Perfeksjonisme og valg i livet

[AnonymBruker]

Jeg er veldig perfeksjonistisk av meg. Stiller høye krav til meg selv, har vanskelig for å være spontan og bryte rutiner, og må ha oversikt over alle daglige gjøremål uten å bli avbrutt av andre. I tillegg har jeg et litt vanskelig forhold til kroppen min, og tror ikke jeg hadde taklet en eventuell graviditet mtp forandringene som da følger med (strekkmerker, løsere hud, vektoppgang, større bryst, sprengte blodårer etc). Jeg opplever glede og mestring av å få gode resultater på skole/jobb, og tror derfor at jeg ville hatt størst glede av å satse på en karriere innenfor det yrket jeg er interessert i, kontra et "A4-liv" med barn og familie/en mindre krevende jobb for å få tid til barn og mann. Er det noen her inne som har prioritert karriere fremfor familieliv pga perfeksjonisme og/eller vanskeligheter for å tilpasse seg et "vanlig" liv der ikke alt kan være på stell 100% hele tiden?

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[Atrix]

På meg virket det som om du beskriver deg selv som en person som må ha stor grad av forutsigbarhet i hverdagen din og da er vel yrker med mye rutiner og lite endringer kanskje å foretrekke?

Du skiver at du er perfeksjonist og at du får glede av gode resultater. Hvis dette innebærer at du lar det gå veldig innpå deg, hvis du ikke får så gode resultater, bør du kanskje velge et yrke hvor det er forholdsvis lett å oppnå gode resultater og hvor suksesskriterieriene er oversiktlige og enkle å forholde seg til.

Hva du vil trives med er nok litt smak og behag. Det er mange jobber, av forskjellig art,som fyller kriteriene nevnt over.

[globalagogo]

På meg virket det som om du beskriver deg selv som en person som må ha stor grad av forutsigbarhet i hverdagen din og da er vel yrker med mye rutiner og lite endringer kanskje å foretrekke?

Du skiver at du er perfeksjonist og at du får glede av gode resultater. Hvis dette innebærer at du lar det gå veldig innpå deg, hvis du ikke får så gode resultater, bør du kanskje velge et yrke hvor det er forholdsvis lett å oppnå gode resultater og hvor suksesskriterieriene er oversiktlige og enkle å forholde seg til.

Hva du vil trives med er nok litt smak og behag. Det er mange jobber, av forskjellig art,som fyller kriteriene nevnt over.

Et godt svar!

Hva er du spesielt god i eller interessert i, TS?

[AnonymBruker]

På lang sikt tror jeg man vil komme til et punkt hvor man innser hva man har gått glipp av… Å ha et så anstrengt forhold til kroppen sin at man ikke kan få barn, høres ikke helt bra ut. En dag vil kroppen din ha forfalt uansett, og du vil på et punkt måtte tvinges til å fokusere på noe annet ved deg selv. Og når man blir eldre og ens foreldre etc. dør, tror jeg man fort kan føle seg ensom om man ikke har skaffet sin egen familie. I 30-årene er det også vanlig at tid med venner reduseres til fordel for tid med familie.

Å ha et anstrengt forhold til kroppen i tenårene/begynnelsen av tyveårene er ganske vanlig, men etter hvert som man blir eldre forstår man at den slags ikke har så mye å si. Folk vurderer seg heller etter personlige egenskaper, som det at du er en varm og hyggelig person. Å sette kroppen sin over barn høres dessverre litt selvopptatt ut. Har du vurdert å heller gjøre noe med forholdet til kroppen din?

Å satse alt på ett kort (karriere) høres heller ikke lurt ut med tanke på personlig motstandskraft når livet blir vanskelig. Dersom det plutselig går nedover i karrieren (og dette er noe alle kan oppleve - eksempler er periodevis redusert motivasjon, stagnering eller at noe skjer på arbeidsplassen eller med det feltet du er utdannet innenfor), er det greit å ha noe annet som, ved siden av karrieren, definerer hvem du er.

Men mest av alt tror jeg ikke du skal tenke at hele livet skal planlegges her og nå. Livet tar mange vendinger underveis, vi utvikler oss, får nye verdier, nye perspektiver osv.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

[AnonymBruker]

Et godt svar!

Hva er du spesielt god i eller interessert i, TS?

God i realfag, og vil bli lege

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

På lang sikt tror jeg man vil komme til et punkt hvor man innser hva man har gått glipp av Å ha et så anstrengt forhold til kroppen sin at man ikke kan få barn, høres ikke helt bra ut. En dag vil kroppen din ha forfalt uansett, og du vil på et punkt måtte tvinges til å fokusere på noe annet ved deg selv. Og når man blir eldre og ens foreldre etc. dør, tror jeg man fort kan føle seg ensom om man ikke har skaffet sin egen familie. I 30-årene er det også vanlig at tid med venner reduseres til fordel for tid med familie.

Å ha et anstrengt forhold til kroppen i tenårene/begynnelsen av tyveårene er ganske vanlig, men etter hvert som man blir eldre forstår man at den slags ikke har så mye å si. Folk vurderer seg heller etter personlige egenskaper, som det at du er en varm og hyggelig person. Å sette kroppen sin over barn høres dessverre litt selvopptatt ut. Har du vurdert å heller gjøre noe med forholdet til kroppen din?

Å satse alt på ett kort (karriere) høres heller ikke lurt ut med tanke på personlig motstandskraft når livet blir vanskelig. Dersom det plutselig går nedover i karrieren (og dette er noe alle kan oppleve - eksempler er periodevis redusert motivasjon, stagnering eller at noe skjer på arbeidsplassen eller med det feltet du er utdannet innenfor), er det greit å ha noe annet som, ved siden av karrieren, definerer hvem du er.

Men mest av alt tror jeg ikke du skal tenke at hele livet skal planlegges her og nå. Livet tar mange vendinger underveis, vi utvikler oss, får nye verdier, nye perspektiver osv.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

Takk for innspill

Jeg er enig i det du skriver. Det er flere grunner til at fokuset mitt på kropp er så stort, har bl.a blitt mobbet av en tidligere venninne og hadde samtidig problemer i familien. For å takle dette ble løsningen å ta kontroll over kroppen min. Har et bedre forhold til det nå, etter hjelp fra psykolog, og regner såklart med at fokuset vil avta enda mer jo eldre jeg blir. Vet likevel ikke om jeg er "cut out" for å bli mor og kone. Jeg tror jeg kan få et lykkelig liv selv uten egen familie, dersom jeg bestemmer meg for det. Det er viktig for meg å gjøre noe meningsfylt, og derfor ønsker jeg å bli lege en dag. Tror dette yrket byr på såpass mane utfordringer at jeg kan få et rikt liv selv uten mann og barn. Har gode venner og andre hobbyer jeg også kan fylle tiden med. Men som du sier bør jeg vel bli flinkere til å ta dag for dag og ikke prøve å forutse og planlegge hele framtiden min allerede nå, vi utvikler oss jo og lærer så mye på veien. Lettere sagt enn gjort, men!

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

Takk for innspill

Jeg er enig i det du skriver. Det er flere grunner til at fokuset mitt på kropp er så stort, har bl.a blitt mobbet av en tidligere venninne og hadde samtidig problemer i familien. For å takle dette ble løsningen å ta kontroll over kroppen min. Har et bedre forhold til det nå, etter hjelp fra psykolog, og regner såklart med at fokuset vil avta enda mer jo eldre jeg blir. Vet likevel ikke om jeg er "cut out" for å bli mor og kone. Jeg tror jeg kan få et lykkelig liv selv uten egen familie, dersom jeg bestemmer meg for det. Det er viktig for meg å gjøre noe meningsfylt, og derfor ønsker jeg å bli lege en dag. Tror dette yrket byr på såpass mane utfordringer at jeg kan få et rikt liv selv uten mann og barn. Har gode venner og andre hobbyer jeg også kan fylle tiden med. Men som du sier bør jeg vel bli flinkere til å ta dag for dag og ikke prøve å forutse og planlegge hele framtiden min allerede nå, vi utvikler oss jo og lærer så mye på veien. Lettere sagt enn gjort, men!

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Kjedelig hvis du ikke kommer inn på medsinstudiet da?

Hva gjør du hvis livet ikke blir perfekt selv om du prøver? Da har du jo tapt uansett..

Å prøve å være perfekt, er å sette seg opp for katastrofe, for man kan ikke kontrollere verden.

Anonymous poster hash: efbc6...af8

[AnonymBruker]

Kjedelig hvis du ikke kommer inn på medsinstudiet da?

Hva gjør du hvis livet ikke blir perfekt selv om du prøver? Da har du jo tapt uansett..

Å prøve å være perfekt, er å sette seg opp for katastrofe, for man kan ikke kontrollere verden.

Anonymous poster hash: efbc6...af8

Jeg klarer det da jeg får gode karakterer.

Tror problemet mitt er at jeg er så fryktelig opphengt i rutinene mine at jeg har vanskelig for å bryte dem, selv for en kort periode. Det blir jo umulig å opprettholde i lengden.

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

Jeg klarer det da jeg får gode karakterer.

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Mange som får gode karakterer, men som fortsatt ikke kommer inn.

Er du sikker på at du vil komme inn? Hvordan vet du det?

Anonymous poster hash: efbc6...af8

[AnonymBruker]

Takk for innspill

Jeg er enig i det du skriver. Det er flere grunner til at fokuset mitt på kropp er så stort, har bl.a blitt mobbet av en tidligere venninne og hadde samtidig problemer i familien. For å takle dette ble løsningen å ta kontroll over kroppen min. Har et bedre forhold til det nå, etter hjelp fra psykolog, og regner såklart med at fokuset vil avta enda mer jo eldre jeg blir. Vet likevel ikke om jeg er "cut out" for å bli mor og kone. Jeg tror jeg kan få et lykkelig liv selv uten egen familie, dersom jeg bestemmer meg for det. Det er viktig for meg å gjøre noe meningsfylt, og derfor ønsker jeg å bli lege en dag. Tror dette yrket byr på såpass mane utfordringer at jeg kan få et rikt liv selv uten mann og barn. Har gode venner og andre hobbyer jeg også kan fylle tiden med. Men som du sier bør jeg vel bli flinkere til å ta dag for dag og ikke prøve å forutse og planlegge hele framtiden min allerede nå, vi utvikler oss jo og lærer så mye på veien. Lettere sagt enn gjort, men!

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Trist at jenter skal være så stygge mot hverandre. Men det høres ut som du er på god vei, på mange måter

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

[AnonymBruker]

ts, vi er i nesten samme båt. Tenker og tenker og tenker. Jeg vil gjerne bruke evnene mine, og få en "strålende" karriere. For meg står det mellom lege og sivilingeniør. Men jeg ønsker i motsetning til deg en familie, men ser med gru på en graviditet nettopp fordi det går utover kroppen. Jeg trener veldig mye, og spiser rimelig sunt. Har ikke et sykelig forhold til kroppen min, men vil påstå at jeg er over middels opptatt av å holde den slank og fin. Bra det er flere som er som meg.

Anonymous poster hash: 79b0c...335

[Knirke]

Jeg har store problemer med å tilpasse meg samfunnets 8-16 rammer, derfor blir det til at jeg fokuserer mye på meg selv og på penger. Jeg har ikke mann, uten mann får jeg heller ikke barn, og jeg har store problemer med 8-16 jobbing (misliker sterkt å stå opp tidlig, kjeder meg halvt ihjel på kveldene, og hater ferie-mas).

Det med kroppsbildet tror jeg alle (spesielt jenter) opplever, og det gjelder å legge det bak seg hvis man skal komme seg videre.

[AnonymBruker]

ts, vi er i nesten samme båt. Tenker og tenker og tenker. Jeg vil gjerne bruke evnene mine, og få en "strålende" karriere. For meg står det mellom lege og sivilingeniør. Men jeg ønsker i motsetning til deg en familie, men ser med gru på en graviditet nettopp fordi det går utover kroppen. Jeg trener veldig mye, og spiser rimelig sunt. Har ikke et sykelig forhold til kroppen min, men vil påstå at jeg er over middels opptatt av å holde den slank og fin. Bra det er flere som er som meg.

Anonymous poster hash: 79b0c...335

Godt å høre at jeg ikke er alene om disse tankene.. Hadde det ikke vært for endringene som skjer ved en graviditet hadde jeg også helt klart ønsket meg en familie.

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene om disse tankene.. Hadde det ikke vært for endringene som skjer ved en graviditet hadde jeg også helt klart ønsket meg en familie.

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Jeg får litt vondt av deg… Kanskje man får et annet perspektiv på livet etter å ha fått barn? Og er det ikke fint å ha noen å dele suksessen med? I den virkelige verden skal det ikke mye til å få litt respekt hvis du tar en god utdannelse, du må med andre ord ikke være perfekt fra topp til tå. Og de feilene man ser ved seg selv er alltid veldig overdrevne i forhold til de omverdenen ser. Ingen bryr seg om noen strekkmerker. Det går fint an å være fin og flott selv om man har barn.

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Selv er jeg 24, og jeg må si perspektivet har forandret seg drastisk siden videregående. Ting man tenkte betydde mye da, betyr ingenting nå. Jeg er fornøyd med meg selv utseendemessig, men utseende betyr ikke så veldig mye. Det som betyr noe er at jeg tar en god utdannelse og har muligheten til å bidra med noe utover meg selv. Voksne mennesker vurderer hverandre i liten grad etter utseende, og i langt høyere grad etter personlige egenskaper enn det man gjorde i tenårene. Særlig når man befinner seg i et høyakademisk miljø.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

[AnonymBruker]

Jeg får litt vondt av deg Kanskje man får et annet perspektiv på livet etter å ha fått barn? Og er det ikke fint å ha noen å dele suksessen med? I den virkelige verden skal det ikke mye til å få litt respekt hvis du tar en god utdannelse, du må med andre ord ikke være perfekt fra topp til tå. Og de feilene man ser ved seg selv er alltid veldig overdrevne i forhold til de omverdenen ser. Ingen bryr seg om noen strekkmerker. Det går fint an å være fin og flott selv om man har barn.

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Selv er jeg 24, og jeg må si perspektivet har forandret seg drastisk siden videregående. Ting man tenkte betydde mye da, betyr ingenting nå. Jeg er fornøyd med meg selv utseendemessig, men utseende betyr ikke så veldig mye. Det som betyr noe er at jeg tar en god utdannelse og har muligheten til å bidra med noe utover meg selv. Voksne mennesker vurderer hverandre i liten grad etter utseende, og i langt høyere grad etter personlige egenskaper enn det man gjorde i tenårene. Særlig når man befinner seg i et høyakademisk miljø.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

Jeg er 19.

Vil tro jeg får et annet perspektiv på livet og hva som virkelig betyr noe når jeg kommer meg ut i verden og som du nevner i et høyakademisk miljø. Tipper folk der er oppegående nok til å ikke bare ha fokus på utseende. Men uansett familie eller ei er jeg fornøyd så lenge jeg fullfører utdannelsen og trives som lege.

Kan jeg spørre hva du studerer?

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

Takk for innspill

Jeg er enig i det du skriver. Det er flere grunner til at fokuset mitt på kropp er så stort, har bl.a blitt mobbet av en tidligere venninne og hadde samtidig problemer i familien. For å takle dette ble løsningen å ta kontroll over kroppen min. Har et bedre forhold til det nå, etter hjelp fra psykolog, og regner såklart med at fokuset vil avta enda mer jo eldre jeg blir. Vet likevel ikke om jeg er "cut out" for å bli mor og kone. Jeg tror jeg kan få et lykkelig liv selv uten egen familie, dersom jeg bestemmer meg for det. Det er viktig for meg å gjøre noe meningsfylt, og derfor ønsker jeg å bli lege en dag. Tror dette yrket byr på såpass mane utfordringer at jeg kan få et rikt liv selv uten mann og barn. Har gode venner og andre hobbyer jeg også kan fylle tiden med. Men som du sier bør jeg vel bli flinkere til å ta dag for dag og ikke prøve å forutse og planlegge hele framtiden min allerede nå, vi utvikler oss jo og lærer så mye på veien. Lettere sagt enn gjort, men!

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Ikke la noen overtale deg til å bli en mor eller til å bli en housewife om du ikke vil det. Et sånt liv passer ikke for alle. Etterhvert vil du finne ut av hva du ønsker å få ut av livet så akkurat nå burde du fokusere på å ta en utdanning og la alt annet falle på plass.

Anonymous poster hash: 9dc41...01b

[AnonymBruker]

Jeg er 19.

Vil tro jeg får et annet perspektiv på livet og hva som virkelig betyr noe når jeg kommer meg ut i verden og som du nevner i et høyakademisk miljø. Tipper folk der er oppegående nok til å ikke bare ha fokus på utseende. Men uansett familie eller ei er jeg fornøyd så lenge jeg fullfører utdannelsen og trives som lege.

Kan jeg spørre hva du studerer?

Anonymous poster hash: dd1f1...310

Jeg studerer psykologi

Personen over skriver at ingen skal tvinge deg til å bli mor om du ikke vil det. Dette er jeg selvfølgelig helt enig i. Jeg oppfattet det bare som at du egentlig vil ha en familie, og da synes jeg du bør vurdere om familie er noe du virkelig ønsker å velge bort på grunn av kropp. Ellers er jeg enig med personen i at det kanskje er bedre å fokusere på studiene nå, og la utviklingen gå sin gang. Det er vel ikke helt aktuelt med barn på noen år hvis du planlegger en lang utdannelse. Men husk også at ikke alle menn nødvendigvis ønsker seg barn, og at barn kan adopteres.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

[AnonymBruker]

Jeg studerer psykologi

Personen over skriver at ingen skal tvinge deg til å bli mor om du ikke vil det. Dette er jeg selvfølgelig helt enig i. Jeg oppfattet det bare som at du egentlig vil ha en familie, og da synes jeg du bør vurdere om familie er noe du virkelig ønsker å velge bort på grunn av kropp. Ellers er jeg enig med personen i at det kanskje er bedre å fokusere på studiene nå, og la utviklingen gå sin gang. Det er vel ikke helt aktuelt med barn på noen år hvis du planlegger en lang utdannelse. Men husk også at ikke alle menn nødvendigvis ønsker seg barn, og at barn kan adopteres.

Anonymous poster hash: 13de3...fbe

Så spennende med psykologi

Du har helt rett i at jeg egentlig har lyst på familie, og jeg er åpen for at ting kan endres med årene. Som du sier er det uansett uaktuelt med barn på en god stund i og med at jeg planlegger en lang og krevende utdannelse. Jeg får vel ta det som det kommer Orker ikke deppe over noe som ikke er en realitet enda, i alle fall!

Anonymous poster hash: dd1f1...310

[AnonymBruker]

TS,

For det første tenker jeg at du er 19. Livet har mange muligheter for deg, og jeg syns du skal ta de mulighetene når de kommer, vurdere og velge det du vil da. Om du vil studere medisin gjør du det, men må du planlegge resten av livet ditt nå?

Hva gjør du når du står der og innser at kartet ikke matcher terrenget?

Kan du utfordre deg selv med tanke på rutine? Du kan starte i det små. Jeg vet ikke hvor nøye du er på å følge planene dine, er det sånn at du kan droppe å spise matpakka (som var planen) og heller kjøpe baguette i kantina. Sånn helt spontant altså? Er det et eksempel på brudd på rutinen din?

Jeg tror du vil bli fryktelig sliten av å hele tiden skulle ha alt på stell. Noen ganger går planer åt skogen, og da er det greit å kunne finne på noe annet som ikke var planlagt. Eller man kan gå på kafé på en torsdag, selv om det ikle var planlagt. Eller man kan hive seg rundt og bli med på konsert om en halvtime.

Eller man kan plutselig bestemme seg for at familie med barn er greia.

Man vet jo ikke, fordi livet er full av overraskelser for den som velger å ha muligheten til å bli overrasket.

Anonymous poster hash: e5c68...7bb

[AnonymBruker]

TS,

For det første tenker jeg at du er 19. Livet har mange muligheter for deg, og jeg syns du skal ta de mulighetene når de kommer, vurdere og velge det du vil da. Om du vil studere medisin gjør du det, men må du planlegge resten av livet ditt nå?

Hva gjør du når du står der og innser at kartet ikke matcher terrenget?

Kan du utfordre deg selv med tanke på rutine? Du kan starte i det små. Jeg vet ikke hvor nøye du er på å følge planene dine, er det sånn at du kan droppe å spise matpakka (som var planen) og heller kjøpe baguette i kantina. Sånn helt spontant altså? Er det et eksempel på brudd på rutinen din?

Jeg tror du vil bli fryktelig sliten av å hele tiden skulle ha alt på stell. Noen ganger går planer åt skogen, og da er det greit å kunne finne på noe annet som ikke var planlagt. Eller man kan gå på kafé på en torsdag, selv om det ikle var planlagt. Eller man kan hive seg rundt og bli med på konsert om en halvtime.

Eller man kan plutselig bestemme seg for at familie med barn er greia.

Man vet jo ikke, fordi livet er full av overraskelser for den som velger å ha muligheten til å bli overrasket.

Anonymous poster hash: e5c68...7bb

Livet har helt klart mange muligheter for meg fremover, og det er en god tanke. Medisinstudiet er nok krevende da, så det vil bli mye fokus på lesing og mye hardt arbeid underveis. Er heller ikke særlig glad i festing f.eks, men noe sosialt må jeg vel dra meg ut på for å komme i kontakt med andre studenter. Her spiller også rutinene mine inn; liker ikke å avbryte daglige plikter for å "ha det gøy", og gjøre ting som ikke gir meg fremgang mtp det faglige. Hadde som du nevner aldri klart å kjøpe noe tilfeldig til lunsj, hos meg er alt planlagt og tilrettelagt for dagens program. Det i seg selv er ikke det verste, men jeg skulle gjerne ha klart å være litt spontan på andre områder, ta en kveld fri og gjøre noe helt annet enn det jeg hadde planlagt, f.eks. Livet skal jo være litt gøy også! Håper jeg blir litt mer avslappet med tiden

Anonymous poster hash: dd1f1...310