengte jeg egentlig ute alle de vonde følelsene. Har ikke besøkt graven siden hun døde, ser ikke på bilder osv. Eller, har begynt nå i høst å tenke litt på det, skal kanskje besøke graven hennes i julen. Men det er så utrolig vanskelig og trist. Uansett hva jeg gjør kommer hun aldri tilbake, så hvorfor utsette seg for mer smerte enn nødvendig liksom. Men det er jo ikke bra å holde ting inne i seg heller. Så jeg vet ikke.

Faren min døde for noen år siden, men jeg hadde aldri noe nært forhold til han. Så det var mer en følelse av tomhet og at "nå er jeg foreldreløs" enn den tunge sorgen.

Kondolerer til alle som har skrevet her, vi får håpe det blir lettere med tiden.



Anonymous poster hash: c15f0...f4f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg mistet min moren min i 2009 , da jeg var 15 år. Hun døde av kreft, jeg angrer sånn på at jeg ikke brukte mer tid med hun, og det kommer jeg til å angre på resten av livet. Jeg savner hun kjempe mye og jeg gråter hver dag nesten og jeg prøver å forstå hvordan hun hadde det. Hun ble bare 34 år .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 17 da min far døde, brått og uventet. Han var 46 år gammel. Jeg hadde også et stort behov for å snakke om det, lenge.

Savnet er selvsagt ikke like vondt som det var, dette er jo tyve år siden. Men det er fortsatt et savn der, et hull. Og det vil det alltid være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 18 da jeg mistet pappa. Han var 47, og det skjedde helt plutselig.

Jeg hadde ikke behov for å snakke om det. Eller, behovet var nok der, jeg klarte det bare ikke. Jeg ble tvunget av mamma og mannen min til å gå til sosionom da jeg var...22 ca. Da hadde jeg sperret det inne altfor lenge.

Så for all del, snakk om det! Få det ut! Det er viktig.

Jeg savner ham hver bidige dag. Det at han aldri har fått muligheten til å møte barna mine er en stor sorg. Jeg har heldigvis kommet så langt at jeg ikke knekker sammen når eldstejenta spør om bestefaren sin, men jeg er enda ikke der at jeg snakker så veldig mye om ham. Jeg jobber med det, for jeg vil så gjerne at jentene skal bli kjent med ham.

I januar er det 13 år siden han døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hva jeg gjør kommer hun aldri tilbake, så hvorfor utsette seg for mer smerte enn nødvendig liksom. Men det er jo ikke bra å holde ting inne i seg heller.

Siste setning her er veldig viktig å huske. Legger man bare lokk på ting, vil de tappe deg for krefter gradvis og så eksploderer det sannsynligvis en eller annen gang.

Forstår deg da.. Ser bare av og til på bilder jeg også, og er ikke så ofte på gravstedet. Men det er ikke sånn at jeg virkelig kvier meg, som det var litt tidligere. Fint å prøve å få et ok forhold til ting man frykter/vil unngå.

Anonymous poster hash: 06bf7...0ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg la lokk på sorgen i mange år, og plutselig eksploderte den, var ute av arbeidslivet i 4 år og sliter fortsatt med å komme meg videre i livet. Sorg er liksom ikke godtatt mer enn i et år etter dødsfallet



Anonymous poster hash: d69c3...f08
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg mistet begge to for noen mnd siden.

Fremdeles våkner jeg om morgenen og kan ikke fatte at det er sant. De gode, snille foreldrene mine kommer aldri tilbake. Jeg får aldri klem mer, høre latteren deres eller kjenne varmen hjemme hos dem.

Jeg håper som deg at det blir bedre etterhvert, men akkurat nå er savnet for tungt. Det kan nok være at julen er her og vekker endel minner.

Klem :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg mistet pappa tidligere å år han var min beste venn på så mange måter. Når han døde følte jeg at jeg mistet resten av familien samtidig. Ingen av søskena mine har ringt eller sendt melding for å spør hvordan det går. De har ringt for å kjefte å fortelle meg alt jeg gjør feil. Å kor dårlig jeg er. Jeg har aldri følt meg så ensom som når han sovnet. Det er som om jeg ikke eksisterer legen ovenfor mange i familien.

Søskena mine er ganske tette å nære hverandre så di trenger ikke meg på samme måte som jeg trenger dem. Det et bare så trist at pappas bort gang skal føre oss så langt fra hverandre.

Endret av Kristonia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når han døde følte jeg at jeg mistet resten av familien samtidig.

Da er vi to. Minst.

Vi er egentlig en svær familie. Alle snakket så pent om hvordan vi skal være flinke til å holde kontakten... Jeg prøvde en stund, men det er ikke gøy å alltid være den som tar initiativ, og ikke føle at man får noe særlig respons... De andre har like dårlig kontakt seg imellom, men alle har nære venner, kjæreste og svigerfamilie.

Anonymous poster hash: 25410...052

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet begge to for noen mnd siden.

Kan jeg spørre hvordan det skjedde? Sykdom eller ulykke?

Hvor gammel er du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pussig at begge to skulle gå bort på grunn av kreft i samme tidsrom. Men er jo ikke uvanlig at ektepar går bort tett etter hverandre hvis de har vært sammen lenge..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pussig at begge to skulle gå bort på grunn av kreft i samme tidsrom. Men er jo ikke uvanlig at ektepar går bort tett etter hverandre hvis de har vært sammen lenge..

For oss var det ikke pussig, men et rent helvete. De døde med få ukers mellomrom. Vi rakk ikke å sette ned urna til pappa før mamma døde. Det gikk veldig fort med begge to.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg mistet pappaen min for bare noen timer siden, så kan ikke utale meg om det blir bedre. Akkurat nå føles det ut som om noen har rivd meg i stykker innenifra..

Endret av Bruden2015
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet pappaen min for bare noen timer siden, så kan ikke utale meg om det blir bedre. Akkurat nå føles det ut som om noen har rivd meg i stykker innenifra..

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, da jeg var baby mistet jeg pappaen min. Klarer ikke helt å styre følelsene mine rundt dette dessverre. Det er vanskelig å snakke med andre om han, fordi han aldri ble en del av livet mitt :(



Anonymous poster hash: 59a05...380
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg har lært å leve med tapet av mamma. Men jeg har hørt at savn og sorg vil kunne blusse veldig opp når man blir eldre og store hendelser skjer. F.eks det å få barn, å ikke få vise frem for bestemor eller giftemål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet min far for noen mnd siden,plutselig og uventet.Helt forferdelig.Jeg klarer ikke leve normalt dessverre



Anonymous poster hash: 7a7ef...94b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg mistet min far da jeg var 13 år. Dette har jeg ikke kommet over, og har vel slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å komme over det. Jeg er en pappa-jente "delux", det er derfor jeg sliter sånn med dette.

Jeg sier aldri dette høyt til noen, men jeg har innrømmet det overfor meg selv at jeg ikke har kommet over det. Det blir mange, mange tårer inni mellom... Det har jeg også lært meg å leve med. Jeg savner han så ufattelig mye. Tanken på at han ikke får treffe kjæresten min som jeg forhåpentligvis skal gifte meg med, at han ikke får oppleve vårt bryllup og at han ikke får oppleve å ha barnebarn. Dette gjør vondt langt inn i hjerteroten min... Høytider er heller ikke det samme, og en ekte "lyst" til å feire særlig jul, påske etc. har jeg ikke hatt på årevis.

Beklager hvis jeg er negativ. Håper ikke jeg bidrar til at noen blir mer lei seg av det jeg har skrevet!



Anonymous poster hash: f4d4a...5e5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med dere alle sammen, og ville ha følt samme smerten. Mye "vondtgodt" å lese.

Jeg har det imidlertid annerledes, min mor døde 5. januar - og jeg føler lettelse. Dette fordi forholdet vårt var fryktelig dårlig, mye skjedde gjennom oppveksten og tenårene som hverken jeg eller min søster klarte å tilgi henne for. Dårlig samvittighet sliter vi allikevel begge med. Som alle barn gjør, uansett.

Men sorgen nå - er mer over å aldri ha hatt en mor egentlig.

Jeg feirer livet idag med mine nærmeste som jeg elsker, - håper at når jeg en dag dør, er livet mitt levd, uten at jeg angrer på noe.

Vær takknemlig og glad for en den forelderen du fikk utdelt her i livet , og som viste deg omsorg, kjærlighet og minnes alle årene dere delte med glede - jeg og min søster fikk dessverre aldri oppleve dette.

Masse klemmer



Anonymous poster hash: 1583b...0cf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...