Hvordan kan jeg hjelpe sønnen min gjennom dette?

[AnonymBruker]

Sønnen min "flyttet" inn hos meg og mannen min (hans stefar) for fjorten dager siden. Han og kona er separert, og han sliter fryktelig mye.

Jeg vet ikke hele historien, men vi i familien har alltid sett på forholdet deres som veldig sterkt, og skilsmisse-praten kom overraskende.

Tydelivis er det min svigerdatter som ønsker dette. Sønnen min vil egentlig ikke prate om hva som foregår, og jeg vet ikke hvordan jeg kan støtte opp eller få han på beina igjen. Det er derfor jeg skriver her.

Jeg prater med svigerdatteren min hver dag, og er like glad i henne som mine egne to døttre. Hun synes også seperasjonen er vanskelig, spesielt da de har to barn sammen på 3 og 6 år, men bekreftet for meg at hun ikke lengre elsker han på den måten. Hun forteller at hun i det siste året har mistet mer og mer av følelsene, men har prøvd alt for å holde igjen/skjule det/ få de tilbake.

Hun vet ikke hvorfor, men av erfaring med skilsmisse forstår jeg henne. Jeg dro også fra min tidligere ektemann - mine barns far på mangel av følelsen av forelskelse, så jeg vet at følelsene av og til bare forsvinner. Det er vondt og oppdage at den man er gift med, har barn med ikke er 'den rette', men jeg vet også hvor tungt min eksmann tok det. Han hadde jo fremdeles de samme følelsene for meg, slik min sønn enda har for sin 'kone'.

Forholdet mellon meg og min eksmann er ikke godt. Han ble knust, og sint. Samarbeidet om barna våre - som da var barn og tenåringer, ble en lang og smertefull prossess. Vi greide etterhvert å "samarbeide" greit, og barna bodde annenhver uke hos meg og hos sin far helt til han flyttet lengre unna. I begynnelsen av skilsmissen vår solgte vi huset og kjøpte oss hver vår leilighet ganske nærme hverandre - for barnas skyld.

Etter at barna ble voksne (sønnen min og våre to døttre) har de lite kontakt med sin far, og det synes jeg er trist.

Far meldte seg mer og mer ut, og har i dag omtrent ingen kontakt med våre tre barn, eller våre 5 barnebarn.

Så jeg er redd dette vil skje med min sønn. Jeg er redd han ikke vil greie å komme seg gjennom dette nok til å samarbeide godt med svigerdatteren min. Barna deres er kun 3 og 6 år, og trenger sin far.

På fjorten dager nå har de ikke sett han, og han nekter.

De bor fortsatt i huset de har vokst opp i, sammen med moren sin, men planen deres er vell å selge etter hva jeg har fortstått. Min svigerdatter mener de bør selge sammen da ingen har 'råd' til å kjøpe ut den andre. Hun ønsker også å få til det samme som jeg og min eksmann gjorde da det kommer til leilighetskjøp og nærme boforhold. Hun frykter også at min sønn ikke vil samarbeide på dette, og han nekter plent å se henne.

Barnebarna mine har vært på besøk her sist uke, uviten om at deres far ligger på gjesterommet. Jeg måtte lyve å fortelle de at han var på jobb, selv om han er blitt sykemeldt fram til september.

Hvordan kan jeg hjelpe han gjennom denne sorgen annet enn å gi han tak over hodet og mat? Ønsker ikke at min sønn skal bli som sin far, men han er nødt til å komme seg gjennom dette til tross for smerten - for barnas skyld.

Han vet jo selv hvor vondt han hadde det som 14 åring når hans far bare meldte seg helt ut!

Hvor lang tid bør jeg gi han før jeg tar tak i dette på ordentlig? Nå har han bokstaveligtalt ligget i senga i 15 dager og det bekymrer meg.

Kanskje det er foreldre her inne som har opplevd at "barna" skiller seg og kan gi meg noen råd? Vil ikke blande meg for mye, men ønsker han bare godt.

Han 39 år om det spiller noen rolle.

Hilsen bekymret mor.

Anonymous poster hash: 96353...9f2

[Gjest Mythic]

Jeg tenker at den beste måten å hjelpe han på, er å gi han et aldri så lite spark bak, Ikke la han ligge i senga hele dagen, minn han på at han har barn som trenger han, og uansett hvor vondt han har det, må han tenke på barna sine først og fremst. Oppfordre han til å få en legetime for å få en objektiv person å snakke med. Han kan ikke melde seg ut på denne måten, uansett hvor tungt det er. Livet går faktisk videre, men når han isolerer seg sånn, blir det egentlig bare verre å komme seg ut blant folk igjen. Desto lenger man gjør det, desto tyngre blir veien tilbake. 

[AnonymBruker]

Hvis han har ligget i senga i 15 dager er det på tide å tvinge han med ut på korte kjøreturer, om enn bare til butikken og hjem igjen. Han må komme seg opp og se litt liv, selvom han føler at sitt eget er over.
Når han har vært oppe av senga noen dager syns jeg du skal sette deg ned med han som to voksne, og fortelle han at du forstår hva han går igjennom og si hele din egne historie til han, med at sånn blir det desverre bare noen ganger og det viktigste er å være takknemmelig for det fine man hadde og gjøre det beste ut av fremtiden, og innad med å gjøre det beste ut av fremtiden er det viktig å skjerme barna for eventuelle vonde følelser mellom voksne, sånn at de kan vokse opp med trygge gode forbilder , som er utrolig viktig å ha. Foreldre som synlig hater hverandre gjør at barn vokser opp med å tro at det er sånn forhold skal være, og foreldre som stikker av gir barna trust issues i voksen alder. Det er faktisk utrolig viktig at han skjønner hvor mye foreldrenes oppførsel sammen og mot hverandre har å si for barna, og selvfølgelig viktig at han vet at du er der for han når han ønsker og føler seg klar for å åpne seg selv og gi deg hele historien også, sånn at du er et trygt lys for han når han føler seg klar for å bearbeide sorgen

Anonymous poster hash: c20df...764

[AnonymBruker]

Trådstarter.

Dere har nok rett. Jeg skal forsøke å sette med ned med han for en ordentlig alvorsprat. Han har selv opplevd at faren hans forsvant litt etter litt, og var egentlig mye sint i tenårene pågrunn av dette.

Nå må han forstå at han må komme seg ut, om ikke på jobb og sosialt med venner, så må han treffe barna sine.

Takk for svar.

Anonymous poster hash: 96353...9f2