Venninnen min ble plutselig religiøs

[Gjest agnostiker'n]

Jepp, venninnen min som jeg gjennom flere år har drukket og røyket sammen med, fortalt groviser til og fått tilbake, i det hele tatt gjort alt annet enn å lese bibel og gå i gudstjeneste med, er plutselig blitt religiøs, eller "frelst" som hun selv sier. Hun er som helt forandret, og den gamle venninnen min er liksom blitt litt borte. Men hun om det, jeg aksepterer det om det er dette hun vil.

Det jeg ikke kan akseptere, er at hun konstant skal prøve å "omvende" meg. Med fare for å høres lat ut, jeg gidder bare ikke legge så mye tid og arbeid i noe som jeg ikke vet eksisterer, jeg tviler vel heller på at det eksisterer noe som helst himmel eller helvete eller det som hører til. Jeg syns det er utrolig slitsomt å høre om møtene hun har vært på og hva hun følte under dem, hvordan hun ser gud og jesus i alt omkring seg, og de evinnelige forsøkene på å få meg med på møter. Nå har hun til og med snakket med presten om meg, og han har svart at om jeg ble med en gang, skulle han ta en prat med meg i enerom.... ja nettopp, for da frister det jo sååå mye mer å bli med... Jeg svarer alltid at jeg er ikke interessert, at om jeg noen gang skulle finne den ekte troen, så ville jeg uansett ikke vært med på slike møter. Jeg har rett og slett begynt å bli sur når hun tar opp emnet. Hun blir bare desto mer oppsatt på at jeg skal være med, i hennes øyne må jeg reddes. Vi har vært venninner lenge og jeg har liksom ikke lyst til å bryte kontakten heller. Men hvordan få henne til å forstå at jeg ikke vil være med. Hun er overbevist om at etter ett møte, så vil jeg tro....

[LilleCanCan]

Hva med at du tar den turen innom presten og hører om venninna di har det bra?

Ikke frekt ment dettte, men hun føres ikke riktig ut for tiden.

Spesielt ikke siden hun snakker om deg til presten, osv. Hva for noe tullball?

Har du spurt henne hva som har slått henne bortsett fra denne menigheten?

Min nære venninne studerte scientologi i ett år.

Hun ble så godt som kristen... det ene året.

Hun kom heldigvis tilbake, så det kan være for din venninne og..

Endret 21. april 2008 av LilleCanCan

[Gjest Gjest_abc_*]

Høres ganske enkelt ut. Ikke bruk noe energi i det hele tatt på å diskutere med henne. Bare si ja og ha og amen. Og ellers bare nei nei nei, vil ikke vil ikke vil ikke.

Men hvis hun virkelig er en nær venninne, så er det jo ultrainteressant hvordan hun plutselig kan bli kristen. Hva har skjedd med henne? Trenger hun psykiatrisk behandling?

[KR-øst]

Du kan nok ta det helt med ro når det gjelder denne venninna di når det gjelder det psykiske.

Jeg forstår godt hva hun har opplevd, og det finnes ingen bedre opplevelse.

I den første tiden etter en slik opplevelse er en heltent, og forstår ikke at ikke hele verden vil oppleve det samme. Etterhvert vil hun nok forstå hvor vanskelig det er å overbevise de som absolutt ikke vil tro.

Hvorfor ikke gjøre en avtale med henne?

Hvis du ikke tror på noe av det hun tror på, så kan du jo si til henne at hun kan få be for deg når du ikke er tilstede, hvis hun slutter å mase på deg.

Da ville det jo være interessant for deg å se om din holdning endret seg pga det.

Hen husk at det er bare godt ment av din venninne.

[Gjest agnostiker'n]

Hva med at du tar den turen innom presten og hører om venninna di har det bra?

Ikke frekt ment dettte, men hun føres ikke riktig ut for tiden.

Spesielt ikke siden hun snakker om deg til presten, osv. Hva for noe tullball?

Har du spurt henne hva som har slått henne bortsett fra denne menigheten?

Min nære venninne studerte scientologi i ett år.

Hun ble så godt som kristen... det ene året.

Hun kom heldigvis tilbake, så det kan være for din venninne og..

Jeg har ingen grunn til å tvile på at hun har det bra. Det lyser jo av hele henne at hun har det bra. Det er ingen skummel sekt dette, en helt vanlig menighet, dog utenfor statskirken. Det er ca et halvt år siden hun begynte med dette (som jeg vet om i alle fall), så det er vel relativt nytt for henne også, noe som kanskje kan forklare de store stjerneøynene hun får når hun snakker om dette.

Men det hun ikke kan forstå (og det irriterer meg) er at jeg har ingen interesse av dette. Jeg vil gjerne høre om dagene hennes og hva som gjør henne glad og trist, men jeg vil slippe at hun og andre folk skal omvende meg. Skjønner at hun er tent på å få meg med, det var sånn hun ble "frelst" ved at hun ble med ei venninne uten at hun hadde den helt sterke troen... Men jeg kunne altså ikke tenke meg å ofre en time eller halvannen på noe slikt, selv ikke for å tilfredsstille henne for en stakket stund.

[Gjest agnostiker'n]

Høres ganske enkelt ut. Ikke bruk noe energi i det hele tatt på å diskutere med henne. Bare si ja og ha og amen. Og ellers bare nei nei nei, vil ikke vil ikke vil ikke.

Men hvis hun virkelig er en nær venninne, så er det jo ultrainteressant hvordan hun plutselig kan bli kristen. Hva har skjedd med henne? Trenger hun psykiatrisk behandling?

Det er stort sett det jeg har gjort til nå, jattet litt med men takket nei til å involvere meg. Ellers diskuterer jeg ikke med henne. Respekterer at hun tror på noe, men blir lei av at hun ikke kan respektere at jeg ikke tror, eller i alle fall ikke tror så sterkt...

Men nei, hun trenger nok ingen behandling Som sagt dette er ikke noen skumle greier. Hvor plutselig det egentlig skjedde, vet jeg jo ikke. Jeg visste jo at hun grublet fælt på ting og tang, og før kunne vi diskutere ting som religion, det kan vi ikke nå, for hun er så låst på at det hun tror på er det eneste riktige.

Alle som er i denne menigheten er jo ikke like hypp på å omvende alle og enhver, så forhåpentligvis dabber det litt av etterhvert (at hun skal ha med meg altså).

[Gjest agnostiker'n]

Du kan nok ta det helt med ro når det gjelder denne venninna di når det gjelder det psykiske.

Jeg forstår godt hva hun har opplevd, og det finnes ingen bedre opplevelse.

I den første tiden etter en slik opplevelse er en heltent, og forstår ikke at ikke hele verden vil oppleve det samme. Etterhvert vil hun nok forstå hvor vanskelig det er å overbevise de som absolutt ikke vil tro.

Hvorfor ikke gjøre en avtale med henne?

Hvis du ikke tror på noe av det hun tror på, så kan du jo si til henne at hun kan få be for deg når du ikke er tilstede, hvis hun slutter å mase på deg.

Da ville det jo være interessant for deg å se om din holdning endret seg pga det.

Hen husk at det er bare godt ment av din venninne.

Jo, jeg forstår at det er godt ment. Og jeg har tenkt at det bare er med det samme at hun ville være så pågående, men nå har det vart over et halvt år, og hun er like tent på å få meg med.

Jeg har spøket litt med henne om det da, at "nei, du får heller be for meg du". Og det gjør hun visst Nå mener jeg ikke noe frekt, men jeg vet ikke helt hva jeg skal svare når hun sier sånt som at hun har bedt for meg og sånne ting.. jeg blir bare pinlig berørt, og klarer ikke si takk engang. For jeg vet ikke hva jeg skal takke for. At noen ber for meg, hva skal jeg vel med det? Hadde jeg vært troende, hadde jeg vel kjent takknemligheten, men det gjør jeg altså ikke..

[Gjest Bellatrix]

Det høres flott ut at hun har funnet noe å tro på og har funnet en glede i kristendommen. At hun er helt i skyene har jeg inntrykk av at er ganske vanlig blant nykristne. Det blir omtrent som å være nyforelska. Man må bare prate om HAN hele tiden.

Men det er trist at du føler at du har mistet en venninne. Kan du ikke si det til henne? At du er glad på hennes vegne, men at det er fint om dere prater om andre ting også. Du skriver at dere drakk og røyka sammen, det har hun kanskje slutta med? Da er det kanskje andre ting dere kan gjøre sammen? Hva med å prøve å ta tak i noe dere fortsatt har felles og prøve å bygge videre på vennskapet derfra.Har dere en yndlingscafé, heier på samme fotball-lag eller noe? Prøv å finn på noe dere begge har glede av.

[Gjest Agnostiker'n]

Det høres flott ut at hun har funnet noe å tro på og har funnet en glede i kristendommen. At hun er helt i skyene har jeg inntrykk av at er ganske vanlig blant nykristne. Det blir omtrent som å være nyforelska. Man må bare prate om HAN hele tiden.

Men det er trist at du føler at du har mistet en venninne. Kan du ikke si det til henne? At du er glad på hennes vegne, men at det er fint om dere prater om andre ting også. Du skriver at dere drakk og røyka sammen, det har hun kanskje slutta med? Da er det kanskje andre ting dere kan gjøre sammen? Hva med å prøve å ta tak i noe dere fortsatt har felles og prøve å bygge videre på vennskapet derfra.Har dere en yndlingscafé, heier på samme fotball-lag eller noe? Prøv å finn på noe dere begge har glede av.

Ånei, ikke misforstå! Jeg har ikke mistet henne som venninne, kanskje en del av henne, men vi har fortsatt mye moro sammen. Jepp, vi har begge sluttet å røyke (det er et par år siden), og hun har sluttet å drikke. At hun snakker mye om sitt nye liv, kan jeg både forstå og leve med. Jeg snakker jo også nonstop om nye ting som skjer i mitt liv, særlig ting som gjør meg glad, og da er jeg jo glad at det er noen der som vil høre Det er bare den ene saken jeg blir veldig kje av - at hun skal omvende meg, noe jeg ikke har noen interesse av.

[Gjest Ex-Jv]

Jeg synes du skal forklare venninnen din i klartekst - istedenfor å jatte med - at du ikke er interessert og at dersom hun ikke kan respektere dette faktum så må du revurdere hele deres venninneforhold.

Til KR-Øst: Det er respektløst å tvinge sin egen religion over andre - uansett hvor nyfrelst man er. Hvis du hadde fortalt meg at du bad for meg i hemmelighet så hadde jeg bedt deg holde opp. Hvordan ville du likt hvis en satanist hadde satt opp en messe for deg eller en muslim hadde bedt for deg - begge i håp om at du forlot din religion?

Det er ikke uskadelig å be for noen. Jeg er atteist, jeg tror derfor ikke og er i den heldige situasjon at jeg slipper å tenke over at bønnens makt ikke ser ut til å virke på meg. Men en ung homofil jeg kjenner var ikke like heldig - og fikk store psykiske problemer først som konsekvens av at Gud ikke så ut til å ville helbrede h*n og deretter fordi den karismatiske menigheten vendte h*n ryggen fordi h*n ikke medvirket til at "Guds under" kunne skje ved å "tro sterkt nok". Man skal ikke leke med slike virkemidler.

Jeg vet også at mine nærmeste som fortsatt er Jehovas vitner ber stadig vekk om at jeg skal vende tilbake, og gremmes over hva det gjør med dem når det ikke virker.

[Gjest Bellatrix]

Ånei, ikke misforstå! Jeg har ikke mistet henne som venninne, kanskje en del av henne, men vi har fortsatt mye moro sammen. Jepp, vi har begge sluttet å røyke (det er et par år siden), og hun har sluttet å drikke. At hun snakker mye om sitt nye liv, kan jeg både forstå og leve med. Jeg snakker jo også nonstop om nye ting som skjer i mitt liv, særlig ting som gjør meg glad, og da er jeg jo glad at det er noen der som vil høre Det er bare den ene saken jeg blir veldig kje av - at hun skal omvende meg, noe jeg ikke har noen interesse av.

Ok. Godt å høre at du fortsatt setter pris på vennskapet.

[Gjest Gjest_ninjaturtle_*]

Høh, skummel tråd. Nå fikk jeg en tanke inn i hodet mitt, hva skulle jeg gjort om noen som stod meg veldig nære plutselig ble kjempereligiøse? De vil ikke forandre seg med logiske argumenter. De vil ikke høre på hva jeg synes er forferdelig i den stygge bibelen, hvor slem Gud virker, og så plutselig forandrer tonen seg i NT. De vil ikke høre på fornuft, som hvorfor en ikke statistisk kan bevise at bønn virker, eller hvorfor Gud leger så mange mennesker, men ikke mennesker med amputerte ekstremiteter. Den eneste forklaringen jeg kan tenke meg, er at mennesker i sin alminnelighet tror på det de ønsker å tro på (gjelder også meg) og derfor lukker de ørene for alt som kan true deres virkelighetsoppfatning. Hvordan ellers skal en forstå det at oppgående mennesker som er vant til å tenke kritisk, ikke evner å diskutere deres egen religion kritisk? Dvs, ikke klarer å argumentere på vanlig måte med kritisk sans og skille mellom tro og viten, og hva som hinter til den bibelske gud. Det kan ikke være noe annet enn at sterk overbevisning reduserer viljen til å se kritisk på ting, et fenomen som også er godt kjent hos vitenskapsfolk som gjerne vil at teoriene deres og eksperimentene skal stemme.

Nei, det er skremmende. Kanskje du kan prøve med: "jeg skjønner at du har blitt veldig overbevist og er veldig fan av det nye du har funnet, men du har ikke presentert meg for noe som virker like overbevisende på meg." Da får du en slags innpass til en nærmest psykoterapi-session, siden venninna di tydeligvis er komfortabel med å legge ut om troen sin, selv om du overhodet ikke tror. Og da er det bare å være ærlig. Jeg ville sagt at jeg ikke ser akkurat hva det er hun liker godt med kristendommen, eller som hun syns gir så gode forklaringer. Kanskje kommer hun med litt verdifull innsikt blant alt det himmelske.

Jeg ville vært ganske streit på hva jeg selv mener i hvert fall, og ikke latt som om jeg var selv var søkende etter noe. Det er litt vanskelig, for ofte så tror jo disse kristenfolka at om du viser litt interesse for dem, så er du automatisk interessert i å bli frelst. Det er som om en del av personligheten klikker inn og så går resten på autopilot. Nei, jeg ville ikke hatt en venninne som jeg selv måtte gå på tærne for.

[KR-øst]

Til KR-Øst: Det er respektløst å tvinge sin egen religion over andre - uansett hvor nyfrelst man er. Hvis du hadde fortalt meg at du bad for meg i hemmelighet så hadde jeg bedt deg holde opp. Hvordan ville du likt hvis en satanist hadde satt opp en messe for deg eller en muslim hadde bedt for deg - begge i håp om at du forlot din religion?

Jeg forstår ikke hvorfor du nevner noe om å tvinge ens egen religion på noen. Jeg har heller ikke bedt noen om å be for noen i hemmelighet.

Du bør nok lese innlegget mitt en gang til.

En religion kan nok tvinges på folk, men ikke ens tro.

[Gjest *smak*]

Hvis vennskapet ikke gir deg noe lenger, ville jeg valgt å bryte kontakten. Det høres ikke ut som dere har noe til felles lenger og da er det liten vits i å fortsette vennskapet synes jeg.

Sikkert tøft i begynnelsen og du kommer sikkert til å savne henne også. Men det er mega viktig å ha positive mennesker rundt seg vettu.

[tsh]

Du aner ikke hvor mye jeg kjenner meg igjen i dette!

For 1 1/2 år siden ble jeg og frelst, jeg gikk fra å drikke, bakke osv til å faktisk glede meg til å be å lese i bibelen! Det er vanskelig å forklare, men jeg fant venner, ekte venner, en sunn måte og leve på og ikke minst, meningen med livet. Ok, det høres veldig ut som om jeg er hjernevasket

Uansett, da jeg ble frelst kom det som ett sjokk for alle vennene mine og for mine foreldre. Og jeg har mistet mange venner og mine foreldre støtter meg ikke 100 %... men det er verdt det! Men spesielt en ting var tungt, det var at min bestevenninne sluttet å snakke med meg, og etter 1 år, så fant jeg ut hvorfor. for i starten som nyfrels så blir man ofte veeeldig åpen og tror osv, og hun følte seg ikke vell med det. Når hun sa det til meg, så sluttet jeg å snakke så mye om Gud osv rundt henne. Og venner vi venner igjen :D

Men jeg må få spørre, hva slags kirke/menighet er hun med i?

<3

[Gjest Tigress]

Kan du ikkje berre seie til ho at du ikkje er interessert?