Premenstruell dysforisk forstyrrelse

[AnonymBruker]

Det finnes relativt lite informasjon om dette på norske nettsider, så jeg har fått inntrykk av at mange ikke har hørt om dette før, selv ikke fastleger. Jeg skal ikke selvdiagnostisere meg selv, men jeg har sterk mistanke om at jeg har dette. Premenstruell dysforisk lidelse eller PMDD er en ekstrem form av PMS.

"Symptomene debuterer ofte i 20-årsalderen og vedvarer til menopausen, men majoriteten av kvinner som søker hjelp er i siste halvpart av 30-årene og har en sykehistorie på opptil ti år (1). Det er beskrevet en lang rekke symptomer. De vanligste somatiske symptomene er mastalgi, oppblåsthet, magesmerter, vektøkning, hodepine, akne, økt appetitt, tap av energi og forverring av kroniske sykdommer som astma, allergi, epilepsi eller migrene. Affektive symptomer omfatter irritabilitet, humørsvingninger, depresjon, angst, spenninger, aggresjon, dysfori, gråtetokter og følelsen av å miste kontrollen. Sekundært kan det oppstå problemer i familieliv og arbeidssituasjon. I de verste tilfellene har kvinner vært suicidale i denne perioden av syklus"

Kilde: http://tidsskriftet.no/article/1050137/

Jeg kjenner meg godt igjen i mange av overnevnte symptomer, og det hemmer meg såpass mye at det går utover jobb og studier, ja, og egentlig livet generelt. Det er akkurat som om all livsgnist går ut av meg, jeg får plutselige gråtetokter som utløses av det jeg ellers anser som små bagateller, forverring av angst som jeg sliter med fra før av, jeg får tanker om at jeg ikke orker å leve lengre og jeg blir generelt veldig tiltaksløs. Humøret er en enste emosjonell berg-og-dal-bane. Jeg vil i disse periodene aller helst være for meg selv og ligge under dynen i et mørkt og stille rom. Det er akkurat som om hele tankegangen min forandrer seg i disse periodene og det er det som er så ødeleggende. Jeg er ellers en som liker å gjøre det bra i studiesammenheng, men i disse periodene orker jeg ikke å møte opp i forelesning, lese til eksamen osv. Ikke bare går det utover studier, men også det sosiale. De fysiske symptomene jeg opplever, utenom fatigue/tretthet, er ingenting i motsetningen til hvordan det påvirker meg psykisk. Hadde jeg sluppet det, men kun opplevd akne, oppblåsthet, mensensmerter, økt matlyst osv., så hadde jeg vært godt fornøyd. Mensen hos meg er ekstremt uregelmessig - det kan gå 2-3 mnd. (også mer enn dette) mellom hver gang. I blant har jeg det hver mnd., men da har det som regel gått mer mer enn 4 uker mellom.

Jeg føler meg så alene om å ha det sånn, så jeg lurer på om det er noen som kjenner seg igjen i dette og hva som evt. har hjulpet for deg? Jeg har nevnt det for fastlegen en gang, men gikk ikke inn på hvor mye det påvirker meg og hvordan jeg opplever det. Han foreslo p-piller og ellers har jeg også hørt av en annen lege at antidepressiva kan virke. Sistenevnte tar jeg nå og det har hjulpet meg noe.

Beklager for langt og sytete innlegg, men dersom noen kjenner seg igjen eller har noen råd, så vær så snill å svar. Føler meg litt desperat og er lei av å ha det sånn. Det at dette kan vare frem til overgangsalderen orker jeg ikke tenke på engang (er 23 nå)

Anonymous poster hash: c3ccd...ce9

[AnonymBruker]

Norge har dårlig (fast)legekompetanse. Du kan regne med å få Paracet i beste tilfelle, også etter 2 ukers ventetid.

Det du trenger er en time hos en dyktig gynekolog, disse er det enda mindre bra tilbud på. Om du vil søke time via fastlege, får du innkalling om kanskje 6 mnd. For et utrolig system for alle de skattepengene vi betaler her i landet av bare 5 mln mennesker!

Jeg ville ha undersøkt på nettet og reist til et annet land (USA eller Tyskland). Du må få behandling for dine lidelser.

Anonymous poster hash: dc620...8dc

[AnonymBruker]

Jeg har de siste fem årene harr det slik. Jeg har det på samme måte som du beskriver, og du er ikke alene. Gjør så godt jeg kan ut av situasjonen, men har en ufattelig tålmodig mann som kjenner meg og vet hvordan han skal håndtere det. I tillegg er det han som er der for meg og lar meg skyte ut med all verdens stygge ord og tanker.

Anonymous poster hash: 77093...538

[AnonymBruker]

såkalte kvinneplager som dette, er nedprioritert og ikke prestisje å forske på i medisinske miljøer. Lever selv med tilsvarende plager og det eneste man får beskjed om er å ta smertestillende og antidepressiva, noe som ikke hjelper meg i det hele tatt

Anonymous poster hash: b9f2c...520

[AnonymBruker]

Hei!
Man må faktisk tenke over hva som er fysisk mulig for menneskeheten å gjøre for deg. Kroppen er en fysisk organisme, litt som en maskin. Hvis man undersøker den etter oppskriften og ikke finner noe galt, må man begynne å eksprimentere for å finne løsninger, noe som kan gå galt i seg selv.


Det som kan gjøres for deg er å ta blodprøver og finne ut om det kan være en åpenbar ting som er galt. Jern-nivå, stoffskiftet, kyssesyken, immunforsvar os.v.
Mange ting varierer gjennom menstruasjonssyklus så det er ikke sikkert det er noe i syklusen din som det er noe galt med, men at de bare blir påvirket.

Og også måle hormon-nivåene dine gjennom syklus. Dette er en ganske vanlig undersøkelse. Det blir da tatt en blodprøve og så noterer legen hvor du er i syklusen. Isåfall kan du ikke gå på p-piller, ellers er jo hormonene dine styrt av dem. Kanskje du f.eks. har for mye eller lite av et hormon.

Ved hjelp av blodprøver fant jeg selv ut at jeg hadde altfor lite testosteron, altså mannlig hormon.
Dette var sannsynligvis fordi jeg hadde gått på noen spesielle p-piller som hadde en anti-testosteron-effekt.
Byttet merke og nå har jeg mer energi.

Hvis ingen normale prøver viser noe, må man begynne å eksprimentere seg frem for å finne løsninger, og da ville jeg faktisk dritet i det om jeg var deg. Bare prøvd å trene og leve sunt og akseptere kroppen som den er.

Anonymous poster hash: 10da9...a1a

[AnonymBruker]

Hvis menstruasjonen din er uregelmessig er det forresten god grunn til å få dette undersøkt. Kanskje du ikke har eggløsning, eller har PCOS, cyster på eggstokkene, endometriose...

Det finnes private gynekologer, men da må du isåfall ut med en tusenlapp.

Hvis du sier til fastlegen at det er så stor avstand mellom menstruasjonene dine, er jeg helt sikker på at du får time hos gynekolog på sykehus.

Anonymous poster hash: 10da9...a1a

[AnonymBruker]

Hei!

Man må faktisk tenke over hva som er fysisk mulig for menneskeheten å gjøre for deg. Kroppen er en fysisk organisme, litt som en maskin. Hvis man undersøker den etter oppskriften og ikke finner noe galt, må man begynne å eksprimentere for å finne løsninger, noe som kan gå galt i seg selv.

Det som kan gjøres for deg er å ta blodprøver og finne ut om det kan være en åpenbar ting som er galt. Jern-nivå, stoffskiftet, kyssesyken, immunforsvar os.v.

Mange ting varierer gjennom menstruasjonssyklus så det er ikke sikkert det er noe i syklusen din som det er noe galt med, men at de bare blir påvirket.

Og også måle hormon-nivåene dine gjennom syklus. Dette er en ganske vanlig undersøkelse. Det blir da tatt en blodprøve og så noterer legen hvor du er i syklusen. Isåfall kan du ikke gå på p-piller, ellers er jo hormonene dine styrt av dem. Kanskje du f.eks. har for mye eller lite av et hormon.

Ved hjelp av blodprøver fant jeg selv ut at jeg hadde altfor lite testosteron, altså mannlig hormon.

Dette var sannsynligvis fordi jeg hadde gått på noen spesielle p-piller som hadde en anti-testosteron-effekt.

Byttet merke og nå har jeg mer energi.

Hvis ingen normale prøver viser noe, må man begynne å eksprimentere seg frem for å finne løsninger, og da ville jeg faktisk dritet i det om jeg var deg. Bare prøvd å trene og leve sunt og akseptere kroppen som den er.

Anonymous poster hash: 10da9...a1a

Jeg vet at jeg verken har jernmangel eller unormalt stoffskifte i hvert fall. Kyssyken hadde jeg som 17-åring - tror ikke dett har noen innvirkning i forhold til pmdd(?)

Jeg er veldig klar over at menustrasjonssyklusen er et komplekst "maskineri" og at det også er mye vi ikke vet om menustrasjonssyklusen. Jeg har lest en del om premensturell dysforisk forstyrrelse og det er flere teorier om hva som er årsaken til PMDD. En av dem er at noen individer reagerer sterkere på de normale hormonvariasjonene/endringene som forekommer gjennom en menustrasjonssyklus - dette forårsaker nedsatt seroteninkonsentrasjon hos noen kvinner (serotonin er en neurotransmitter som blant annet har innvirkning på søvn, humør og appetitt). SSRI-antidepressiva øker konsentrasjonen av serotonin i hjernen og dette preparatet har blant annet hatt god effekt når inntatt i den "premenstruelle fasen" (luteale fasen) hos personer som har PMDD.

"Hvis ingen normale prøver viser noe, må man begynne å eksprimentere seg frem for å finne løsninger, og da ville jeg faktisk dritet i det om jeg var deg."

Jeg vil mye heller ekprimentere meg frem enn å drite i det. Det er litt vanskelig når det ødelegger så mye for meg (fungerer ikke på jobb eller som student). Jeg er fullstendig ødelagt i alt fra 8-12 dager før mensen.

Anonymous poster hash: c3ccd...ce9

[AnonymBruker]

Hvis menstruasjonen din er uregelmessig er det forresten god grunn til å få dette undersøkt. Kanskje du ikke har eggløsning, eller har PCOS, cyster på eggstokkene, endometriose...

Det finnes private gynekologer, men da må du isåfall ut med en tusenlapp.

Hvis du sier til fastlegen at det er så stor avstand mellom menstruasjonene dine, er jeg helt sikker på at du får time hos gynekolog på sykehus.

Anonymous poster hash: 10da9...a1a

Takk for tips! Skal definitivt bestille time hos en gynekolog eller evt. en endokrinolog.

Anonymous poster hash: c3ccd...ce9

[AnonymBruker]

Jeg har de siste fem årene harr det slik. Jeg har det på samme måte som du beskriver, og du er ikke alene. Gjør så godt jeg kan ut av situasjonen, men har en ufattelig tålmodig mann som kjenner meg og vet hvordan han skal håndtere det. I tillegg er det han som er der for meg og lar meg skyte ut med all verdens stygge ord og tanker.

Anonymous poster hash: 77093...538

Uff, unner ingen andre å ha det sånn. Er det noe som har hjulpet for deg?

Anonymous poster hash: c3ccd...ce9

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om du har fått noe mer hjelp med din PMS/PMDD?

Anonymous poster hash: b1a95...c58

[AnonymBruker]

Den 27. januar 2015 at 22.09, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om du har fått noe mer hjelp med din PMS/PMDD?

 

Anonymous poster hash: b1a95...c58

 

 

Nei, ikke noe særlig. Det eneste som har hjulpet meg litt er trening og et sunt og balansert kosthold, samt antidepressiva. Tar i mot tips med åpne armer! 

Anonymkode: 59c3e...eea

[bib_84]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Nei, ikke noe særlig. Det eneste som har hjulpet meg litt er trening og et sunt og balansert kosthold, samt antidepressiva. Tar i mot tips med åpne armer! 

Anonymkode: 59c3e...eea

Kan jeg spørre om du går på antidepressiva hele syklusen, eller bare fra eggløsning og frem til mensen? 

Jeg sliter også med PMDD. Det begynte da jeg var 25 år (er nå snart 32) og jeg sluttet på p-pillen. På pillen var jeg jevnt over nedstemt, uten pillen fikk jeg mer normalt stemningsleie, men så kom altså denne forbaskede PMDD tilstanden og ødela istedet.

Det tok mange år før jeg skjønte hva det var, og jeg har ikke tall på hvor mye jeg har vært borte fra jobb og skole på grunn av dette. Det er i hovedsak de psykiske symptomene jeg også sliter med: depresjon, raseri, angst, utmattelse, konsentrasjonsvansker, tankekjør og høysensibilitet.

I oktober 2015 satte jeg inn Jaydess hormonspiral i håp om at det skulle hjelpe. Merker ingen særlig endring enda, men det har heldigvis ikke blitt verre heller.

Noen som vil være med å starte en Facebook gruppe eller noe? Det hadde vært kjekt å dele erfaringer

[AnonymBruker]

Jeg var veldig plaget. Etter at jeg steriliserte meg fikk jeg imidlertid regelmessig syklus og nesten alle symptomer forsvant. Har googlet det, og ser at det er mange som har opplevd det samme. 

Anonymkode: d7954...864

[AnonymBruker]

4 timer siden, bib_84 skrev:

Kan jeg spørre om du går på antidepressiva hele syklusen, eller bare fra eggløsning og frem til mensen? 

Jeg sliter også med PMDD. Det begynte da jeg var 25 år (er nå snart 32) og jeg sluttet på p-pillen. På pillen var jeg jevnt over nedstemt, uten pillen fikk jeg mer normalt stemningsleie, men så kom altså denne forbaskede PMDD tilstanden og ødela istedet.

Det tok mange år før jeg skjønte hva det var, og jeg har ikke tall på hvor mye jeg har vært borte fra jobb og skole på grunn av dette. Det er i hovedsak de psykiske symptomene jeg også sliter med: depresjon, raseri, angst, utmattelse, konsentrasjonsvansker, tankekjør og høysensibilitet.

I oktober 2015 satte jeg inn Jaydess hormonspiral i håp om at det skulle hjelpe. Merker ingen særlig endring enda, men det har heldigvis ikke blitt verre heller.

Noen som vil være med å starte en Facebook gruppe eller noe? Det hadde vært kjekt å dele erfaringer

Jeg tar antidepressiva hver dag, men har hørt at noen tar det kun fra eggløsning og frem til mensen. Vurderer du å prøve det eller har snakket med lege om det? 

Skjønner deg veldig godt. Det er utrolig ødeleggende, spesielt med tanke på fravær fra jobb/studier. Nå studerer jeg enda, men begynner i jobb til høsten. Ser for meg at det blir et enda større problem da. Det er ikke særlig lett å si at en er borte pga. sterk PMS, også nesten hver månede i tillegg. Jeg tenker i hvert fall at folk ikke har så stor forståelse for det med mindre de har opplevd det selv. 

Har du funnet noe som hjelper deg litt eller evt. forverrer? Merker selv at stress, kosthold og trening påvirker det noe. 

God idé med facebook gruppe. Vet det finnes et par engelske/internasjonale grupper, samt noen internettforumer 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var veldig plaget. Etter at jeg steriliserte meg fikk jeg imidlertid regelmessig syklus og nesten alle symptomer forsvant. Har googlet det, og ser at det er mange som har opplevd det samme. 

Anonymkode: d7954...864

Har hørt at det skal hjelpe, men for meg er ikke det noe alternativ. Jeg er 24 år gammel og ønsker barn en gang i fremtiden.

Anonymkode: 59c3e...eea

[bib_84]

Jeg vurderer å prøve det. Har legetime om litt over en uke, så jeg får høre hva han synes. Kanskje jeg skal vente litt til for å se om spiralen hjelper etterhvert.

Jeg er også student for øyeblikket (er halvveis i en bachelor), og det har sine fordeler og ulemper. Det er jo ikke så mye obligatorisk undervisning, så det er som regel ikke noe problem å være hjemme. Men å komme seg igjennom pensum er ikke lett... Da jeg jobbet fast hadde jeg iallfall fri når jeg var hjemme, men det er som du sier vanskelig å forklare for arbeidsgiver. Min forrige lege ga meg en attest på at jeg hadde så kraftige PMS plager at jeg kunne trenge tilrettelegging i perioder. Jeg leverte den til arbeidsgiver, men det ble aldri snakket noe om.

Jeg tok meg den frihet å opprette gruppe: https://www.facebook.com/groups/468983806618694/

[LisaC]

Jeg har fått diagnosen en gang fastsatt av en psykiater. Jeg var egentlig under utredning for ADD noe jeg tror den gangen egentlig stemte bedre men... uansett... for meg funka ikke  antidepressiva overhodet, det eneste som skjedde var at jeg gikk opp 20 kilo og ble skikkelig oppblåst av dem og at allergiene jeg allerede hadde ble verre. Jeg trappet ned på egenhånd og det gikk supert forutenom at jeg fortsatt sliter med de ekstra kiloene ( aldri vært en som har lagt på meg før så vet ikke hvordan jeg få slanket de vekk for å si det sånn).

Uansett min beskrivelse er meget fysisk: Trøtt, sliten, greier ikke å våkne selv av de sterkeste vekkerklokker, akkurat som om noe limer meg fast i senga, når jeg først kommer meg opp tar vanlige rutineting uhorvelig lang tid uten at jeg selv merker det før tiden er gått, oppblåst hele tiden måtte kjøpe en ekstra garderobe med klær, kunne føle meg litt mer stresset og masete i hodet men ikke noe mer psykisk enn det. Tidligere merket jeg det ca 11 dager før mens og 11 dager etter og jeg hadde mens i kanskje 4 dager så det var jo nesten hele tiden.

Tilstanden førte til at jeg ble forsinket i studiene, fikk mer gjeld av det, og at andre ting ble verre ( slik som matintoleranser og annet).

Selvmordstanker, som noen kan få, er noe jeg har hatt til tider siden jeg var rundt 10 år uansett, men det er helt andre grunner til enn dette ville jeg kanskje tro, men hva vet jeg. Jeg fikk mensen sommern til 4 klase ( altså nettopp fylt 10 år) så kanskje... Jeg synes personlig ikke det er noe problem, å ha selvmordstanker er ikke det samme som å ville dø så det takler jeg.

Nå er jeg sinnsykt mye bedre. Hva har jeg gjort? Vel, jeg tror ikke på diagnosen passer på meg selv om det er noen få komponenter som kanskje kan  passe,  så jeg begynte rett og slett å behandle meg som om diagnosen ikke fantes.Jeg har slitt med matallergier i åresvis og vet at dette kan forverre PMS, så jeg bare brukte mange år på å finne korrekt diet. I dag er det fortsatt innimellom  litt slik som beskrevet ovenfor, feks fortsatt oppblåst veldig, men på langt nær der det var, og jeg er blitt A menneske igjen noe jeg ikke kunne være på flere år.

Jeg vet ikke om du har fått diagnosen eller føler du vil ha den. Jeg personlig vil bare ha en diagnose dersom den faktisk stemmer, jeg føler IKKE den stemmer på meg. Det viktigste er uansett om du føler du får til noe som gjør at du føler deg bedre.

 

 

 

 

 

Endret 11. mai 2016 av LisaC

[AnonymBruker]

Den Monday, January 11, 2016 at 12.59, bib_84 skrev:

Jeg vurderer å prøve det. Har legetime om litt over en uke, så jeg får høre hva han synes. Kanskje jeg skal vente litt til for å se om spiralen hjelper etterhvert.

Jeg er også student for øyeblikket (er halvveis i en bachelor), og det har sine fordeler og ulemper. Det er jo ikke så mye obligatorisk undervisning, så det er som regel ikke noe problem å være hjemme. Men å komme seg igjennom pensum er ikke lett... Da jeg jobbet fast hadde jeg iallfall fri når jeg var hjemme, men det er som du sier vanskelig å forklare for arbeidsgiver. Min forrige lege ga meg en attest på at jeg hadde så kraftige PMS plager at jeg kunne trenge tilrettelegging i perioder. Jeg leverte den til arbeidsgiver, men det ble aldri snakket noe om.

Jeg tok meg den frihet å opprette gruppe: https://www.facebook.com/groups/468983806618694/

Meldt meg på gruppa 😊 kan noen godta ?

Anonymkode: 8b0d7...335

[AnonymBruker]

Den 11.5.2016 at 13.29, LisaC skrev:

Jeg har fått diagnosen en gang fastsatt av en psykiater. Jeg var egentlig under utredning for ADD noe jeg tror den gangen egentlig stemte bedre men... uansett... for meg funka ikke  antidepressiva overhodet, det eneste som skjedde var at jeg gikk opp 20 kilo og ble skikkelig oppblåst av dem og at allergiene jeg allerede hadde ble verre. Jeg trappet ned på egenhånd og det gikk supert forutenom at jeg fortsatt sliter med de ekstra kiloene ( aldri vært en som har lagt på meg før så vet ikke hvordan jeg få slanket de vekk for å si det sånn).

Uansett min beskrivelse er meget fysisk: Trøtt, sliten, greier ikke å våkne selv av de sterkeste vekkerklokker, akkurat som om noe limer meg fast i senga, når jeg først kommer meg opp tar vanlige rutineting uhorvelig lang tid uten at jeg selv merker det før tiden er gått, oppblåst hele tiden måtte kjøpe en ekstra garderobe med klær, kunne føle meg litt mer stresset og masete i hodet men ikke noe mer psykisk enn det. Tidligere merket jeg det ca 11 dager før mens og 11 dager etter og jeg hadde mens i kanskje 4 dager så det var jo nesten hele tiden.

Tilstanden førte til at jeg ble forsinket i studiene, fikk mer gjeld av det, og at andre ting ble verre ( slik som matintoleranser og annet).

Selvmordstanker, som noen kan få, er noe jeg har hatt til tider siden jeg var rundt 10 år uansett, men det er helt andre grunner til enn dette ville jeg kanskje tro, men hva vet jeg. Jeg fikk mensen sommern til 4 klase ( altså nettopp fylt 10 år) så kanskje... Jeg synes personlig ikke det er noe problem, å ha selvmordstanker er ikke det samme som å ville dø så det takler jeg.

Nå er jeg sinnsykt mye bedre. Hva har jeg gjort? Vel, jeg tror ikke på diagnosen passer på meg selv om det er noen få komponenter som kanskje kan  passe,  så jeg begynte rett og slett å behandle meg som om diagnosen ikke fantes.Jeg har slitt med matallergier i åresvis og vet at dette kan forverre PMS, så jeg bare brukte mange år på å finne korrekt diet. I dag er det fortsatt innimellom  litt slik som beskrevet ovenfor, feks fortsatt oppblåst veldig, men på langt nær der det var, og jeg er blitt A menneske igjen noe jeg ikke kunne være på flere år.

Jeg vet ikke om du har fått diagnosen eller føler du vil ha den. Jeg personlig vil bare ha en diagnose dersom den faktisk stemmer, jeg føler IKKE den stemmer på meg. Det viktigste er uansett om du føler du får til noe som gjør at du føler deg bedre.

 

 

 

 

 

Så bra at du har kommet frem til noe som har hjulpet deg  Kan jeg spørre hva slags kosthold som har hjulpet?

Anonymkode: 59c3e...eea

[AnonymBruker]

Hvis du sliter med angst og depresjon i hverdagen, så er det nok dette som gjør at tilstanden din forverres rundt menstruasjon. Anbefaler kognitiv.no for å få bukt med livsangst (kronisk) -bruk også tid på youtube hvor du søker etter hjelp for å endre tankegangen din. Jeg hadde mange helseplager tidligere, og overvekt også, men stort sett har alle forsvunnet over tid nå etter at jeg begynte å jobbe for et annet liv. En ting er sikkert, istedet for å tenke at du "lider" av noe så forsøk heller å si "nei, ikke farsken om jeg gidder dette, har lyst til å bruke livet mitt på noe annet, noe som faktisk er givende og gjør meg glad!" Angst, depresjon og prokrastinasjon er menneskets største tidstyv. 

lykke til!  fra meg

Anonymkode: 31716...6bc