Voksen med hjemlengsel

[Kvinne1990]

Hei, 

 

Nå vet ikke jeg om dette er riktig plass å poste dette, men jeg gir det et forsøk. Jeg er 25 år gammel med tidvis hjemlengsel. For øyeblikket bor jeg i Trondheim, noe jeg har gjort de siste 6 årene, med samboer. Vi er begge fra middelsstore byer på Vestlandet, men med lang avstand fra hverandre. Siden ingen av oss er villig til å flytte hjem til den andres by har vi bestemt oss for å bli i Trondheim. Noe vi egentlig trives godt med. 

 

Problemet er at jeg tidvis savner familien min hjemme veldig. Spesielt mammaen min som jeg står veldig nær. Vi snakker ofte på telefon, men noen ganger føler jeg ikke det er nok. Jeg bekymrer meg fort (ofte uten grunn), og nå i det siste har jeg innsett hvor fort tiden faktisk går (liten midtlivskrise i en alder av 25). Jeg er derfor redd å ikke få nyte livet med de som står meg nær. Samboeren min er veldig støttende, men ikke villig til å flytte til min hjemby. Han savner også sin familie, så sånn sett står vi likt. Jeg har selv valgt å bli i Trondheim med samboeren min, og jeg hadde aldri i livet valgt ham bort. Det er ham jeg ser for meg å stifte familie med, og sånn sett egentlig klar for å bli her. Det er bare det at noen ganger lengter jeg hjem.

 

Er det noen som har erfaring med slik type hjemlengsel? 

Endret 31. august 2015 av Kvinne1990

[AnonymBruker]

Kan dere ikke flytte midt i mellom hjemstedene deres da?

Anonymous poster hash: 1718b...27e

[Majott]

Jeg har levd med den hjemlengselen i 13 år, og blir nok å fortsette med det i noen år til. Vi bor her fordi mannen er i forsvaret, og det finnes ikke stillinger til han i det området jeg og han kommer fra. 

 

Det er ikke lett. En kjenner ofte på savnet av foreldre og slekt, og det å ikke kunne se dem jevnlig. 

 

Vi har begge lært oss å leve med det, men det er ikke lett. Jeg savner nær familie her, og det å kunne være sammen med dem både i høytider og i hverdagen. Familien betyr mye for meg.

 

Det hjelper å besøke ofte og ha mye kontakt på tlf. Men når pappa ble syk i påska, og nesten døde, så kjente jeg godt på det at jeg var for langt unna, og at det tok for lang tid å komme hjem.

[Kvinne1990]

 

Kan dere ikke flytte midt i mellom hjemstedene deres da?

Anonymous poster hash: 1718b...27e

 

Vi har vurdert det, men i byen midt i mellom har vi ingen kjente eller noe. Og sosialt sett trives vi i Trondheim

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt. Har det akkurat slik som deg, bare at jeg bor i hjembyen til samboeren min. Er utrolig vanskelig, spesielt fordi familien hans forventer at vi har etablert oss her. Har hatt hjemlengsel lenge og ignorert det hele tiden, og har akkurat kommet til det punktet at jeg blir tvunget til å velge mellom samboeren min eller hjemstedet mitt. For mitt tilfelle er det snakk om veeldig lang avstand mellom byene, så jeg sier jo ikke at du skal gjøre noe så drastisk. Ser at dere ikke kjenner noen i byene midt mellom hjemstedene deres, men hva om dere prøver å skape dere et nettverk i en by midt mellom, og hvis det ikke går kan dere flytte tilbake til Trondheim? Sender deg en klem, det er vondt å ha det slik

Anonymous poster hash: 4eb03...dc8

[AnonymBruker]

Vet hvordan du har det. Jeg er 30 og har fremdeles hjemlengsel. Men det er uaktuelt å flytte for nå bor vi ca midt mellom der jeg kommer fra, og der samboer kommer fra. Og siden han er enebarn så føler jeg spesielt på det at det er slemt å tvinge han med meg lenger bort fra sine foreldre. Så det blir nok sånn.

 

Men husk på at når du får barn så sitter du fast.

Anonymous poster hash: 075cf...fa1

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[Kvinne1990]

Tusen takk for tilbakemeldinger! Jeg ser at jeg ikke er den eneste som føler det slik. 

Fordelen for meg er at hjembyen min kun er en liten flytur unna, eller en 5-6 timers kjøretur, mens for samboeren min er det fly med flybytte. Så sånn sett er det kanskje ikke jeg som har det verst. Jeg har foreslått for ham å flytte midt i mellom hjembyene våre, men det vil faktisk ikke han. 

 

En av grunnene til at jeg har følt en del på hjemlengselen i det siste tror jeg kan være på grunn av endringer i livssituasjonen. Jeg var ferdig som student i fjor, og fikk meg utover høsten en god jobb. Nå kunne endelig jeg og samboeren min tenke litt lengre, kanskje kjøpe oss en leilighet og etterhvert en bil. Men så mistet samboeren min jobben på grunn av oljenedskjæringene, så jeg føler på en måte at vi står langs et veikryss. Vi eier ingenting, han er uten jobb. Så på en måte føler jeg ikke lenger samme tilhørighet her som jeg gjorde når jeg var student. Jeg tror kanskje dette er grunnen til at jeg har sånn hjemlengsel nå. Jeg håper (og tror) dette kanskje endrer seg når ting faller litt mer på plass.

 

Og igjen, tusen takk for tilbakemeldinger. Setter pris på at folk orker å høre på meg!

[Kvinne1990]

Har dere vurdert en plass mellom deres hjembyer så dere begge kan besøke familie oftere?

Jeg har foreslått det, men det er ikke han så lysten på. Jeg bor forsåvidt nærmere hjemstedet midt når jeg bor i Trondheim enn en litt større by midt mellom våre hjembyer. Så sånn sett er det greit for meg å bli værende her. Jeg har vært villig til å flytte på meg (til flere plasser), men jeg vil gjerne kunne komme meg hjem på ett fly (ikke måtte bytte og bruke hele dagen). Jeg forstår om han føler det samme, derfor har jeg foreslått å flytte til andre byer med direktefly til begge plasser, men han trives her. Så for ham blir det vel Trondheim eller sin hjemby (p.t.). Så vi har diskutert det

Endret 1. september 2015 av Kvinne1990

[AnonymBruker]

Samme situasjon som deg. Og da vi fikk barn ble ikke hjemlengselen noe mindre. Samtidighar vi valgt å bli boende her, i mangel av et annet godt alternativ.

Anonymous poster hash: 150c9...d8b

[Kvinne1990]

Samme situasjon som deg. Og da vi fikk barn ble ikke hjemlengselen noe mindre. Samtidighar vi valgt å bli boende her, i mangel av et annet godt alternativ.

Anonymous poster hash: 150c9...d8b

Høres ut som oss. Men vi har ikke barn ennå, men jeg kunne så klart tenkt meg det om ikke lenge. Hvordan klarer dere å komme gjennom de verste tidene?