Vondt i brystet og gråten i halsen

[AnonymBruker]

Jeg burde være lykkelig.

Flott og stabil mann som elsker meg, gode barn, hus, bil, båt, god økonomi. Alt er tilsynelatende perfekt.

Jeg er glad i mannen min, men savner noe som jeg ikke kan sette helt ord på.

Jeg har så lyst til å kunne si at "jeg elsker" og kjenne innerst inne i hjertet at jeg mener det. Dessverre har jeg det ikke slik.

Det er ikke noe som har kommet nå plutselig. Har hatt det slik over mange år, men jeg er veldig god på å skjule ting og late som at alt er bra - slik at alle andre har det bra.

Er det noen andre som har det slik?

Er det noen som har hatt det slik og hva gjorde dere med det?

Jeg er bare så uendelig trist...

jeg vil så gjerne føle noe mer enn at ting er greit. Jeg har alltid vært livlig, men er bare en skygge av meg selv nå.

Anonymous poster hash: 006a9...90d

Anonymous poster hash: 006a9...90d

[AnonymBruker]

Oppsøk fastlege å bli utredet for mulig depresjon.

Anonymous poster hash: 43c9c...386

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn, men var aldri i tvil om at det var mannen og forholdet som gjorde meg så trist. Han var snill og god, ville gjort hva som helst for meg, men jeg elsket ham ikke, og det var uendelig trist å se andre lykkelige par.

Er det forholdet til mannen som ikke stemmer, eller synes du generelt livet er tungt? Har du det bra når du er sammen med barna?

Året før jeg gikk fra mannen min dro jeg bort med barnet mitt, vi tok en ukes ferie alene på hytta. Jeg kjente på hvor deilig det var å være alene og hvor lykkelig jeg var alene med barnet. Det var først da jeg virkelig forsto at jeg var ulykkelig i samlivet til tross for at jeg ikke hadde noe "å skylde på" siden han ellers var en god og snill mann.

Anonymous poster hash: bdc1c...684

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn, men var aldri i tvil om at det var mannen og forholdet som gjorde meg så trist. Han var snill og god, ville gjort hva som helst for meg, men jeg elsket ham ikke, og det var uendelig trist å se andre lykkelige par.

Er det forholdet til mannen som ikke stemmer, eller synes du generelt livet er tungt? Har du det bra når du er sammen med barna?

Året før jeg gikk fra mannen min dro jeg bort med barnet mitt, vi tok en ukes ferie alene på hytta. Jeg kjente på hvor deilig det var å være alene og hvor lykkelig jeg var alene med barnet. Det var først da jeg virkelig forsto at jeg var ulykkelig i samlivet til tross for at jeg ikke hadde noe "å skylde på" siden han ellers var en god og snill mann.

Anonymous poster hash: bdc1c...684

Svaret ditt traff meg veldig, det er slik jeg føler det også.

Han er en god og snill mann på alle måter, så jeg har ingen "god grunn" til å gå.

Utover at jeg savner en som kan få meg til å le og som er litt spontan.

Jeg føler meg fanget.

Jeg er vel mest fanget av meg selv.

Jeg er en som holder ord. Lover jeg noe så holder jeg det, og jeg har jo lovet at jeg skal være hos ham i gode og onde dager.

Jeg ble dessverre forelsket i en annen mann for lenge side, 3 år har det gått siden det oppsto. Jeg kunne ikke hjelpe for at følelser oppsto, men jeg møtte en som så MEG, som deler humor og verdisyn.

Jeg klarer ikke å lyve så rett etter at dette oppsto sa jeg det til mannen min for noe annet ville være uriktig for meg. Han tok det fint og ville at vi skulle jobbe oss gjennom dette.

Jeg jobber fortsatt. Som en gal. Hele tiden kvernet det rundt i hodet.

Det er forøvrig en annen lang foranledning til dette (han prioriterte jobb og jobbreiser, jeg var alene med barna pluss en krevende jobb selv - jeg sa i 4 år at det ikke var greit - til slutt var jeg utslitt).

Det ble ikke noe forhold ut av forelskelsen, men for meg var dette et så stort svik både mot mannen min og meg selv, at jeg gikk inn i en vanskelig depresjon.

Jeg fikk ikke puste mer og måtte til slutt flytte ut. Det var en enorm lettelse å komme for meg selv. Få lov til bare å være meg. Ikke kone, ikke venn, ikke mor (de ukene jeg ikke hadde barna). Bare meg, med tid til å tenke, lese, se ut i lufta, legge meg seint, legge meg tidlig, spise skiver til middag og jogge når det passet meg.

Jeg trivdes veldig godt alene. Jeg hadde håpet at panikken skulle ta meg og sende meg på hodet hjem.

Problemet var at jeg hadde jo lovet å være hos ham i gode og onde dager. Jeg kunne jo ikke bare gå?

Kort fortalt: jeg følte at jeg ikke hadde gjort nok hjemme for å forsøke å få det til å fungere.

Jeg valgte derfor å flytte hjem, og tok med meg tankene om at mine behov også må fylles, ikke bare mannens og barnas.

Så nå er jeg her - det er ett år siden jeg flyttet hjem. Jeg klarer ikke å hente frem den jeg innerst inne vet jeg er.

Jeg vil jo bare at alt skal være fint her hjemme, vil bare kjenne at det er helt riktig å være her. Men jeg klarer bare ikke å mane frem mer følelser.

Men er det grunn god nok til å gå?

Tenk på alle som blir rammet av det?

Er det verdt å gå - for hva da? Å bli sittende alene i en egen leilighet - og se tilbake på hvor godt jeg hadde det - og som jeg burde ha satt mye mer pris på mens jeg hadde det?

Jeg vet ikke...jeg er bare ikke lykkelig inni hjertet mitt.

Anonymous poster hash: 006a9...90d