Et dødt forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her inne før, og fått flere gode tips og råd, så forsøker igjen..

Men dette blir langt, beklager..

Jeg er altså gift, og har to små barn. Forholdet mitt til mannen min har vært problematisk over en lang periode... Selvfølgelig har vi hatt det bra også innimellom, men i den siste tiden har det vært myyyye slit!

Jeg starter bare fra begynnelsen pga det er lettest..

Vi ble sammen når jeg var russ, han er ett år eldre. Vi flyttet sammen så og si med en gang, og fikk betegnelsen "turtelduer"

Vi bodde i en passelig storby, og han pendlet mye. Dette passet oss veldig bra fordi da fikk vi muligheten til å savne hverandre. Og når vi møttes var alt bare "frys og gammen".

Så endret ting seg.. Vi flyttet tilbake til hjembyen vår. Han fikk seg ny jobb (uten pendling). Kjøpte oss hus. Begynte og pusse opp. Ble gravid. Fikk baby. Og en HELT ny hverdag kastet på oss!!

Og vi tilpasset oss...iallefall en del.

Det var en del krangling, men det var fortsatt kjærlighet der.

Så ble vi gravid på nytt. Vi bestemte oss for å flytte til nytt større hus, noe som igjen førte til masse mer oppussing(!!) I tillegg mistet han jobben, men fikk seg ny jobb ganske så fort!

Babyen kom, og han startet i ny jobb. Jobben førte til en del reising, ganske så mye overtid, noe som resulterte i at jeg satt hjemme med en trassig unge og en nyfødt baby i tillegg til ansvaret for "familienAS".

Jeg leverte i Bhg, hentet i Bhg, var på foreldremøter, laget middag, ryddet opp etterpå, vasket klær, brettet klær, ryddet og vasket huset, betalte regninger, stelte barna, planla reiser, pakket alt bestandig (også til mannen min), osv osv.. Det eneste han gjorde og tok ansvar for var å måkke sne innimellom..

Jeg ble mye sur. Irritert. Sint. Følte at alt var urettferdig. Jeg ble krass i tonen, kritisk, stilte spm, og det var mye krangling og dårlig stemning mellom oss...

Så i fjor dro han på jobbreise.

Da han kom hjem begynte han å snakke om skilsmisse. Jeg ble helt satt ut, (jeg viste jo at vi hadde det tøft, men jeg var sikker på at det bare var for en periode, og at ting kunne bli bedre..)

Jeg prøvde å spør om han hadde vært utro, hva det var, og om vi kunne jobbe med oss. Jeg prøvde å skjerpe meg, og ikke være så sur. Jeg strakk meg langt, men fikk lite tilbake noe som gjorde at jeg fikk mange sammenbrudd.. Vi gikk også på familievernkontoret for å få "hjelp".

Etter 3 mnd med konstant usikkerhet for meg (og mange sammenbrudd), gjorde han det endelig slutt.. Jeg skriver endelig for der og da var det bare godt å få et svar..

Jeg flyttet ut, og begynte å komme meg bra på fote igjen.

Etter kort tid ifra hverandre merket jeg at han ble litt sjalu. Jeg merket at han angret, og like etter kom han krypende tilbake til meg. Han inrømte da at han hadde hatt et forhold med en kollega som hade vart i ca 3-4 mnd(!!!)

Han gråt og ville dø pga det han hadde gjort, men han ønsket meg og familien sin tilbake igjen mer enn noe..

Og jeg tok han tilbake.

Jeg og barna flyttet hjem igjen, og i vel et halvt år var vi som nyforelsket igjen! Han gjorde en innsats hjemme, han var mer tilstede, han viste kjærtegn, osv osv...

MEN en av kriteriene mine for at vi skulle gjøre dette, var at han fant seg ny jobb(...) Og dette har han enda ikke gjort. Han har ikke prøvd en gang. Ingen tlf, ingen søknader, ingen interesse.

Og dette fører igjen til at jeg er skuffet. Sint. Irritert.

Jeg ser han derfor tar avstand, jobber mer overtid, og jeg er tilbake med ansvaret for "FamilienAS".

Jeg har prøvd å ta dette opp med han om ny jobb, men enten så skjønner han ikke hvor mye det sårer meg at han enda jobber der, eller så bryr han seg bare ikke... Jeg vet ikke hva som er verst..?

Han mener jeg skal gi der tid, at ting vil gå seg til, at vi skal ta tiden til hjelp...

Men jo mer tid som går, jo mer problemer blir det, og vi går tilbake mot avgrunnen

Når jeg forsøker å prate til han, og komme med løsninger om hvordan vi kan redde forholdet, så er han enig der og da, men dagen etterpå er alt glemt!

Jeg forsøker og si at man må jobbe for å få et forhold til å fungere, spesielt etter det vi har godt igjennom, men han virker bare ikke interessert eller engasjert..

Så da blir jeg igjen lei meg, skuffet og sint! Og når jeg blir sint, sier jeg alle stygge ting jeg tenker om han.. Jeg tar opp utroskapen, og synses svært dårlig om han!! Og det verste av alt er at jeg mener dette når jeg er sint! Jeg mener at han har vært en egoistisk drittsekk!! Og til tider oppfører seg som det igjen!

Og dette fører igjen til at han trekket seg bort, og jeg blir mer sint..(!!!)

Han sier jeg må slappe av, og ikke tenke så mye..

Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare det..!

Jeg VET at mine utbrudd og flashback fra i fjor, ikke hjelper oss. Og jeg ser at han blir mindre kjærlig i blikket. Kjærtegnene avtar, og han tar lite initiativ til kos. Jeg ser frustrasjonen bygge seg opp i han, og han ser ikke lykkelig ut lenger..(slik han gjorde før sommeren..)

I tillegg så jeg på tlf-loggen hans at han har søkt på emnet depresjon flere ganger. (!!!)

Så da lurer jeg jo også på om det er MEG og OSS han føler seg deprimert over.. Og på en måte så kan jeg jo isåfall skjønne det.

Jeg VET at jeg ikke kan ta opp utroskapen hver gang vi krangler, men det er så vanskelig å gi slipp på den når jeg vet at de fortsatt jobber ilag! Og han nekter å forstå dette!

Så nå føler jeg at hele forholdet er gått i lås! Vi snakket ikke sammen mer. Han vil bare legge hele det siste året bak oss, men i det lange løp er det ingen av oss som ser en fremtid sammen slik vi har det nå. Det vet jeg.

Men er det håp for oss??? Akkurat nå føles det bare svart!

Vi har snakket litt om å kontakte familievernkontoret igjen, men pga lite hjelp i fjor mener han det ikke hjelper.

Hilsen frustrerte meg!

Anonymous poster hash: 71685...298

[Nicoline86]

Ikke for å være slem, men først er han utro i flere mnd, også får han en ny sjanse til å gjøre det godt igjen, men gjør det ikke...

Altså tror nok jeg hadde forlat han!

[Gjest Gjest]

Ikke for å være slem, men først er han utro i flere mnd, også får han en ny sjanse til å gjøre det godt igjen, men gjør det ikke...

Altså tror nok jeg hadde forlat han!

Samme her.

[FrøkenMånestråle]

Dette hadde nok ikke funket for meg, hadde nok dumpet fyren.

[AnonymBruker]

Du spør om forholdet deres er dødt, men det syns jeg ikke det er. Følelsene er der, men problemet er at han ikke prioriterer familien i den grad du ønsker det, og da blir du sur og grinete. Dere er inne i en ond sirkel, som bare blir verre og verre, men det er mulig å endre dette.

Familievernet høres ut som en god ide, det kan ofte hjelpe å få en tredjeparts syn på saken. Dere må snakke ordentlig sammen om hvordan dere føler det, UTEN krangling og beskyldninger. Ditt ståsted er at HAN må endre seg, bytte jobb og prioritere familien, mens hans ståsted er nok at DU må endre deg og ikke være så grinete og sur, for da får han jo ikke lyst til å bidra og velger å trekke seg unna, noe som gjør deg enda mer sur.

Jeg er enig i at han må prioritere familien, det er jo ikke riktig at du skal sitte med alt ansvar. Men jeg kan forstå hans side også, det er ikke noe gøy å komme hjem til en misfornøyd kone som krever og krever av han. Du blir nok fort oppfattet som den sure og strenge "mamma" som vil bestemme hva han skal gjøre og ikke. Ingen liker å bli bestemt over, uansett hvor "rett" de skulle ha.

Ser de andre i tråden svarer at du bør dumpe ham, men verken de eller jeg har alle fakta på bordet. Det er bare dere som vet best, og som kan ta den avgjørelsen. Jeg bare mener at det ER mulig å få det til, hvis begge er innstilt på det. Lykke til, hva du nå enn bestemmer deg for

Anonymous poster hash: 9b9c9...341

[AnonymBruker]

TS her igjen!

Takk for svar...

Ja jeg ser virkelig den onde sirkelen, og jeg vet at jeg bidrar på min egen måte til å forsterke den..

Men jeg tror virkelig ikke han ser den.

Jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg er skuffet, sint, og til tider krass, men han mener bare at JEG må ta ansvar for mine handlinger selv! Jeg er forsåvidt enig i dette, men hadde ønsket at han klarte å se hvordan han kunne hjulpet meg med dette.. Men det gjør han ikke.. Og det finnes en grense for hvor mye jeg gidder og tegne og forklare dette for han..

Føler bare nå at tiden og sjansene våre er oppbrukt. At alt er svart og håpløst!

Tenker mye på å forlate han, men med tanke på å rive opp familien ENDA en gang, å flytte, ta ut seperasjon, finne ny plass og bo, få dårligere råd, og ikke minst men la barna våre bli "kasteball" mellom to hjem, holder meg igjen!!

Anonymous poster hash: 696cf...57a

[Havbris]

Om dere skal få dette til å funke så kreves nok en voldsom innsats fra begges (!) side for å bryte ut av det skadelige mønsteret dere har kommet inn i. Det har ingen hensikt å fordele skyld, men dere må være 100% innstilt på at dere ønsker å gå inn i den prosessen det vil bli å reparere forholdet og at det vil kreve en del endringer hos begge to. Når begge to går inn i positive endringsprosesser vil disse virke gjensidig, og er dere heldige er dere da ute av rundkjøringen.

Hvis ikke mannen din ønsker å være med i den prosessen er nok løpet kjørt. Hvis han vil bli med, så kan det være håp. Men jeg tror så absolutt på hjelp utenfra - ihvertfall i starten. Det at han sier han ikke vil tilbake til familievernkontoret er nok mest et uttrykk for at han er redd for hva som kan komme frem osv. Men det å stå i vonde prosesser er en del av innsatsen for å endre noe. Lykke til

[AnonymBruker]

Kanskje du kan få han til å høre etter med en annen tilnærming? En kveld dere ikke har kranglet, men er nøytrale til hverandre. Og så spør du han:

- hvordan syns du vi har det?

- har du lyst til å ha det slik?

- hvordan ønsker du å ha det?

- hva mener du kan gjøres annerledes?

- hva forventer du av meg?

- hva tror du at du kan ofre for at vi skal få det bedre?

- hva tror du skal til for at JEG skal bli fornøyd?

- hva er du villig til å gjøre for at vi begge to skal bli fornøyd?

- ønsker du å ta større del i barnas liv?

Dette åpner opp for dialog, og gir han en følelse av å bli hørt og tatt hensyn til.

Anonymous poster hash: 9b9c9...341

[AnonymBruker]

Så jobber han fortsatt i samme jobb som hun han var utro med? Hvordan vet du da at han ikke fortsatt har et forhold med henne bak din rygg?Det er kanskje en grunn til at han nekter å bytte jobb.

Anonymous poster hash: 6b00d...684

[AnonymBruker]

Ja han jobber enda i samme jobb som før... Årsaken til at jeg "vet" dette er vanskelig å beskrive, men heletiden i fjor når forholdet pågikk, hadde jeg en vond magefølelse... I tillegg hadde han tlf alltid skjult og hemmelig kode på den(!!) Han var venn med henne på fb, hun kom opp som "topptreff" på tlf-loggen hans, og han var ofte ute å "trente" på kveldstid..

Nå er situasjonen ganske anderledes.. Han har gitt meg full tilgang til tlf. Han har slettet henne på fb, og slettet sin egen profil. Og Han er hjemme hver kveld.

Årsaken han bruker til at han ikke har byttet jobb, er at det ikke finnes andre jobber (selv om jeg har sett mange han kunne søkt på), og at han aldri vil oppnå like mye lønn som der han er nå..

Så der er vi nå!

Til at han ikke har noe som helst utdannelse klarte han å oppnå "drømmejobben", og ikke ødela han bare sitt karrieremessige forhold men han ødela også familien sin!

Huff!! Kjenner jeg blir sint av å tenke på dette, og tenker bare at han er en stor egoistisk drittsekk av en dust!!!

Anonymous poster hash: 696cf...57a

[Namo]

Skjønner godt at dette er både slitsomt og frustrerende.

Er det veldig viktig for deg at han finner seg en ny jobb slik at han ikke lenger jobber sammen med henne han var utro med? Ser at du satte det som et krav for at dere skulle kunne bli sammen igjen. Kan du fire på det tror du? Er ikke sikkert det er så lett for ham å få en annen jobb og hvis du er sikker på at det ikke er mer mellom dem, så gjør det kanskje ikke noe at han fortsetter i denne jobben? Kanskje dere må fire litt begge to og prøve å møtes på halvveien. Det er sikkert enklere sagt enn gjort for når du står midt oppi det er nok frustrasjonen så stor at den overskygger alt.

Var det sånn at dere hadde fått hjelp på familievernkontoret før, men at det ikke hjalp noe særlig? Kanskje dere kan prøve på nytt, men be om en annen terapeut? Kan jo være litt personavhengig og at ikke akkurat den dere snakket med sist klaffet for dere. Tror det kan være kjempelurt at en tredjeperson er med og strukturerer samtalen mellom dere.

Hvis følelsene og viljen er der er det alltid håp. Heier på dere!

[AnonymBruker]

Får lyst å spørre om du har jobb? Har du et liv utenom "Familien AS"? Overlater du noe av driften til han, eller er du av den typen damer som må ha kontroll og gjøre alt selv, for ellers blir det gjort "feil"?

Har du vært bortreist en uke og latt han ha ansvaret for hus og barn? Eller er han en rekvisitt i sitt eget hjem?

Jeg virker kanskje streng når jeg spør, men har snakket med min andel menn i livet som har denne opplevelsen av hjemmeforholdet sitt.

Anonymous poster hash: 817d2...563

[AnonymBruker]

uff

jeg tror ikke jeg kan tilføre så mye mer enn det som mange over meg her har sagt ang. ekteskapet deres, men tenkte jeg skulle tilføre noe om depresjon som du sier han har søkt på, da jeg selv i en årrekke har slitt med depresjoner.

Først av alt; Depresjon kommer ikke av deg eller dere, så enkelt er det ikke. Jeg tror svært få deprimerte kan peke ut en utløsende hendelse eller den dagen de ble deprimert.

Det er vanskelig å ha en relasjon til deprimerte, og jo nærere enn er jo mer kjenner en på dragsuget. Som deprimert er alle tanker komprimert inn til et svært nøste uten start. Dette gjør at man ikke klarer å sortere ut (og gjøre seg ferdig) med tankene, og tilogmed små gjøremål virker uoverkommelig. Dersom han faktisk er deprimert så forklarer dette hvorfor han enda ikke har fått seg ny jobb. Bare tanken på hele prosessen vil tappe han for energi, og mest sannsynligvis vet han ikke engang hvor han skal begynne. Dags dato har han en jobb som han er (relativ) trygg i, han kjenner menneskene der, jobben starter ** og han må dra hjemmefra **. Dette er kanskje kun det han makter per dags dato.

Selv om han elsker deg og barna så blir dere på andre siden av veggen. Han vet at han elsker dere, men han klarer ikke kjenne helt på det pga nøstet. Han vet at han kommer til å bli sønderknust dersom dere går hvert til dere, men han har ikke plass i hodet til å ta stilling til det og det blander seg bare videre inn i nøstet. Han vet han må endre seg dersom det ikke skal bli utfallet, men han har ikke energi eller ork til det, og kanskje vet han ikke hvor han skal begynne.

Jeg kunne skrevet i det uendelige, men var jeg deg ville jeg undersøkt litt om depresjon.

Jeg tror det beste for dere er om han får faglig hjelp i førsteomgang dersom han faktisk er deprimert. Depresjon er ikke å kimse av, og dersom det viser seg at han er det og ikke får behandling så kommer han til å dra ned dere i dragsuget.

Jeg håper det fikser seg for dere, for dette hørtes ut som en fryktelig vond situasjon Du er sterk som har tatt han tilbake, og samtidig krever en endring

Anonymous poster hash: bca1c...79f

[Gypsy22]

Føler med deg <3 kan ikke være lett for deg, det er viktig at du har tro på deg selv.

Jeg synes du skal fokusere på deg selv etter alt dette

Dra og ta solarium, kjøpe nye klær, farge og nappe bryn , trene. Få selvtillit og

Alene tid. Det fortjener du! prøv og finn deg selv, hvem er du og

Hva er dine behov. Vi kvinner er alt for sterke og Vil gjerne ta vare på alle sammen.

Pass på at du ikke blir utbrent.

Finn ut hvem du er, la han heller få komme til deg.

[Gjest sophia21]

Vel, når dere tydeligvis bestemte dere for å gi det en sjanse, så kan du faktisk ikke ta opp utroskapen i tide og utide. Og jeg skjønner godt at hans handlinger har fått han til å tenke at han ville dø. Jeg har både blitt bedratt og bedratt selv, og er i alle fall ikke i tvil om hva som har vært vondest for meg. Når han er kommet så langt at han tenker han er deprimert, så er han nok det og trenger hjelp. Det er det du må ta opp med han. Men din feil er det ikke, depresjon er komplekst og kan gå langt tilbake. Til sist må jeg si at det minste du kunne forvente er da at han faktisk bytter jobb. Skal man legge utroskap bak seg må begge gjøre det, og ordentlig. Det innebærer for hans del å eliminere henne fra livet sitt.

[AnonymBruker]

Beklager om jeg høres litt ufølsom ut når jeg sier det, men jeg forstår ikke hvordan noen som er i et usikkert samliv velger å få den ene ungen etter den andre. I et sånt tilfelle ville jeg ventet med flere barn.

Skal dere ha sjanse til å lykkes med å fortsette samlivet deres, må du kutte ut maset om det som har skjedd. Du har tatt ham tilbake, og nå får dere se fremover. Hvis du bringer utroskapen på bane ved hver anledning, så kommer forholdet til å ryke.

Finn dere noen å snakke med, og legg planer for hvordan dere ønsker å ha det. Kommunikasjon er det viktige.

Anonymous poster hash: 036b3...631

[AnonymBruker]

Takker for alle svar til nå..

Når det gjelder at vi fikk et til barn, var dette noe vi begge ønsket og ville! Vi ville at storebroren skulle få seg søsken, og vi har alltid ønsket oss to ganske tette barn. Selv om forholdet var utfordrende til tider, så var det absolutt kjærlighet der!!

Men jeg ser veldig tydelig at husbytte og masse oppussing var lang fra det ideelle for oss på det tidspunktet vi valgte(!)

Når det gjelder om jeg er i jobb, så ja det er jeg! Jeg jobber full stilling på et sykehjem, så jeg er absolutt også sliten ved arbeidsdagens slutt!

Og selv mener jeg at jeg ikke er så "altfor kontrollerende", når det kommer til husarbeid. Jeg blir bare glad når han tar ut av oppvaskmaskinen(!) Men å gi direkte skryt for akkurat slike små hverdagslige sysler (som jeg har gjort i all tid), det mener jeg er litt unødvendig..(!?)

Vi fikk pratet litt i går kveld..

Jeg innser at han kommer ikke til å bytte jobb. Og jeg innser at jeg må godta dette om vi skal klare å vær ilag.

Det er vel slik at som en bruker skrev over at om jeg VET at det ikke er mer mellom dem, så bør jeg vel klare det..??

Alternativet er iallefall veldig vanskelig!

Når vi snakket kom det også frem at han er usikker på oss pga mine utbrudd.. Han ønsker ikke å gå på familievernkontoret å la en tredjepart høre på alt "pjattet". Han var også skeptisk til faste arbeidsoppgaver i hjemmet, slik jeg tidligere har foreslått for å få avlastning.

Og JA jeg har tenkt på å reise bort å la han kjenne på hordan det er å være aleine med "familienAS", men har ikke lyst å reise fra barna!

Så nå sitter jeg her i år som i fjor.. Jeg venter på at han skal ta en avgjørelse, jeg har bestemt meg for å ikke få flere utbrudd og "noia", for jeg vet at dette skyver han lengre bort.

Men det er fryktelig vanskelig å vente og å gå tilbake til usikkerheten som ke kjente o fjor!

Han sa også at vi var blitt invitert med jobben hannes ut ganske snart... Noe som jeg faktisk er POSITIV til!! Jeg begynner å skjønne at jeg må godta at han jobber der, men da må jeg få en annen mulighet til å legge dette bak meg! Og jeg er sikker på at en slik happening ville hjulpet meg til å legge dette bak meg, komme videre, lukke det kapittelet, og klare å fokusere på oss som par og fremtiden vår(!!!)

MEN han sa at han er usikker på om jeg er klar for dette.. Han er redd for at jeg skal få "noia" når vi er ute ilag med jobben.. Og han virker ikke som han vil gi meg den tilliten, og å gi oss den sjansen som par!

Huff!! Dette ble langt på morgenen! Beklager!

Syns bare det er så urettferdig at etter det han gjorde mot meg i fjor, så er det JEG som igjen skal trygle og be han om å gi oss en sjanse! Og at han skal sitte med "makten" iforhold til om vi skal klare å legge ting bak oss eller ikke..

Jaja, jeg skulle nå få beskjed iløpet av dagen om hva han bestemmer seg for, om han vil vise at han stoler på meg og at jeg ikke får "noia" på sammenkomster ilag med jobben hans, og dermed gir meg tryggheten om at dette har en fremtid, eller om han bestemmer seg for å ikke gjøre det... Time will show..

Hilsen TS igjen..

Anonymous poster hash: 696cf...57a

[Namo]

Så bra at dere fikk snakket sammen i går!

Jeg skjønner egentlig veldig godt at du er frustrert. Det er jo han som har sveket deg, likevel er det du som må fire på kravene, godta ting og trygle om at han skal gi dere en sjanse. Klart det føles urettferdig.

Du ønsket jo i utgangspunktet at han skulle si opp jobben sin. Da hadde han på en måte fått gjort litt opp for seg og ofret noe han også. Det hadde vært en slags forsonende handling fra hans side. Men nå blir det kanskje ikke sånn og det skjønner jeg er frustrerende for deg. Jeg tror rett og slett du trenger at han gjør opp for seg på en eller annen måte. Ellers vil du bare føle sinne mot ham. Går det an å forklare det for ham tror du. Bare fortell hvorfor du blir sint og lei deg. Kast ballen over til ham og gi ham muligheten til å tenke ut noe han kan gjøre for deg. Forklar at det vil gjøre det lettere for deg og at du ikke vil bli så frustrert og få så "noia" da.

Synes det høres kjempelurt ut at dere tar imot den invitasjonen fra jobben hans. Det gir dere muligheten til å være sammen som et par uten alt styret som er hjemme. Da kan du vise ham at dette fikser du!

Ønsker deg bare masse lykke til!

[AnonymBruker]

Tuusen takk for oppmuntrende og forståelsesfulle ord snille du.

Han takket ja til den invitasjonen(!!) Hadde aldri trodd det! Men han er altså villig til å vise meg den tilliten til at jeg ikke får noia, verken før eller med arbeidskollegaene til stede!

Og dette gjør igjen at jeg fikk med en gang litt mindre angst! Jeg føler at han enda er villig til å gi oss en sjanse, og jeg skal virkelig ikke misbruke den!!

Jeg trenger at vi som par møter opp på jobben hans og viser vår sterke side sammen, da det kun var vår svake side som vistes i fjor! Og nå gir han meg sjansen til akkurat dette!!!

Jeg er kjempegla!

Dette skal jeg klare!

Som sagt er det mye som har skjedd, og vi har mange sår som vi må lege!

Jeg har stilt flere krav, og han til meg. Og nå skal jeg infri et av kravene, og legge denne saken BAK meg!! Så kan hverdagen komme, UTEN at jeg får store tvil og mer "noia", og at jeg skyver han vekk fra meg og oss..!

Utrolig hvor optimistisk og glad jeg plutselig ble!

Anonymous poster hash: 696cf...57a

[Namo]

Nå ble jeg virkelig glad på dine vegne!

Dette kommer til å ordne seg, det har jeg virkelig troa på.

Det er sikkert mye jobb igjen for å få alt på plass, men alt blir mye lettere når dere jobber mot det samme målet.

Heier på deg og dere!