Jeg får ikke være alene med stebarn

[Gjest Haaploes]

 

Og når målet med samværet er nettopp samvær med far, blir ikke da formålet neglisjert ved å bruke barnevakt? 

 

1. Helt enig. Det er ingenting i punkt en som strider mot det jeg sier. 

2. Ja, i min situasjon er det jeg som sørger for kontakt med fars familie, siden far selv ikke gjør det. Far bor ti minutter fra sin familie, og flere timer fra oss. Feks. avtales da en helg hos besteforeldre hvis far skal jobbe. Ikke en helg hos stemor med en far som har det travelt og skal på jobb. 

3. Ja, så hvorfor avtaler man da samvær en uke i strekk? Når far ikke kan ta seg fri, hvorfor han man avtale med samvær hos far når far ikke kan? 

Anonymous poster hash: 768a8...270

 

Det er - såvidt meg bekjent - ikke din situasjon som er oppe til diskusjon her.

Jeg mener fortsatt at man som fars partner ikke sitter barnevakt for barnet, man er med på å få hverdagen til å gå opp. Et barn har vel så godt av hverdager med sin far som med eksepsjonelle helger. Barnet blir ikke neglisjert.

[AnonymBruker]

Og til TS :

Hvorfor føler far det er nødvendig å fortsette å rapportere til mor om hvem som skal være barnevakt - når hun ikke oppfyller sin del av samme avtale?

Jeg er helt enig i innlegget du skrev over også, og nå er det mor som har laget den regelen i samværsavtalen og ikke far. Protesterer vi blir det problemer som det skriker av og stakkars samboer blir ør i hode av all skrivingen viss han ikke er enig med henne.

Grunnen til at hun får vite det er fordi hun spør om han har fri fra jobb og sambo svarte ærlig at nei, men at jeg er tilstede de timene, vi trodde det ikke kom til å være et problem... Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

[AnonymBruker]

Tar du helt fri når du passer barnet, eller gjelder det bare far?... Han må jo få leve et normalt liv med jobb osv. Barnet har da ikke vondt av å ha hverdager med far.

TS: jobber ikke du ettersom du passer barnet 3-8 timer i fars fravær? Barnet i barnehagen?

Jeg synes samboeren din kan la være å spørre mor da hun ikke gjør det selv. Si at du ikke er barnevakt, du er del av husholdet hans.

Jo jeg jobber, men ikke fulltid på grunn av at jeg har begynt å studere igjen, derfor kan jeg bytte om på dager sånn at kabalen går opp. Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

[AnonymBruker]

Jeg syns mor er helt idiot her altså, men hva skal dere gjøre når barnet begynner på skole. Barnet kan jo ikke ha fri en uke i måneden da. Det virker som dere uansett må flytte nærmere hverandre. For barnets del.

Anonymous poster hash: b49e6...b7f

Det er nettopp derfor vi vil at denne ordningen skal fungere, fordi når barnet begynner på skole blir det naturlig nok mindre fravær. Hvorfor ikke ha mest mulig samvær når barnet har muligheten til det? Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

[AnonymBruker]

Og når målet med samværet er nettopp samvær med far, blir ikke da formålet neglisjert ved å bruke barnevakt?

1. Helt enig. Det er ingenting i punkt en som strider mot det jeg sier.

2. Ja, i min situasjon er det jeg som sørger for kontakt med fars familie, siden far selv ikke gjør det. Far bor ti minutter fra sin familie, og flere timer fra oss. Feks. avtales da en helg hos besteforeldre hvis far skal jobbe. Ikke en helg hos stemor med en far som har det travelt og skal på jobb.

3. Ja, så hvorfor avtaler man da samvær en uke i strekk? Når far ikke kan ta seg fri, hvorfor han man avtale med samvær hos far når far ikke kan?

Anonymous poster hash: 768a8...270

Jeg syns det er litt morsomt etter p ha lest så mye om at fedre ikke vet hvordan hverdagen med barn er, at de ikke vet hvor vanskelig det er å få kabalen til å gå opp. De er bare tivoli pappaer som har barnet en helg i måneden og ikke gjør noe hverdagslig med de.

Men når det er en far som ønsker å ha barnet sitt en uke i strekk, å ha barnet i hverdagslivet sitt og ikke bare på besøk en helg så er ikke det greit heller.

Huff huff. Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

[AnonymBruker]

 

Jeg tror ingen her mener det. Men poenget med samvær bortfaller når far ikke er tilstede. Da må det vel være bedre å forandre planer eller legge det til tider hvor far kan ta fri? 

 

Tenk på hvem samvær er til for. Og hva formålet er. Husk også at samvær er noe annet enn delt bosted. Samvær skal ikke være "hverdag", det er et besøk hvor målet er at far og barnet skal ha god kontakt. 

Anonymous poster hash: 768a8...270

 

 

Herlighet, altså.

 

For det første: far er jo tilstede, som enhver normal forelder, som nødvendigvis også må tilbringe litt tid på jobb for å kunne sette mat på bordet! Når de først har blitt enige om denne type samvær, så får man jo bare gjøre det beste ut av det for å få kabalen til å gå opp? Ingen kan forventes å ta fri fra jobb i ei uke hver eneste måned. Mor er jo også tydeligvis på jobb, hvorfor er det ingen her som forventer at hun er sammen med barnet 24/7 i den perioden det er hos henne?

 

For det andre... Dette: "Samvær skal ikke være "hverdag", det er et besøk hvor målet er at far og barnet skal ha god kontakt."

Hva i alle dager er det som tilsier at fars samvær med barnet ikke skal ha preg av hverdag?? Jovisst er det hverdag! Hvorfor skal ikke far ha en vanlig hverdag med sitt eget barn, og hva er det som er så negativt med "hverdag"? Kan ikke far og barn ha en god kontakt om far må tilbringe noen timer i løpet av dagen på jobb? Det er helt vanlig! Mor er også på jobb, betyr det at hun og barnet ikke har en god nok kontakt?

Far har en samboer som han har vært kjæreste med lenge, og de har bodd sammen i ett år. De har altså et stabilt forhold, og TS er en person det er naturlig at barnet har et forhold til. Jeg tenker det er positivt at de to tilbringer tid sammen allerede nå, mens barnet er såpass lite, og at dette blir en helt naturlig relasjon for barnet. Hvis det er sånn at TS er et helt normalt oppegående menneske, som evner å være en helt ålreit omsorgsperson for sin samboer sitt barn når han nødvendigvis er nødt til å dra på jobb noen timer i samværsuka, så kan jeg ikke fatte hva som er galt med det. Hun er fars samboer, og dermed en del av familien. For meg er det nokså åpenbarn at barnets mor har et stort problem med å akspetere at barnets far lever et nytt liv, selv om hun også gjør det, med sin nye samboer. For meg virker det som om hun helst skal detaljstyre og ha kontroll på det meste, og det er rett og slett usunt. Hun må gi slipp, og hun må stole på fars vurderingsevne når han lar sin samboer ta seg av barnet hans når han er på jobb. Han er tross alt far, og ikke en barnevakt, eller et underholdningstilbud. Far skal delta i oppdragelsen, og han skal være en naturlig del av barnets hverdag, ikke en hvilken som helst lekeonkel.

 

For det tredje: samværet er primært for barnet, men det betyr ikke at far og barn skal være klistret til hverandre fra barnet kommer til det drar igjen. Igjen: usunt. Barnet har ikke vondt av å måtte forholde seg til stemor noen timer mens far er på jobb. Hun er en del av fars liv, og en del av barnets liv. Helt normalt, og helt naturlig. Jeg lurer på om ikke mor synes det er vanskelig å tenke på at barnet hennes kan bli glad i fars nye kjæreste, og hun i barnet. Hun burde jo isteden være glad for at barnet har flere gode omsorgspersoner rundt seg i hverdagen som kan være til gjensidig berikelse, og ikke minst være  en ekstra ressurs de voksne imellom. Sjalusi og egoisme ødelegger ikke bare mellom voksne i en splittet familie, men også for barna. Biologisk mor bør gå i seg selv, og vokse opp.

Anonymous poster hash: adb00...dbb

[AnonymBruker]

Okey. Så du mener det er rett at mor og stefar kan gjøre som de vil, men far må følge mors regler?

Jeg skjønner at samvær er fars tid, jeg skrev også at de har mye alene tid sammen da jeg ofte gjør andre ting når barn er tilstede, men å passe min stesønn i 4 time en dag i løpet av uken burde virkelig ikke være noe problem?

Barnet går i barnehage, men ikke der som vi bor. Derfor har barnet fri en uke samanhengende.

Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

Nei, det var jeg ikke skrevet.

Hvis far ikke ønsker at mor skal la en annen mann "passe" barnet og at far heller selv insisterer på å ta over, så må mor respektere det!

Anonymous poster hash: 1adf3...294

[AnonymBruker]

Øhh, hva skjedde med de dager da man lagde samværsavtaler mellom voksne individer, altså to skilte foreldre - ikke to maktsyke, kontrollerende og samlivsinvaderende mennesker!?

Helt ærlig blir jeg overrasket over mye av det jeg leser...

Foreldrene skiller seg - men skal likevel styre hverandres liv mht hvem som skal få være sammen med barnet, gi det mat, legge det, hjelpe med leksene eller (måtte gud forby) korrigere oppførsel?

Jeg vil nå egentlig påstå at når man skiller lag, så har man ikke så mye man skulle eller burde ha sagt om sin tidligere partners privatliv. Jeg forstår at man har noe man kunne ha sagt når det kommer til barnet, men det burde vel seriøst begrense seg til litt mer viktigere ting ; skolekrets, hobbyer, ferier, tannlegetimer, brillebruk etc.

Skal virkelig den ene forelderen få bestemme omgangskretsen og dagliglivet til sin fraskilte - bare fordi de har barn sammen?

Hjælpes...

Til ditt siste avsnitt:

Jeg mener ubetinget "ja" - fordi det handler om barnet.

Man er fremdeles to som passer på barnets interesser og da er prosenten 100!

Vennlig hilsen raus og vennlig gjest :)

Anonymous poster hash: 1adf3...294

[AnonymBruker]

Det er nettopp derfor vi vil at denne ordningen skal fungere, fordi når barnet begynner på skole blir det naturlig nok mindre fravær. Hvorfor ikke ha mest mulig samvær når barnet har muligheten til det? Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

 

Jo jeg er jo enig i det, og at mor er helt idiot, men det er jo trist for barnet at man belager seg på at om to år blir pappa kun helgepappa. Dere må jo flytte på dere etterhvert for å komme nærmere barnet.

Anonymous poster hash: b49e6...b7f

[Desertflower]

Denne tråden styrker min overbevisning om at man for enhver pris må unngå å bli sammen med en som har barn.

Ingen bør frivillig påføre seg selv så mye smerte som det uunngåelig må medføre å være steforelder.

[Euphemia]

Herlighet, altså.

For det første: far er jo tilstede, som enhver normal forelder, som nødvendigvis også må tilbringe litt tid på jobb for å kunne sette mat på bordet! Når de først har blitt enige om denne type samvær, så får man jo bare gjøre det beste ut av det for å få kabalen til å gå opp? Ingen kan forventes å ta fri fra jobb i ei uke hver eneste måned. Mor er jo også tydeligvis på jobb, hvorfor er det ingen her som forventer at hun er sammen med barnet 24/7 i den perioden det er hos henne?

For det andre... Dette: "Samvær skal ikke være "hverdag", det er et besøk hvor målet er at far og barnet skal ha god kontakt."

Hva i alle dager er det som tilsier at fars samvær med barnet ikke skal ha preg av hverdag?? Jovisst er det hverdag! Hvorfor skal ikke far ha en vanlig hverdag med sitt eget barn, og hva er det som er så negativt med "hverdag"? Kan ikke far og barn ha en god kontakt om far må tilbringe noen timer i løpet av dagen på jobb? Det er helt vanlig! Mor er også på jobb, betyr det at hun og barnet ikke har en god nok kontakt?

Far har en samboer som han har vært kjæreste med lenge, og de har bodd sammen i ett år. De har altså et stabilt forhold, og TS er en person det er naturlig at barnet har et forhold til. Jeg tenker det er positivt at de to tilbringer tid sammen allerede nå, mens barnet er såpass lite, og at dette blir en helt naturlig relasjon for barnet. Hvis det er sånn at TS er et helt normalt oppegående menneske, som evner å være en helt ålreit omsorgsperson for sin samboer sitt barn når han nødvendigvis er nødt til å dra på jobb noen timer i samværsuka, så kan jeg ikke fatte hva som er galt med det. Hun er fars samboer, og dermed en del av familien. For meg er det nokså åpenbarn at barnets mor har et stort problem med å akspetere at barnets far lever et nytt liv, selv om hun også gjør det, med sin nye samboer. For meg virker det som om hun helst skal detaljstyre og ha kontroll på det meste, og det er rett og slett usunt. Hun må gi slipp, og hun må stole på fars vurderingsevne når han lar sin samboer ta seg av barnet hans når han er på jobb. Han er tross alt far, og ikke en barnevakt, eller et underholdningstilbud. Far skal delta i oppdragelsen, og han skal være en naturlig del av barnets hverdag, ikke en hvilken som helst lekeonkel.

For det tredje: samværet er primært for barnet, men det betyr ikke at far og barn skal være klistret til hverandre fra barnet kommer til det drar igjen. Igjen: usunt. Barnet har ikke vondt av å måtte forholde seg til stemor noen timer mens far er på jobb. Hun er en del av fars liv, og en del av barnets liv. Helt normalt, og helt naturlig. Jeg lurer på om ikke mor synes det er vanskelig å tenke på at barnet hennes kan bli glad i fars nye kjæreste, og hun i barnet. Hun burde jo isteden være glad for at barnet har flere gode omsorgspersoner rundt seg i hverdagen som kan være til gjensidig berikelse, og ikke minst være en ekstra ressurs de voksne imellom. Sjalusi og egoisme ødelegger ikke bare mellom voksne i en splittet familie, men også for barna. Biologisk mor bør gå i seg selv, og vokse opp.

Anonymous poster hash: adb00...dbb

Dette x 1000!

[Kosemose]

tråden er ryddet for avsporing

Kosemose, mod

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke legge samvær til da far er hjemme? Feks. helger/ferier? Om han kan jobbe opp avspasering? Det er jo ikke noe poeng for barnet å komme for å ha samvær med deg, samvær er jo for faren og barnet.

Har selv unngått å sende barnet på samvær da far var opptatt, barnet drar jo for å treffe far. Derfor er vi heller fleksible slik at hvis far får fri på kort varsel tar vi samvær der og da.

Anonymous poster hash: 768a8...270

Du er et stjerneeksempel på en kontrollerende og sjalu eks med null tanke for andre enn deg selv og dine smålige behov.

Det er mødre som deg som gjør at jeg støtter fedre i likestillingskampen hva angår barnefordeling!

Anonymous poster hash: ffa0e...f8f

[ekstremt håpløs]

Når kan mor heller starte å se på stemor som en ressurs? Samvær med far innebærer naturligvis også å bli kjent med de som er rundt faren og hans samboer. Er man i en slik situasjon burde alle tenke på barnets beste og heller se de positive sider med at det er mange som er glad i barnet. Se det positive i at stemor ønsker å stille opp. Det er som regel ganske mye stemoren må "finne seg i" med tanke på frihet og kostnader i en slik situasjon, men likevel forbli den sorte ulven. Enn om biologiske foreldre kunne sett forbi sin egen nesetipp og heller satt pris på dette. 

 

Forstår selvfølgelig det finnes unntak (hvor stemor utvilsomt er en upassende person å dra inn i noens barns liv) og at det kan være vanskelig etter et eventuelt ferskt brudd mellom mor og far. Men på sikt i de aller fleste tilfeller bør en slik tankegang legges til grunn. 

 

Bare et lite forslag 

Endret 28. august 2015 av ekstremt håpløs

[AnonymBruker]

Herlighet, altså.

For det første: far er jo tilstede, som enhver normal forelder, som nødvendigvis også må tilbringe litt tid på jobb for å kunne sette mat på bordet! Når de først har blitt enige om denne type samvær, så får man jo bare gjøre det beste ut av det for å få kabalen til å gå opp? Ingen kan forventes å ta fri fra jobb i ei uke hver eneste måned. Mor er jo også tydeligvis på jobb, hvorfor er det ingen her som forventer at hun er sammen med barnet 24/7 i den perioden det er hos henne?

For det andre... Dette: "Samvær skal ikke være "hverdag", det er et besøk hvor målet er at far og barnet skal ha god kontakt."

Hva i alle dager er det som tilsier at fars samvær med barnet ikke skal ha preg av hverdag?? Jovisst er det hverdag! Hvorfor skal ikke far ha en vanlig hverdag med sitt eget barn, og hva er det som er så negativt med "hverdag"? Kan ikke far og barn ha en god kontakt om far må tilbringe noen timer i løpet av dagen på jobb? Det er helt vanlig! Mor er også på jobb, betyr det at hun og barnet ikke har en god nok kontakt?

Far har en samboer som han har vært kjæreste med lenge, og de har bodd sammen i ett år. De har altså et stabilt forhold, og TS er en person det er naturlig at barnet har et forhold til. Jeg tenker det er positivt at de to tilbringer tid sammen allerede nå, mens barnet er såpass lite, og at dette blir en helt naturlig relasjon for barnet. Hvis det er sånn at TS er et helt normalt oppegående menneske, som evner å være en helt ålreit omsorgsperson for sin samboer sitt barn når han nødvendigvis er nødt til å dra på jobb noen timer i samværsuka, så kan jeg ikke fatte hva som er galt med det. Hun er fars samboer, og dermed en del av familien. For meg er det nokså åpenbarn at barnets mor har et stort problem med å akspetere at barnets far lever et nytt liv, selv om hun også gjør det, med sin nye samboer. For meg virker det som om hun helst skal detaljstyre og ha kontroll på det meste, og det er rett og slett usunt. Hun må gi slipp, og hun må stole på fars vurderingsevne når han lar sin samboer ta seg av barnet hans når han er på jobb. Han er tross alt far, og ikke en barnevakt, eller et underholdningstilbud. Far skal delta i oppdragelsen, og han skal være en naturlig del av barnets hverdag, ikke en hvilken som helst lekeonkel.

For det tredje: samværet er primært for barnet, men det betyr ikke at far og barn skal være klistret til hverandre fra barnet kommer til det drar igjen. Igjen: usunt. Barnet har ikke vondt av å måtte forholde seg til stemor noen timer mens far er på jobb. Hun er en del av fars liv, og en del av barnets liv. Helt normalt, og helt naturlig. Jeg lurer på om ikke mor synes det er vanskelig å tenke på at barnet hennes kan bli glad i fars nye kjæreste, og hun i barnet. Hun burde jo isteden være glad for at barnet har flere gode omsorgspersoner rundt seg i hverdagen som kan være til gjensidig berikelse, og ikke minst være en ekstra ressurs de voksne imellom. Sjalusi og egoisme ødelegger ikke bare mellom voksne i en splittet familie, men også for barna. Biologisk mor bør gå i seg selv, og vokse opp.

Anonymous poster hash: adb00...dbb

Helt enig! Takk for langt svar. Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

[AnonymBruker]

Det er - såvidt meg bekjent - ikke din situasjon som er oppe til diskusjon her.

Jeg mener fortsatt at man som fars partner ikke sitter barnevakt for barnet, man er med på å få hverdagen til å gå opp. Et barn har vel så godt av hverdager med sin far som med eksepsjonelle helger. Barnet blir ikke neglisjert.

 

Det var du som spurte hvordan det fungerer i praksis, om fars familie skal treffe barnet på mors dager. Den praksisen jeg kjenner til som fungerer godt er min egen, det er et rimelig relevant eksempel da, og et svar på ditt eget spørsmål. 

 

Jeg syns det er litt morsomt etter p ha lest så mye om at fedre ikke vet hvordan hverdagen med barn er, at de ikke vet hvor vanskelig det er å få kabalen til å gå opp. De er bare tivoli pappaer som har barnet en helg i måneden og ikke gjør noe hverdagslig med de.

Men når det er en far som ønsker å ha barnet sitt en uke i strekk, å ha barnet i hverdagslivet sitt og ikke bare på besøk en helg så er ikke det greit heller.

Huff huff. Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3

 

Men far kan jo ikke ha barnet en uke i strekk om han ikke har fri. Eneste grunnen til at han velger det nå er fordi han har en samboer som kan passe barnet. Hva er da poenget? Har ikke barnet det bedre i vante omgivelser da?

 

Du er et stjerneeksempel på en kontrollerende og sjalu eks med null tanke for andre enn deg selv og dine smålige behov.

Det er mødre som deg som gjør at jeg støtter fedre i likestillingskampen hva angår barnefordeling!

Anonymous poster hash: ffa0e...f8f

 

Jaha, så det tror du? Hos oss er situasjonen en smule annerledes, stemor VIL ikke ha barnet, stemor vil faktisk ikke snakke med barnet engang (fordi det ligner på meg, og jeg skal helst ikke eksistere). Med andre ord har barnet det absolutt ikke bra om far jobber. (Og dette er ikke relevant for tema, men når du velger å gå til personangrep så må jeg ha lov til å svare). 

 

Poenget er uansett det samme. Det er ganske enkelt å tenke på hva målet med samvær er. Virker som mange her mener samvær er til for at mor skal ha avlastning. 

Anonymous poster hash: 768a8...270

[sol87]

Jeg leser innleggene her, og kvalmt å se at noen faktisk driter i ungene sine så lenge de får gjøre livet mest mulig surt for eksen sin. Men barna kommer til å forstå dette når de blir eldre, og da får man vel bare håpe at barna er mer tilgivende med sine foreldre, enn foreldrene har vært med hverandre. Ikke kom og fortell meg at det å nekte far (eller mor) å bruke en samboer som barnevakt er noe annet en forsøk på å ødelegge for samvær. At faren skal ta seg fri fra jobb en uke i måneden må komme fra noen som rett og slett ikke er i arbeid og dermed ikke skjønner hvordan et normalt arbeidsliv fungerer. 

[Tante-Sofie]

Men far kan jo ikke ha barnet en uke i strekk om han ikke har fri. Eneste grunnen til at han velger det nå er fordi han har en samboer som kan passe barnet. Hva er da poenget? Har ikke barnet det bedre i vante omgivelser da?

 

Nei, hvorfor det? At farens samboer kan ha barnet mens far er på jobb er jo en av fordelene barnet får ved at far har ny samboer. Hva er galt med å utnytte de fordelene man har? Jeg er uenig med den som sa at det ikke skal være hverdag hos far. Jeg tror tvert i mot at det er sunt for unger å oppleve hverdag hos begge foreldre, og at det er langt verre når det bare er fest og høytid hver gang barnet er hos far. 

[GørilB]

 

Men far kan jo ikke ha barnet en uke i strekk om han ikke har fri.

Anonymous poster hash: 768a8...270

 

 

Mor har jo heller ikke fri i de tre andre ukene.

[AnonymBruker]

Men far kan jo ikke ha barnet en uke i strekk om han ikke har fri. Eneste grunnen til at han velger det nå er fordi han har en samboer som kan passe barnet. Hva er da poenget? Har ikke barnet det bedre i vante omgivelser da?

Anonymous poster hash: 768a8...270

Hvorfor kan ikke far jobbe når han har samvær? Mor jobber jo når hun har barnet, så hva er forskjellen? Mener du virkelig at far og barn skal være limt sammen fra samvørsavtale start til slutt? Skal de bli med hverandre på do også? Det ville jeg likt å se mor gjøre, slutte på jobben, ikke levere barnet i barnehagen, stefar kan ikke passet barnet viss mor skal på butikken, tannlegen ect og bare være med barnet 24/7. Barn trenger rutiner som de kan følge, samvær er ikke ferie for barnet der det kan gjøre hva det vil. Samvær er å oppleve hverdagen sammen med far og hans familie. Det høres ut som om barnet aldri har vært her før siden du skriver "vante omgivelser". Barnet har besteforeldre, tanter og søskenbarn på hans alder her vi bor som han er godt kjent med.

Ts

Anonymous poster hash: f1f01...6c3