Dere som sliter psykisk.

[AnonymBruker]

Og får behandling/hjelp. Når ble dere bevisst på at dere var syke? Og ikke bare sliten/dårlige dager? Når skjønte dere at ikke "alle andre" hadde det slik som dere, og at dere måtte ha hjelp?

Anonymous poster hash: c0e0c...397

[Gjest Veritaserum]

Jeg ble bevisst på det da jeg fikk panikk så fort jeg gikk inn dørene på VGS. Når jeg satt på toalettet og gråt, fordi jeg var så sliten, da hele kroppen ristet når jeg satt i klasserommet. Jeg klarte ikke å fake et smil lengre, jeg var så langt ned at jeg klarte ikke å leve lengre. Jeg fikk panikk om jeg ikke hadde en film eller bok å gjemme meg i. Jeg gikk rundt å "tenkte" på sangtekster eller en handling i en film, alt for å rømme fra virkeligheten, jeg klarte ikke å se folk i øynene og fikk ikke med meg hva de sa. For angsten ble for sterk, for å holde tilbake tårene og tankene så måtte jeg fokusere på handlingen i en film, prøve å huske alle replikkene, eller en sangtekst.

Men den dagen jeg skjønte "jeg må ha hjelp", glemmer jeg aldri.
Jeg var på teater (det er eneste plassen på denne jord hvor jeg ikke kjenner på angsten, kun i pausene). Jeg måtte gå ut midt under forestilling, fordi jeg skalv og var svimmel av angst, fikk ikke puste heller, da skjønte jeg at jeg ikke har kontroll på angsten lengre. Dagen etter ringte jeg fastlegen for å få en time.

[Blod]

Har alltid vært sånn. I ettertid forstod folk at jeg var unormal selv som baby, mtp søvnproblemer og separasjonsangst.

[Cordelia]

Har hatt tvangstanker og handlinger siden barndommen/puberteten. Tror jeg hadde perioder med depresjon og.Var sjenert fra jeg begynte på skolen, det utviklet seg vel etterhvert til sosial angst. Men det måtte et sammenbrudd til i tjueårene før jeg ble tvunget til å ta tak, og få noe diagnose.

[Lilac]

Skjønte det i tidlig barndomsalder. Fikk diagnoser i tenårene.

[AnonymBruker]

Har egentlig aldri følt det, ikke utover normale problemer hvertfall. Men ble sendt til psykolog når jeg var 10 år fordi jeg hadde ofte vondt i magen (viser seg å være magelidelse, og ikke psykisk).

Nå tror jeg at pga alt fokuset på diagnoser hele min oppvekst har gjort at jeg føler meg unormal og har begynt å føle behov for å gå til psykolog å spørre om alt mulig egentlig er normalt eller om jeg er ko-ko.

Anonymous poster hash: ed987...fcc

[AnonymBruker]

Fra 5-6 årsalderen.

Fikk først diagnose satt 20 år senere

men behandling har ingen effekt.

Anonymous poster hash: 54e6d...2d1

[Gjest The damned]

Jeg skjønte det vel egentlig ganske tidlig, men det var ikke fokus på psykisk sykdom da jeg vokste opp. Var hos helsesøster flere ganger, men da var det alltid andre ting de fokuserte på. "Spiser du nok" og "har du fått mensen" var det som gikk igjen der.

Men jeg forstod at jeg var annerledes ganske tidlig. Det at jeg gråt for ingenting(og gjerne i upassende situasjoner), at jeg hadde panikkanfall og ikke sa noe særlig gjorde jo at jeg tenkte at jeg var unormal.

Var ingen som fanget opp det, så jeg var vel i midten av 20-årene første gang jeg gikk til psykolog. Skjønte det vel før, for jeg husker at jeg stod utenfor døren hos psykolog/rådgivningstjenesten på universitetet jeg gikk på, men turte ikke å gå inn.

Leste om sosial angst, depresjon og andre diagnoser på nett og det passet veldig bra på meg. Først prøvde jeg å fikse det selv, men klarte ikke det helt og kom meg etter hvert til psykolog som blant annet satte diagnosen sosial angst og depresjon på meg.

Hvis jeg ikke hadde funnet ut av det selv, så hadde jeg nok prøvd å fungere uten hjelp. Det er det jo sikkert flere som gjør, siden det ikke var fokus på slike ting i det hele tatt før.

[AmandaVI]

Jeg ble deprimert første gang da jeg var ti år, omtrent på samme tid som mamma lot den nye kjæresten sin flytte inn. Trenger vel ikke si mer om den saken.

[Gjest Vevila]

Begynte vel å forstå det i 9-10 årsalderen, hadde da vært syk i flere år. Oppsøkte allikevel ikke annet enn fastlege før i tenårene. Jeg tenker at så lenge du sliter med å fungere godt i hverdagen og har en dårligere livskvalitet er det verdt å oppsøke hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg merket symptomene første gang i 11-årsalder. Men som en over her skriver, for 25 år siden var det ikke fokus på psykiske lidelser. Jeg søkte først behandling i begynnelsen av tjueårene, men ble ikke tatt på alvor før et sammenbrudd ti år senere. Forsøkte lenge studier og jobb, til slutt ble det uføretrygd.

Anonymous poster hash: 8250e...917

[Calypso]

Gikk til psykolog de to siste årene på ungdomsskolen men jeg følte at det var mest for å ha noen å prate med, jeg ville ikke innse at jeg slet og jeg klarte å innbille meg at alt var bra da jeg sluttet å gå der. Hadde det ok i noen år før alt av mørke tanker kom som en tsunami og det endte med at jeg satt hos fastlegen min i fjor sommer og gråt mens jeg tagg om hjelp. I november begynte jeg hos psykolog igjen.

Skjønte at jeg trengte hjelp da jeg begynte å fantasere om å hoppe foran toget.

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke selv at jeg var deprimert. En dag jeg var hos fastlegen for noe annet, sa hun at det sto i epikrise fra sykehus (hvor jeg også var for noe annet) at det sto at hun måtte ta tak i depresjonen min.

Da jeg hadde gått på medisiner i rundt et år, skjønte jeg hvor langt nede jeg visstnok hadde vært.

Anonymous poster hash: 309cc...0d5