Flytte sammen med en som har barn.

[AnonymBruker]

Hva tenkte dere nøye igjennom før dere flyttet sammen?

Anonymous poster hash: 1b8fc...df7

[AnonymBruker]

Dessverre ingen ting. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg gikk til. Men vi er fortsatt samboere etter 5 år, så noe må vi ha gjort rett. Og barnet stortrives hos oss

Anonymous poster hash: f09f2...174

[AnonymBruker]

Ingenting. Vi er veldig like og tenker veldig likt, så for oss var det en naturlig overgang.

Anonymous poster hash: 9040b...de1

[AnonymBruker]

Dessverre ingen ting. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg gikk til. Men vi er fortsatt samboere etter 5 år, så noe må vi ha gjort rett. Og barnet stortrives hos oss

Anonymous poster hash: f09f2...174

Så fint at barnet liker å være hos sin far i den uken og at det liker å være hos sin mor den uken barnet bor der:-D

Anonymous poster hash: 8e303...1b0

[AnonymBruker]

Så fint at barnet liker å være hos sin far i den uken og at det liker å være hos sin mor den uken barnet bor der:-D

Anonymous poster hash: 8e303...1b0

Hva mener du? Hvor står det noe om 50/50?

Anonymous poster hash: dab15...f9d

[AnonymBruker]

Det var ikke nøye gjennomtenkt. Ingen dans på Riser!

Anonymous poster hash: 4b87f...958

[FantasDick]

Vi ble enige om at vi begge var seriøse nok til å virkelig satse om vi skulle flytte sammen, for at barnet skulle få det mest mulig stabilt (at jeg ikke plutselig er borte, like kjapt som jeg kom). Ellers tok vi resten på sparket og det har gått veldig fint, egentlig. Vi har barnet 100% så har møtt på noen problemer, men ikke mer enn det har latt seg løse enkelt.

[AnonymBruker]

Spørs hvor mange barn det hadde vært snakk om. Flere enn 1 hadde bydd meg imot.

Grunnen til det er at jeg har flyttet inn til en mann som har 2, og jeg har 1 fra før.

Hadde jeg visst hvor mye styr og mas og bråk og tull det var med så mange barn på nesten lik alder under samme tak, hadde jeg aldri gjort det. Aldri i livet.

Så blir jeg singel igjen en dag, kommer jeg ikke til å gjøre samme "feilen" igjen.

Ønsker du ikke å leve i et rotehus 24/7, med skrik og skrål og gå rundt som en tikkende bombe..Styr unna, er mitt råd.

Det var så mye lettere da jeg bare hadde 1.

Hilsen dødssliten stemor, som er lettet over at barnehelga er over og endelig kan puste igjen.

Anonymous poster hash: fb7dc...523

[Gjest Vena Cava]

Trodde jeg hadde tenkt igjennom ja. Men så feil kan man ta

Men angrer ikkje. Fikk jo tross alt drømmemannen❤️

[AnonymBruker]

1 barn. Er når helgene kommer at jeg blir utålmodig - en hel dag. Jeg er vandt til ro

Anonymous poster hash: 1b8fc...df7

[AnonymBruker]

Tenkte ikke igjennom det 21 år og naiv. Ante ikke hva jeg gikk til. Hadde ikke gjort det samme om igjen. Men kan heller ikke angre. Har 2 nydelige barn i sammen.

Anonymous poster hash: 32a2a...bff

[frustrert70]

vi tenkte heller ikke gjennom noe og jeg flyttet relativt fort inn. Jeg hadde en og han hadde tre. Hadde jeg den gang visst hva jeg måtte gå gjennom så vet jeg ikke om jeg hadde gjort det en gang til. Tre vanskelige barn (fikk høre dette av andre før jeg flyttet inn) og en fryktelig vanskelig eks (de har IKKE noe godt forhold), noe som har gjort det veldig utfordrende. Ser for meg at hvis forholdet mellom far og mor hadde vært godt så hadde også ungene hatt det bedre og vi hadde hatt det bedre. Men vi har vært sammen i fem år og jeg angrer ikke en dag.

[79kreps]

Det du bør tenke igjennom er at du gang på gang vil være nummer to, da barnet vil komme foran dine ønsker og behov. Det vil komme ett ansvar på deg, men samtidig så er det ikke forventet at det er din jobb å oppdra barnet, bare når det passer din samboer.

Hva med å bo hos vedkommende 3-4 uker i strekk for å se hvordan det faktisk er før du tar avgjørelsen på å flytte inn for godt?

[AnonymBruker]

Det vi har tenkt på, og som det forundrer meg at ikke flere har tenkt på, er hvordan vi kan gjøre det smidigst mulig for barna. Vi brukte mye tid på å snakke sammen om ønsker, forventninger og krav, og hvordan vi skulle sørge for at begge barna opplevde i like stor grad at dette er deres hjem også, selv om de ikke bor her like mye. Det som er/var viktigst for oss er at alle i familien må tilpasse seg litt og alle i familien er like viktige. Selv om vi har hvert vårt barn, er det ingen her som er "nr 2", fordi vi er én familie og frem til vi evt. går fra hverandre, er begge ungene like viktige for oss begge.

Det skremmer meg litt å lese at så mange har flyttet inn med stebarn uten å tenke gjennom ting på forhånd. Det synes jeg er veldig trist for ungene.

Anonymous poster hash: 0d448...923

[AnonymBruker]

Det tok litt tid før jeg merket at det ikke var noen dans på roser. Sønnen kommer alltid først, noe som er bra. Men de periodene som er dårlig må jeg likevel fungere godt ovenfor barnet. Lite kvalitetstid når barnet er her. Men mye moro og kos er det også!

Jeg sa det var viktig at sønnen var enig om flyttingen, så han var med på å hente flyttelasset og jeg spurte han om hans mening. Han gledet seg masse! Vi ergode venner - lekekamerater, jeg oppdrar ikke. Setter noen grenser i ny og ne, gir far og barn mest mulig tid sammen. Så de helgene hender det vi gjør ting sammen, men mange ganger handler de helgene kun om dem. Det er jo vanskelig hvis jeg gjerne skulle snakket mer med han om ting eller hvis vi er midt oppi problemer.

Var nok ikke helt forberedt på dette, likevel går det ganske bra. Har fått høre at han gleder seg til å komme til meg og pappaen, ikke bare til pappa. Så det er kos.

Nå ønsker jeg meg eget barn, etter å ha sett all glede der er ved det. Har aldri ønsket før, så det er stort.

Anonymous poster hash: e3518...5bf

[AnonymBruker]

Det vi har tenkt på, og som det forundrer meg at ikke flere har tenkt på, er hvordan vi kan gjøre det smidigst mulig for barna. Vi brukte mye tid på å snakke sammen om ønsker, forventninger og krav, og hvordan vi skulle sørge for at begge barna opplevde i like stor grad at dette er deres hjem også, selv om de ikke bor her like mye. Det som er/var viktigst for oss er at alle i familien må tilpasse seg litt og alle i familien er like viktige. Selv om vi har hvert vårt barn, er det ingen her som er "nr 2", fordi vi er én familie og frem til vi evt. går fra hverandre, er begge ungene like viktige for oss begge.

Det skremmer meg litt å lese at så mange har flyttet inn med stebarn uten å tenke gjennom ting på forhånd. Det synes jeg er veldig trist for ungene.

Anonymous poster hash: 0d448...923

Ts her.

Her er barnet alltid førsteprioritet helt til det legger seg. Barnet har vært mye sammen med meg og jeg er veldig flink til å gi oppmerksomhet. Selvfølgelig tenker jeg på barnet.

Anonymous poster hash: 1b8fc...df7

[AnonymBruker]

Ts her.

Her er barnet alltid førsteprioritet helt til det legger seg. Barnet har vært mye sammen med meg og jeg er veldig flink til å gi oppmerksomhet. Selvfølgelig tenker jeg på barnet.

Anonymous poster hash: 1b8fc...df7

Jeg mente ikke deg, men alle som har svart deg.

Anonymous poster hash: 0d448...923

[AnonymBruker]

Det vi har tenkt på, og som det forundrer meg at ikke flere har tenkt på, er hvordan vi kan gjøre det smidigst mulig for barna. Vi brukte mye tid på å snakke sammen om ønsker, forventninger og krav, og hvordan vi skulle sørge for at begge barna opplevde i like stor grad at dette er deres hjem også, selv om de ikke bor her like mye. Det som er/var viktigst for oss er at alle i familien må tilpasse seg litt og alle i familien er like viktige. Selv om vi har hvert vårt barn, er det ingen her som er "nr 2", fordi vi er én familie og frem til vi evt. går fra hverandre, er begge ungene like viktige for oss begge.

Det skremmer meg litt å lese at så mange har flyttet inn med stebarn uten å tenke gjennom ting på forhånd. Det synes jeg er veldig trist for ungene.

Anonymous poster hash: 0d448...923

Det jeg likte ved dette svaret er at du/dere verdsetter hverandre på lik linje, at ingen barn blir rangert over den andre, og at alle i familien må tilpasse seg og respektere hverandre.

Dette tror jeg er oppskriften på å lykkes.

Å flytte sammen med dine, mine og etterhvert våre barn og mene at mor skal sette sine barn først, far sine, og begge felles. Stemor/stefar kan bare glemme å være nr 1 i hvilken som helst sammenheng, og alltid vite sin plass osv. tror jeg er oppskriften til å misslykkes.

Jeg tror på samhold og at alle i en familie er like viktige, jeg tror at det er de voksne som er limet og som må være enige om regler og oppdragelse av egne og felles barn.

Lykkelige foreldre gir lykkelige barn.

Det er for mye ubalanse i en familie hvor ting blir for uavklart og hvor noen skal føle seg mindre verdt enn andre.

Anonymous poster hash: daba9...006

[AnonymBruker]

Dessverre ingen ting. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg gikk til. Men vi er fortsatt samboere etter 5 år, så noe må vi ha gjort rett. Og barnet stortrives hos oss

Anonymous poster hash: f09f2...174

Lurte litt på hvorfor du sier dessverre? Siden det jo har gått så bra for dere.

Anonymous poster hash: daba9...006

[AnonymBruker]

Så fint at barnet liker å være hos sin far i den uken og at det liker å være hos sin mor den uken barnet bor der:-D

Anonymous poster hash: 8e303...1b0

Barnet er hos oss kun annenhver helg. Men det jeg mente med det som jeg ikke skrev, var at det ordnet seg for alle parter selv om jeg og far ikke tenkte nøye gjennom det å flytte sammen. For på KG så ser det ut som det er nok av barn som ikke trives i hjemmet med stemor.

Anonymous poster hash: f09f2...174