Samboer som ikke gir muntlig bekreftelse

[ViljaH]

Ta en ærlig samtale om at han er en type som ikke er veldig verbal, mens du er en type som trenger bekreftelser for å ha det bra. Ikke en konstant strøm, men iblandt. Og du opplever det som vanskelig at det er 100% hans måte dere skal leve etter, han vil ikke møtes i midten. Hvis det er vanskelig for ham, så får han øve seg, eller finne en måte å kommunisere på som han synes er OK. Skrive lapper. Ha en notatbok på kjøkkenbordet han kan skrive fine beskjeder i. Si noe hyggelig til deg iblandt. For hvis han ikke kan strekke seg litt, så har ikke du det bra i forholdet. Og da bør du ikke være i forholdet.

[Gjest Runforit]

Her er det omvendt. Jeg er ikke særlig flink verken til å gi komplimenter eller å si masse kjærlighetsgreier. Mannen forteller meg hver dag at han føler seg så heldig fordi han har funnet en som meg, at jeg er den vakreste kvinnen i verden, at han elsker meg høyere enn sitt eget liv etc.

Jeg har blitt flinkere med årene å si at jeg elsker han, men føler ikke for å si det hele tiden og flere ganger for dagen og det har jeg sagt til han så han er vant med å si at han elsker meg uten at jeg sier det tilbake. Jeg elsker han ikke mindre enn jeg gjorde dagen før av den grunn, men jeg vil virkelig mene det når jeg sier det, ikke bare la det bli en frase og en vane.

Folk er forskjellig.

Men viser han deg ikke noe form for kjærlighet i det hele tatt? Ved handlinger, kyss, kos, klem etc? For det er jo litt sært.

[Cascade]

Litt vanskeligt å svare når man ikke kjender personen jo.

Her er det litt som Runforit beskriver. Jeg har alltid innprentet henne at hun er det beste der noen gang har hendt meg. Vi har vært sammen i over 20 år. Jeg blir utrolig lett tent av henne, syns hun alltid er vakker og pen. Noen ganger på natten blir jeg livredd om jeg ikke kan høre hun puster, eller snorker...

Jeg vil så gjerne ta på henne hele tiden, merke henne, vite at hun nyter det, vise at jeg elsker henne. Jeg sender henne meldinger når jeg er borte, sender bilder av der jeg er, forteller hva jeg gjør osv. Jeg har massevis av bilder av henne, samlet opp gjennom årene.

Desverre er det sånn at hun ser på meg mer som en venn, og om jeg ikke var her hver dag ville hun få det forferdelig tungt i hverdagen. Hun, synes jeg, lever et liv som single men med de fordeler en samboer bringer med seg.

Jeg må føle meg elsket også, det forklarte jeg henne for tre måneder siden, ellers kan jeg ikke fortsette...

Så ja, her er det vanskeligt, hun liker ikke jeg rører ved henne, hun liker ikke sex heller, hun har aldrig tatt noe bilde av meg, osv. osv.

Vi er veldig forskjellige som personer, den ene vil ikke ha oppmerksomhet fra samboeren men gjerne fra alle andre, den andre søker oppmerksomhet ene og alene fra samboeren men får det ikke, likevel er vi sammen, forstå det den som kan...

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han ikke viser deg kjærlighet? Det kan komme i form av husarbeid, ærender, liker å bruke tid med deg. være med deg, ta på deg eller kjøpe gaver.

Vi har vært sammen i 29 år og sier ikke - Jeg elsker deg! De ordene sitter fast i både meg og mannen min sin munn. Det blir ikke naturlig for oss. Vi sier - Glad i deg!

Jeg kommer med komplimenter, liker å være med han(mye) og tar mye på han. Han synes det kan være plagsomt( på en god måte) for han viser sin kjærlighet med å gjøre husarbeid, ærend, til og med de kjedelig på apotek;) Han ser at jeg er glad i han når huset er reint, men ikke når jeg sier fine ting om han. Vi er alle forskjellig.

Tror ikke du kan lete etter fine ord som tegn på kjærlighet, ts, men kanskje tjenester? Eller berøring? Jeg synes det er dumt å gå ut av et forhold når det eneste som er galt 0 komplimenter. Han er jo ikke likegyldig. Han ble trist når du gjorde de slutt, ble glad når dere ble sammen igjen. Det finnes sikkert mer:) Og trening gjør mester;)

Håper det ordner seg!

Anonymous poster hash: b52bc...318

[Medusa13]

Det er ikke alle det ligger for å komme med sånne erklæringer. Hvis han viser i handling at han er glad i deg, er dette viktigere enn ord som fort kan fortone seg som klisjeer. det hjelper ikke å komme med mange pene ord, om man ikke oppriktig er glad i noen.

[Gjest Runforit]

Litt vanskeligt å svare når man ikke kjender personen jo.

Her er det litt som Runforit beskriver. Jeg har alltid innprentet henne at hun er det beste der noen gang har hendt meg. Vi har vært sammen i over 20 år. Jeg blir utrolig lett tent av henne, syns hun alltid er vakker og pen. Noen ganger på natten blir jeg livredd om jeg ikke kan høre hun puster, eller snorker...

Jeg vil så gjerne ta på henne hele tiden, merke henne, vite at hun nyter det, vise at jeg elsker henne. Jeg sender henne meldinger når jeg er borte, sender bilder av der jeg er, forteller hva jeg gjør osv. Jeg har massevis av bilder av henne, samlet opp gjennom årene.

Desverre er det sånn at hun ser på meg mer som en venn, og om jeg ikke var her hver dag ville hun få det forferdelig tungt i hverdagen. Hun, synes jeg, lever et liv som single men med de fordeler en samboer bringer med seg.

Jeg må føle meg elsket også, det forklarte jeg henne for tre måneder siden, ellers kan jeg ikke fortsette...

Så ja, her er det vanskeligt, hun liker ikke jeg rører ved henne, hun liker ikke sex heller, hun har aldrig tatt noe bilde av meg, osv. osv.

Vi er veldig forskjellige som personer, den ene vil ikke ha oppmerksomhet fra samboeren men gjerne fra alle andre, den andre søker oppmerksomhet ene og alene fra samboeren men får det ikke, likevel er vi sammen, forstå det den som kan...

Det her høres ikke ut som et sunt forhold. En ting er det verbale, men da må en jo kune vise kjærlighet ved handling.

Vi tar på hverandre hele tiden, holder hender, kliner, koser, er kjærester, har oss i sengehalmen og er ikke interessert i andre eller trenger noe oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg baker og lager middager i helgene, kjøper inn ting jeg vet han liker av kos i helgene etc. Jeg viser han hver dag at jeg elsker han og jeg sier jo som sagt at jeg elsker han og at han er flott og kjekk, bare ikke konstant og hele tiden.

[Cascade]

Fantastisk fint å høre dere har det sånn.

Sånn var det også litt her for noen år siden, og ja, min samboer vil mene forholdet er veldig sunt, for hennes del da for det er sånn hun vil ha det.

Stjeler sikkert tråden litt her, men jeg er virkelig frustrert.

Oppriktig glad i noen kan fort snu til fortvivelse, mistenksomhet, snoking og frustrasjon. Hennes frustrasjon over å bli eldre har blitt en enorm vegg man ikke kan klatre over, alverdens komplimenter fra min side hjelper ingenting.

Desuten tror jeg hun er småforelsket i en kollega fra jobben, hun besøkte han et par ganger siste sommer da jeg var bortreist, hun googler han også fortsatt hver uke. Han er dog ikke interessert, endda. Hun blev vel avvist til jul, og har ikke hatt kontakt med han siden, men nå har hun tatt kontakt med han igjen, desuten, de er jo kolleger. Gad vite om han vet hun ikke liker kyssing, kos og intimitet? Sikkert meg det er noe galt med her...

[AnonymBruker]

TS her igjen. Tusen takk for alle svarene. Det hjelper noe helt, helt utrolig å lufte tankene litt og få andres perspektiver på det.

Vil starte med å svare på det mange spør om, nemlig hvordan vi viser kjærlighet til hverandre på.

Vår felles måte å vise kjærlighet på, er:

Tilbringe tid sammen

Kysse hverandre god natt og ha det når den ene drar om morgenen samt sende god natt-melding hvis i tilbringer natta på forskjellige steder

Bortsett fra de ovenstående er mine foretrukne måter (alle tre er like viktige):

Ord (komplimenter og kjærlighetserklæringer)
Tjenester han ikke har bedt meg om å gjøre (overraske med middag og nyvaska hus)
Vise interesse for ham ved å spørre hvordan dagen har vært (særlig hvis jeg vet at det har vært noe spesielt feks. på jobben)

Han gjør minimalt av "mine" ting. Derfor har det blitt litt vanskelig for meg å gjøre "mine" ting, jeg merker at jeg i blant lar være å gjøre dem på trass. Høres barnslig ut, og det er jeg nok også. Men det er kjipt å ikke få verken takknemlighet eller annet i retur når jeg gjør disse tingene.

Hans måte å vise kjærlighet på, som han er flinkere til enn meg, er:

Fysisk kontakt (som dessverre har blitt til at det alltid forventes sex. Jeg kan feks. ikke få massasje uten at han blir tent. Og joda, det er for så vidt smigrende, det ...)

Sende meg søte bilder av katter og slikt som jeg liker
Planlegge framtida (aktiviteter og ferie, bosted og interiør)

Vondt å lese. Håper det forandrer seg. Alle fortjener en bekreftelse innimellom på at det de gjør er bra, at de er elsket og satt pris på. Lykke til videre!

Tusen takk!

Jeg bor sammen med en skikkelig manne-mann. Bonde, skogsarbeider, i tillegg driver han eget transportselskap med ca 20 trailere. Han er 2 m høy, 110 kg tung, skjeggete og lukter av hydraulikkolje. Han kommer adri med søte ord og komplimenter, kommer aldri hjem med roser og konfekt. Men hva gjør vel det...?
Han viser meg på utallige måter hver dag at han elsker meg! Starter bilen hvis det er kaldt, skraper is av ruten, strør hvis det er glatt, tenner i peisen på kjøkkenet før jeg står opp, henter avisen, tapper i vann i badekaret osv. Jeg kan fortsette i det uendelige... Man må lære seg å respektere at ikke alle er like og at det ikke faller naturlig for alle å si "jeg elsker deg", så fin du er, osv.
Det viktigste er vel handling og ikke ord.

Anonymous poster hash: a45ee...33c

Hei, jeg ser ikke helt hva dette med at mannen din er "manne-mann" har med saken å gjøre. Det er ingenting i vårt samfunn som tilsier at å uttrykke kjærlighet verbalt er feminint. Men deg om det.

Kjempegodt å høre at han viser kjærlighet ved å gjøre deg sånne fine tjenester! Det gjør hverdagen romantisk.

Jeg ville ha gjort alvor av dette , pakket kofferten og flyttet ut. Gi han en tidsfrist ,si at om han ikke endrer seg , så kommer du ikke tilbake. Sånn som du holder på nå , funker jo ikke,så da er det en enkel sak for han. Nei reis deg opp , vis at du har bein i nesa . Og lykke til.

Ja, er enig i at jeg burde rett og slett ta meg litt sammen. Merker jeg forsvinner litt i alt dette. Men vi har vært sammen så lenge og vi har det stort sett bra, så jeg synes det er vanskelig å bare stikke (er for øvrig vanskelig reint praktisk å bare pakke og dra – har ikke noe sted å dra egentlig ...). Skal ta én SISTE kamp før jeg bestemmer meg. Takk for sparket i rumpa, trenger noen slike!

Det er meningen at man skal føle seg elsket. Mange er ikke flinke til å uttrykke dette men de viser det istedet. Men hvis det verken blir uttrykt eller vist skjønner jeg ikke helt hva som er i dette forholdet for noen av partene. I det minste kan man lære seg "å svare på tiltale" når du sier at du elsker han kan han svare med det samme.

Er helt enig i at han i det minste burde lære seg å svare. Jeg har problemer med å skjønne hva som er så vanskelig med det.

Ta en ærlig samtale om at han er en type som ikke er veldig verbal, mens du er en type som trenger bekreftelser for å ha det bra. Ikke en konstant strøm, men iblandt. Og du opplever det som vanskelig at det er 100% hans måte dere skal leve etter, han vil ikke møtes i midten. Hvis det er vanskelig for ham, så får han øve seg, eller finne en måte å kommunisere på som han synes er OK. Skrive lapper. Ha en notatbok på kjøkkenbordet han kan skrive fine beskjeder i. Si noe hyggelig til deg iblandt. For hvis han ikke kan strekke seg litt, så har ikke du det bra i forholdet. Og da bør du ikke være i forholdet.

TAKK! Er helt enig i det du skriver. For det er nettopp det som plager meg mest nå, at han ikke kan møte meg på midten, at ingentingsomhelst endrer seg.

Her er det omvendt. Jeg er ikke særlig flink verken til å gi komplimenter eller å si masse kjærlighetsgreier. Mannen forteller meg hver dag at han føler seg så heldig fordi han har funnet en som meg, at jeg er den vakreste kvinnen i verden, at han elsker meg høyere enn sitt eget liv etc.

Jeg har blitt flinkere med årene å si at jeg elsker han, men føler ikke for å si det hele tiden og flere ganger for dagen og det har jeg sagt til han så han er vant med å si at han elsker meg uten at jeg sier det tilbake. Jeg elsker han ikke mindre enn jeg gjorde dagen før av den grunn, men jeg vil virkelig mene det når jeg sier det, ikke bare la det bli en frase og en vane.

Folk er forskjellig.

Men viser han deg ikke noe form for kjærlighet i det hele tatt? Ved handlinger, kyss, kos, klem etc? For det er jo litt sært.

Jeg behøver heller ikke komplimenter og kjærlighetserklæringer flere ganger for dagen, heller ikke daglig. Men i blant. Joda, han viser meg kjærlighet, men stort sett på lite romantiske måter. Hvis der ikke hadde vært noe som helst hadde jeg nok dratt for lengst!

Litt vanskeligt å svare når man ikke kjender personen jo.

Her er det litt som Runforit beskriver. Jeg har alltid innprentet henne at hun er det beste der noen gang har hendt meg. Vi har vært sammen i over 20 år. Jeg blir utrolig lett tent av henne, syns hun alltid er vakker og pen. Noen ganger på natten blir jeg livredd om jeg ikke kan høre hun puster, eller snorker...

Jeg vil så gjerne ta på henne hele tiden, merke henne, vite at hun nyter det, vise at jeg elsker henne. Jeg sender henne meldinger når jeg er borte, sender bilder av der jeg er, forteller hva jeg gjør osv. Jeg har massevis av bilder av henne, samlet opp gjennom årene.

Desverre er det sånn at hun ser på meg mer som en venn, og om jeg ikke var her hver dag ville hun få det forferdelig tungt i hverdagen. Hun, synes jeg, lever et liv som single men med de fordeler en samboer bringer med seg.

Jeg må føle meg elsket også, det forklarte jeg henne for tre måneder siden, ellers kan jeg ikke fortsette...

Så ja, her er det vanskeligt, hun liker ikke jeg rører ved henne, hun liker ikke sex heller, hun har aldrig tatt noe bilde av meg, osv. osv.

Vi er veldig forskjellige som personer, den ene vil ikke ha oppmerksomhet fra samboeren men gjerne fra alle andre, den andre søker oppmerksomhet ene og alene fra samboeren men får det ikke, likevel er vi sammen, forstå det den som kan...

Så god du er som elsker henne på en så tilsynelatende forelskelsesmåte etter så lang tid. Jeg håper hun våkner opp, for dette høres ikke godt ut.

Er du sikker på at han ikke viser deg kjærlighet? Det kan komme i form av husarbeid, ærender, liker å bruke tid med deg. være med deg, ta på deg eller kjøpe gaver.

Vi har vært sammen i 29 år og sier ikke - Jeg elsker deg! De ordene sitter fast i både meg og mannen min sin munn. Det blir ikke naturlig for oss. Vi sier - Glad i deg!

Jeg kommer med komplimenter, liker å være med han(mye) og tar mye på han. Han synes det kan være plagsomt( på en god måte) for han viser sin kjærlighet med å gjøre husarbeid, ærend, til og med de kjedelig på apotek;) Han ser at jeg er glad i han når huset er reint, men ikke når jeg sier fine ting om han. Vi er alle forskjellig.

Tror ikke du kan lete etter fine ord som tegn på kjærlighet, ts, men kanskje tjenester? Eller berøring? Jeg synes det er dumt å gå ut av et forhold når det eneste som er galt 0 komplimenter. Han er jo ikke likegyldig. Han ble trist når du gjorde de slutt, ble glad når dere ble sammen igjen. Det finnes sikkert mer:) Og trening gjør mester;)

Håper det ordner seg!

Anonymous poster hash: b52bc...318

Så fint at dere sier at dere er glade i hverandre! Kan for så vidt skjønne at "elsker deg" sitter fast, det er på en måte et litt kleint uttrykk. Og det må være herlig å ha en mann som gjør slike fine tjenester for deg!

Er enig i at det er dumt å gå på grunn av dette. Men det er ikke bare komplimenter, men også kjærlighetserklæringer og det å vise interesse (spørre hvordan dagen min har vært osv.) for meg som jeg kjenner at mangler. Og særlig det at ingenting endres når jeg tar det opp.

Det er ikke alle det ligger for å komme med sånne erklæringer. Hvis han viser i handling at han er glad i deg, er dette viktigere enn ord som fort kan fortone seg som klisjeer. det hjelper ikke å komme med mange pene ord, om man ikke oppriktig er glad i noen.

Selvfølgelig vil jeg ikke høre masse klisjeer og tomme ord, hvem vil vel det? Men jeg vil høre det tilbake om jeg sier at jeg er glad i ham, jeg vil høre at jeg er pen når jeg har pynta meg og jeg vil at han skal spørre hvordan dagen har vært hvis jeg sier at jeg er sliten. Slike ting som jeg alltid har sett på som en selvfølge i et forhold.

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Rart å lese dette, ubehagelig å innse hvor feig jeg er. Vi står fortsatt på samme sted i forholdet. Jeg tok opp igjen dette med sambo rett før sommeren, fikk igjen signaler om at det skulle bedre seg, men nå er alt som før igjen, gitt!!

Jeg er så sint. Hvorfor kan han ikke gjøre en innsats? Jeg ønsker egentlig ikke å forandre ham, men jeg vil at han viser at dette (oss) betyr noe for ham. Altså, hvis han synes det er sååå vanskelig å gi meg komplimenter eller kjærlighetserklæringer, skulle jeg ønske han virkelig ga jernet på andre områder. Jeg digger jo fyren, skulle ønske han ikke var så bra (han er den smarteste jeg kjenner (sånn IQ-/kunnskapsmessig), han er morsom, vi har samme humor, samme verdier), da hadde det vært lett å gjøre det slutt. Men han får meg jo til å føle meg som en idiot når han ikke tar meg på alvor. Men jeg er nok uansett en idiot, i og med at jeg er så feig at jeg ikke har flytta ut for lengst.

Men jeg synes tanken på å flytte ut er dritskummel. Årsaker:

– Overgangsfasen: Jeg synes det høres helt uutholdelig ut å bo under samme tak når det er slutt. Jeg har heldigvis en venninne som jeg har prata litt med om dette og som har sagt at jeg gjerne må bo hos om nødvendig, men hvis jeg skal kjøpe meg leilighet kan det vel ta ganske lang tid før overtakelse, og jeg vil jo ikke bry henne i to-tre måneder.

– Det sosiale: Jeg bor i en større by som jeg trives i, men som ligger 60 mil fra de fleste av mine nære venner og familie. Uten samboer forsvinner mye av mitt sosiale grunnlag (han selv, hans venner og hans familie). Vi har bodd sammen i sju år, og jeg er redd jeg kommer til å bli dritensom når jeg bor aleine. Jeg kan jo alltids flytte tilbake til hjembyen min, men jeg vet ikke helt hvor lyst jeg har til det (lite sted, få jobb- og kulturtilbud).

– Redd for å angre: Eller.. nei, jeg er vel egentlig ikke redd for å angre på å gjøre det slutt med ham. Jeg er vel heller bare redd for å ende opp aleine, redd for at alle de bra folka allerede er tatt, hehe.

Er det noen her som har erfaringer de vil dele? Noen som har brutt ut av et samboerskap og har det fint eller fælt i ettertid? Eller bare litt støtte eller en klem, plis?

Takk

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

Kanskje han bare er rolig å stille av seg. Hva sier blikket hans, når han ikke sier noe annet enn ett "Grynt"?

Mye av kommunikasjonen kan være ganske telepatisk i et forhold (også kalt kjemi). Hvis du har behov for å høre ordene, så kan det helt klart være fordi han ikke gir noen tydelige kroppslige signaler om at han er glad i deg. Det er også mulig at du ikke får med deg signalene han sender ut. Men uansett så føler du at noe ikke stemmer, siden du er usikker og skriver om dette på KG.

Anonymous poster hash: 83f6b...8c5

[AnonymBruker]

Kanskje han bare er rolig å stille av seg. Hva sier blikket hans, når han ikke sier noe annet enn ett "Grynt"?

Mye av kommunikasjonen kan være ganske telepatisk i et forhold (også kalt kjemi). Hvis du har behov for å høre ordene, så kan det helt klart være fordi han ikke gir noen tydelige kroppslige signaler om at han er glad i deg. Det er også mulig at du ikke får med deg signalene han sender ut. Men uansett så føler du at noe ikke stemmer, siden du er usikker og skriver om dette på KG.

Anonymous poster hash: 83f6b...8c5

Blikket hans sier ingenting. Det er bare unnvikende/tyder på at han blir brydd.

Det største problemet er at jeg ikke blir tatt på alvor til tross for at jeg har tatt opp dette mange ganger. At han ikke viser noen interesse for å jobbe med forholdet. Jeg føler meg som en liten idiot og det eneste som roer meg ned er tanken på å flytte for meg selv. Men det skremmer meg skikk også. Og så er jeg så lei meg og skuffet, har rett og slett kjærlighetssorg..

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Da har vi snakka om det enda en gang. Er vel to-tre uker siden nå. Gråt masse begge to, han har merka at jeg har vært i dårlig humør, og han sier at han selv blir nedfor av å hele tida kjenne et press om å gjøre meg glad, altså at mitt humør hele tida skal avhenge av hvorvidt han gjør de tinga jeg har sagt at jeg savner.. Og at han synes jeg klager over ting jeg ikke er fornøyd med som for eksempel at jeg ikke er helt fornøyd med leiligheta, i stedet for å være takknemmelig og glad for at vi har det så fint som vi har det. Og at jeg klager litt for mye på ham, at jeg gjør narr av ham, liksom (noe jeg ikke kjenner meg igjen i, det har aldri vært intensjonen min, men kan hende jeg kødder om litt for mye, da). Det var veldig godt å få den praten, jeg kjente på nytt at jeg ønsker å leve hele livet mitt med ham.

Men! Ingenting av det jeg har etterlyst har endra seg. Og nå er det jo to-tre uker siden denne praten og tankene er så godt som tilbake på det samme gamle sporet igjen.. Og jeg er faktisk redd jeg har begynt å miste følelsene for ham, at jeg er så lei av å kjempe at jeg bare har gitt opp.

Er det noen som har erfaringer med dette? Altså å hele tiden gå i en sirkel av å føle seg dårlig – ta det opp – føle seg bra igjen for ei kort stund – føle seg dårlig igjen - ta det opp igjen - føle seg bra igjen for enda kortere stund - føle seg dårlig igjen osv. osv. osv. til man bare blir møkk lei? Nå har jeg hatt det slik i snart et år. Nå bare venter jeg på at noe skal forandre seg mer i følelsene eller i forholdet før jeg tar et valg ene eller andre veien.. For jeg vil jo ikke være så usikker hvis jeg fkatisk bestemmer meg for å flytte. Da vil jeg være mer sikker. Men helt, helt sikker blir man kanskje ikke?

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[Okapi]

For meg er det helt unaturlig å gi den typen verbal respons. For all del, jeg gjør det, men det er mer fordi jeg har lært meg at enkelte mennesker blir grinete om jeg lar være, enn fordi jeg føler det er riktig eller ønsker å gjøre det. Personlig synes jeg handlinger er uendelig mye mer verdifulle enn komplimenter, og har slitt veldig med å verdsette sånt selv.

[AnonymBruker]

For meg er det helt unaturlig å gi den typen verbal respons. For all del, jeg gjør det, men det er mer fordi jeg har lært meg at enkelte mennesker blir grinete om jeg lar være, enn fordi jeg føler det er riktig eller ønsker å gjøre det. Personlig synes jeg handlinger er uendelig mye mer verdifulle enn komplimenter, og har slitt veldig med å verdsette sånt selv.

Nettopp, du gjør det fordi du vet at andre verdsetter det. Flott! Man må kunne ofre litt for hverandre, spille litt skuespill, dersom ikke absolutt alt, alt, alt klaffer helt?

TS

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

[kari2]

TS her igjen.

Rart å lese dette, ubehagelig å innse hvor feig jeg er. Vi står fortsatt på samme sted i forholdet. Jeg tok opp igjen dette med sambo rett før sommeren, fikk igjen signaler om at det skulle bedre seg, men nå er alt som før igjen, gitt!!

Jeg er så sint. Hvorfor kan han ikke gjøre en innsats? Jeg ønsker egentlig ikke å forandre ham, men jeg vil at han viser at dette (oss) betyr noe for ham. Altså, hvis han synes det er sååå vanskelig å gi meg komplimenter eller kjærlighetserklæringer, skulle jeg ønske han virkelig ga jernet på andre områder. Jeg digger jo fyren, skulle ønske han ikke var så bra (han er den smarteste jeg kjenner (sånn IQ-/kunnskapsmessig), han er morsom, vi har samme humor, samme verdier), da hadde det vært lett å gjøre det slutt. Men han får meg jo til å føle meg som en idiot når han ikke tar meg på alvor. Men jeg er nok uansett en idiot, i og med at jeg er så feig at jeg ikke har flytta ut for lengst.

Men jeg synes tanken på å flytte ut er dritskummel. Årsaker:

– Overgangsfasen: Jeg synes det høres helt uutholdelig ut å bo under samme tak når det er slutt. Jeg har heldigvis en venninne som jeg har prata litt med om dette og som har sagt at jeg gjerne må bo hos om nødvendig, men hvis jeg skal kjøpe meg leilighet kan det vel ta ganske lang tid før overtakelse, og jeg vil jo ikke bry henne i to-tre måneder.

– Det sosiale: Jeg bor i en større by som jeg trives i, men som ligger 60 mil fra de fleste av mine nære venner og familie. Uten samboer forsvinner mye av mitt sosiale grunnlag (han selv, hans venner og hans familie). Vi har bodd sammen i sju år, og jeg er redd jeg kommer til å bli dritensom når jeg bor aleine. Jeg kan jo alltids flytte tilbake til hjembyen min, men jeg vet ikke helt hvor lyst jeg har til det (lite sted, få jobb- og kulturtilbud).

– Redd for å angre: Eller.. nei, jeg er vel egentlig ikke redd for å angre på å gjøre det slutt med ham. Jeg er vel heller bare redd for å ende opp aleine, redd for at alle de bra folka allerede er tatt, hehe.

Er det noen her som har erfaringer de vil dele? Noen som har brutt ut av et samboerskap og har det fint eller fælt i ettertid? Eller bare litt støtte eller en klem, plis?

Takk

Anonymous poster hash: 1a89d...efb

Ay, ay, ay, det skal ikke være enkelt. Jeg forstår dilemmaet ditt, som i stor glad blir: Enten å bli, men å godta ting slik som de er (Tror det er rimelig usannsynlig at han vil forandre seg etter så mange år, og samtaler om dette.) eller - å gå fra ham, og starte på nytt. Det er jo ikke rart du er redd for å gå. Dere har vært sammen lenge, og noen følelser er det der vel stadig. Ren vane og redsel for hva man går til kan ha veldig mye å si.

Ift. det rent praktiske, så kan du vel leie en leilighet før du kjøper? Korttidsleie eller noe. Det er ofte ikke så vanskelig å få ordnet i større byer.

Ja, tanken på å være ensom er skummel, naturlig nok! Det kan jo hende det blir lettere å bli kjent med folk som singel. Har du noen interesser eller noe der du kan treffe folk? Etterhvert når du evt. blir klar til å møte en annen mann, så kan jo det være enklere jo større byen er. Jeg vil ikke komme med et konkret tips til hva du skal gjøre, bare et innspill. Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig, og kan kjenne meg litt igjen. Men du, 28 år er ingen alder! Det fins mange bra menn der ute. Ikke la redselen for å bli ensom være det eneste som stopper deg fra å gjøre det slutt, i hvert fall. Du er jo rene ungjenta!

[AnonymBruker]

Kjæresten min er heller ikke veldig verbal i kjærlighetspråket sitt. Han gir meg så og si aldri komplimenter eller sier han er glad i meg. Men han vil alltid ha meg med på ting, og så prater han alltid veldig fremtidsrettet om oss. Så jeg vet at han ønsker å ha meg inne i bildet i fremtiden. Jeg vet at han elsker meg, basert på alle de små hverdagslige tingene som er lett å overse. Han sier ikke så mye vakre og romantiske ting, og han er ikke så flink til å kose med meg med mindre jeg spør han om det, men han gjør så mye annet som beviser hans kjærlighet for meg. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

[Gjest Runforit]

Fantastisk fint å høre dere har det sånn.

Sånn var det også litt her for noen år siden, og ja, min samboer vil mene forholdet er veldig sunt, for hennes del da for det er sånn hun vil ha det.

Stjeler sikkert tråden litt her, men jeg er virkelig frustrert.

Oppriktig glad i noen kan fort snu til fortvivelse, mistenksomhet, snoking og frustrasjon. Hennes frustrasjon over å bli eldre har blitt en enorm vegg man ikke kan klatre over, alverdens komplimenter fra min side hjelper ingenting.

Desuten tror jeg hun er småforelsket i en kollega fra jobben, hun besøkte han et par ganger siste sommer da jeg var bortreist, hun googler han også fortsatt hver uke. Han er dog ikke interessert, endda. Hun blev vel avvist til jul, og har ikke hatt kontakt med han siden, men nå har hun tatt kontakt med han igjen, desuten, de er jo kolleger. Gad vite om han vet hun ikke liker kyssing, kos og intimitet? Sikkert meg det er noe galt med her...

Hvorfor er du sammen med henne? En ting er å ikke føle at en ikke trenger å uttrykke seg verbalt konstant eller at en ikke er så kosete, men dama er interessert i andre menn?

Her hadde jeg rettet opp ryggraden og gjort det slutt. Du fortjener bedre enn dette!

Jeg er kanskje ikke kjempekostete og romantiksk, men jeg vet at mannen min vet at jeg elsker han mer enn alt!

[AnonymBruker]

Jeg lærte meg å godta at sånn er han. Med litt hjelp fra en psykolog. Psykologen hjalp meg med å sette ord på hva han gjør for meg. Ingenting har endret seg fra hans side, men jeg har godtatt hans måte å vise kjærlighet på. Og nå har vi det bedre begge to. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

[Ava Mae]

Jeg tror desverre du må innse at dette sannsynligvis er en så stor del av personligheten hans at det neppe blir noe bedre. Nå har dere vært sammen i såpass mange år og problemet har vært et tema igjen og igjen uten at det endrer noe, så jeg tror du er kommet til det punktet der du enten må ta han for den han er eller gå. Jeg skjønner godt at det er et sårt punkt for deg og jeg tror jeg hadde slitt selv i et forhold der jeg aldri hadde fått noen bekreftelse fra partneren min. All ære til deg for at du har holdt ut såpass lenge og full forståelse om du går.

[AnonymBruker]

Ay, ay, ay, det skal ikke være enkelt. Jeg forstår dilemmaet ditt, som i stor glad blir: Enten å bli, men å godta ting slik som de er (Tror det er rimelig usannsynlig at han vil forandre seg etter så mange år, og samtaler om dette.) eller - å gå fra ham, og starte på nytt. Det er jo ikke rart du er redd for å gå. Dere har vært sammen lenge, og noen følelser er det der vel stadig. Ren vane og redsel for hva man går til kan ha veldig mye å si.

Ift. det rent praktiske, så kan du vel leie en leilighet før du kjøper? Korttidsleie eller noe. Det er ofte ikke så vanskelig å få ordnet i større byer.

Ja, tanken på å være ensom er skummel, naturlig nok! Det kan jo hende det blir lettere å bli kjent med folk som singel. Har du noen interesser eller noe der du kan treffe folk? Etterhvert når du evt. blir klar til å møte en annen mann, så kan jo det være enklere jo større byen er. Jeg vil ikke komme med et konkret tips til hva du skal gjøre, bare et innspill. Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig, og kan kjenne meg litt igjen. Men du, 28 år er ingen alder! Det fins mange bra menn der ute. Ikke la redselen for å bli ensom være det eneste som stopper deg fra å gjøre det slutt, i hvert fall. Du er jo rene ungjenta!

TS her,

tusen takk, blir litt rørt av det du skriver, jeg:) Ja, det er kjempeskummelt å skulle snu oppned på livet sitt. Men ja..korttidsleie er jo ikke dumt, faktisk. Bor i en stor by, så det går sikkert fint. Skal ta med meg at 28 ikke er noen alder! Hehe! Litt kvartlivskrise her eller noe.

Kjæresten min er heller ikke veldig verbal i kjærlighetspråket sitt. Han gir meg så og si aldri komplimenter eller sier han er glad i meg. Men han vil alltid ha meg med på ting, og så prater han alltid veldig fremtidsrettet om oss. Så jeg vet at han ønsker å ha meg inne i bildet i fremtiden. Jeg vet at han elsker meg, basert på alle de små hverdagslige tingene som er lett å overse. Han sier ikke så mye vakre og romantiske ting, og han er ikke så flink til å kose med meg med mindre jeg spør han om det, men han gjør så mye annet som beviser hans kjærlighet for meg. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

TS her. Skjønner at man kan lære seg å akseptere det. Men ser du skriver at han så å si aldri sier disse tingene, det vil vel si at han gjør det en gang i blant? Men hva hvis dette hadde plaga deg veldig veldig og du hadde tatt det opp med ham, tror du han hadde forsøkt å endre seg da? Er litt her problemet ligger for meg, altså følelsen av og ikke bli tatt på alvor, like mye som selve problemet med verbal bekreftelse..

Jeg lærte meg å godta at sånn er han. Med litt hjelp fra en psykolog. Psykologen hjalp meg med å sette ord på hva han gjør for meg. Ingenting har endret seg fra hans side, men jeg har godtatt hans måte å vise kjærlighet på. Og nå har vi det bedre begge to. :-)

Anonymous poster hash: da960...f53

Så fint! Vil det si at dette har plaga deg tidligere og at han vet om det? Hvem av dere var det som tok initiativ til psykolog? Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg har prøvd å nevne samlivsterapi for samboeren min men han viste ingen interesse for det. Og nå mener jeg det evt er han som bør ta initiativ til det.

TS

Jeg tror desverre du må innse at dette sannsynligvis er en så stor del av personligheten hans at det neppe blir noe bedre. Nå har dere vært sammen i såpass mange år og problemet har vært et tema igjen og igjen uten at det endrer noe, så jeg tror du er kommet til det punktet der du enten må ta han for den han er eller gå. Jeg skjønner godt at det er et sårt punkt for deg og jeg tror jeg hadde slitt selv i et forhold der jeg aldri hadde fått noen bekreftelse fra partneren min. All ære til deg for at du har holdt ut såpass lenge og full forståelse om du går.

Det er det jeg også tror. Jeg bare gir det bittelitt mer tid og ser om noe endrer seg (enten inne i hodet mitt eller hos ham/i forholdet) før jeg tar steget. Merker det kribler veldig lett når jeg får komplimenter og slikt fra andre, så er nesten redd dette vil ende i at jeg blir betatt av/oppsøker andre menn hvis vi fortsetter å være sammen (forhåpentligvis ikke utroskap, da, det tror jeg ikke jeg ville vært i stand til).. Takk:)

TS

Anonymous poster hash: 1a89d...efb