Hvordan komme over "brudd" med bestevenninne?

[AnonymBruker]

Ekstremt lang historie kort: Jeg hadde en sterk mistanke om at besteveninna mi stjal penger fra meg sommeren for 2 år siden, det var ingen andre som kunne gjort det. Hun nektet å innrømme det, og hun var min eneste ordentlige venn på den tida. Etter en stund sa jeg sånn halvveis at jeg ikke trodde det var henne, slik at vi kunne bli venner igjen (vet dette var ekstremt svakt, trenger ingen kommentarer på det). Etterhvert bygde vi opp vennskapet igjen, selv om det aldri ble helt det samme, for jeg var alltid usikker på om hun hadde gjort det eller ikke, selv om jeg etterhvert klarte å "glemme" det. I sommer fikk jeg tilfeldigvis høre at hun var mistenkt for stjeling i kollektivet hun bodde i, og alle følelsene kom tilbake. Lang historie kort: Jeg følte jeg måtte si fra, jeg gjorde det, og vi er ikke venner lenger. I tillegg til dette kommer det at hun hadde nedprioritert meg, brutt utallige lovnader og bla.a. glemt (eller hun påstod hun var i begravelse til en slektning jeg tviler på at eksisterer) at jeg hadde bestilt fly med mellomlanding i hennes by så jeg kunne besøke henne i sommer.

Uansett, jeg tenker mye på dette. Det kan komme plutselig, eller av en grunn (f.eks ser noe jeg assosierer med henne). Jeg har tenkt på det nesten hver dag. Jeg hadde distansert meg mye fra henne det siste halvåret før dette skjedde, så jeg har ikke vært skikkelig "grine-trist", bare grått litt innimellom. Nå har jeg begynt å skrive litt for å få ned hva jeg ville sagt til henne, til foreldrene hennes og litt slikt, fordi dette går igjen i tankene mine, i tillegg til "hva om" og hva jeg angrer på at jeg sa når vi krangla.

Jeg har flere gode venner nå, og foreldrene mine støttet meg mye i sommer. Likevel liker jeg ikke å ta opp temaet, spesielt ikke med foreldrene mine, siden det er så alvorlig og kjipt. Har snakket litt med min nåværendre bestevenninne da

Noen andre forslag til hvordan jeg kan komme over det og slutte å tenke på det?

Anonymous poster hash: 69915...016

Anonymous poster hash: 69915...016

[Gjest krokodillen]

Detblir som med khærlighetssorg, du tar tida til hjelp så går det over.

Det var dessuten ikke svakt av deg å prøve å redde vennskapet.

[Gjest Gjest]

1 godt råd: Ikke ha bestevenninner. Ha bare flere gode venner.

[AnonymBruker]

Det er som en vanlig kjærlighetssorg (egentlig verre). Du må bare ta tiden til hjelp. Prøv å få tankene over på noe annet når du tenker på henne. Etterhvert vil det bli bedre. Jeg tror det er ca 4 år siden jeg har hatt kontakt med 1 av mine 2 bestevenninner (vi var et trekløver), og jeg tenker på henne fortsatt, men det har blitt lettere med tiden. Når du klarer å ikke være sint/bitter så blir det lettere.

Anonymous poster hash: f64b9...d48

[Spoonejentaa]

Høres ikke godt ut! Du får bare ta tiden til hjelp og "utnytte" de vennene du har nå til å prate med om du trenger det. Håper det går bedre med deg etterhvert :-)

[AnonymBruker]

Detblir som med khærlighetssorg, du tar tida til hjelp så går det over.

Det var dessuten ikke svakt av deg å prøve å redde vennskapet.

Det er som en vanlig kjærlighetssorg (egentlig verre). Du må bare ta tiden til hjelp. Prøv å få tankene over på noe annet når du tenker på henne. Etterhvert vil det bli bedre. Jeg tror det er ca 4 år siden jeg har hatt kontakt med 1 av mine 2 bestevenninner (vi var et trekløver), og jeg tenker på henne fortsatt, men det har blitt lettere med tiden. Når du klarer å ikke være sint/bitter så blir det lettere.

Anonymous poster hash: f64b9...d48

Høres ikke godt ut! Du får bare ta tiden til hjelp og "utnytte" de vennene du har nå til å prate med om du trenger det. Håper det går bedre med deg etterhvert :-)

Takk dere

Bra å høre at jeg ikke var svak den gangen, for det har jeg tenkt litt på nå etter jeg fikk vite at hun hadde gjort det igjen. Det er nok sant at det sikkert minner om kjærlighetssorg, jeg har faktisk ikke opplevd det, men det er jo en person jeg trodde alltid skulle være der for meg som nå er forsvunnet. I tillegg var dette min eneste gode venn på hjemstedet mitt, så det blir nok litt uvant å være hjemme hos foreldrene mine i starten.

På mange måter er det som om hun er død, bare verre. Jeg kan møte foreldrene hennes på butikken når jeg er hjemme hos foreldrene mine, og vet hvilke løgner hun har sagt om meg (ting jeg har "sagt"/"kalt" henne, siden hun sendte meldinga hun sendte dem, til meg). Samtidig er det også en liten trygghet i at når dette har skjedd to ganger, så kan faktisk foreldrene komme til å tenke at det ligger noe bak dersom det skjer igjen (tidligere har de nektet for at hun har gjort noe av dette). Kanskje litt ondskapsfullt, men jeg føler de ikke bør anta at hun er et fantastisk englebarn slik de har gjort.

Det har blitt litt bedre, jeg er ikke lenger så trist, tror det hjalp å "skrive det ut" her om dagen. Nå kommer det mer som en påminnelse, tenker på navnet hennes og at vi ikke er venner bare. Det går ikke rundt og surrer i hjerna lenger, så er vel på bedringens vei

Anonymous poster hash: 08567...aa6

[hubbabubbabubba]

Ekstremt lang historie kort:

Ekstremt langt svar kort: jeg tror ekstremt het sex er tingen. PM for en svingom.