Få meg til å få dårlig samvittighet for å jobbe fullt

[AnonymBruker]

Verden går jo ikke videre hvis alle mødre skal jobbe redusert. Denne holdningen er jo i ferd med å ta samfunnet et langt skritt tilbake, helt tilbake til husmorssamfunnet på 50-tallet. Det gjør selvfølgelig ingen ting at noen velger å jobbe redusert, det er deres liv og jeg bryr meg ikke med det. Så hvorfor skal de legge seg opp i hva andre gjør? Det er jo håpløst at det skal bre seg en slik holdning til hele samfunnet. Både mine foreldre og foreldrene til de fleste jeg kjenner har alltid jobbet fulltid. Ingen av oss har da tatt skade av det?

Anonymous poster hash: 8dc21...201

[vimsefrøken]

Veldig enig i dette.

Jeg jobber fullt selv, men noen venninner og bekjente som jobber redusert. En gjenganger på de som har redusert stilling er at de er tilgjenelig på Facebook døgnet rundt, og de sitter å taster på telefonen til stadighet.

Når jeg er sammen med datteren min på ettermiddagen etter barnehagen så er det en mobilfri tid. Hun skal få slippe å konkurrere med mobilen. Slik som jeg observerer det så er jeg mer mentalt tilstede med min datter, selv om tiden jeg tilbringer med henne er kortere enn mange andre i min omgangskrets.

Flott å høre at det er flere som også mener dette. Innimellom blir jeg faktisk sjokkert

over hvordan andre bruker nett, pc og tlf i hverdagen. Ja jeg er selv mye på nett, men

da ikke når barna er her, og det tar i så fall ikke over hverdagen min. Jeg må ikke ta

bilder og legge ut på facebook av alt vi gjør osv. Faktisk legger jeg ikke ut bilder av

barna mine på nett i det hele tatt. Men noen dokumenterer alt de gjør, og legger

nesten ikke merke til barna, og er ikke "med" på det de gjør da de alltid sjekker mobilen.

Hva med å legge bort telefonen litt. Er det så vanskelig? På t-bane, buss, trikk, tog osv,

hva med å sitte å ha en samtale med barna sine i stedet for å trykke på mobilen hele tiden.

Samfunnet har tatt helt av, og barn konkurrerer med elektronikk nå for tiden.

Det verste tilfellet jeg har sett så jeg faktisk ganske nylig. Jeg var på legevakta,

og der var det en liten gutt som hadde brukket armen sin. Mora satt konstant å

trykka på tlf og så ikke på gutten i det heletatt. Jeg titta litt rart på henne tror jeg,

for plutselig så hun på meg, tok fram hånda og begynte å stryke gutten over håret

med ene hånda, mens hun fortsatte å trykke på tlf med den andre. Når så gutten

spurte mora si om han kunne få spille litt på mobilen hennes, sa hun nei for hun

måtte spare på strømmen

Skal ærlig innrømme at jeg syns utrolig synd på den gutten og hadde fryktelig

lyst å si den mora noen sannhetens ord. Tragisk rett og slett. Og gutten så fryktelig

lei seg ut, med tårer i øynene hele tida vi var der. Han hadde jo vondt. Kan det være

så vanskelig å gi barna sine litt oppmerksomhet.

Selv har jeg opplevd at folk nærmest har satt i gang leteaksjon og ringt rundt for å få

tak i meg. De var utrolig bekymret og hadde ringt rundt til hverandre for å finne ut hva

som var "galt" for de fikk ikke tak i meg. Jeg, jeg hadde det fint jeg. Jeg hadde glemt

mobilen hjemme når jeg tok med meg barna ut i skogen for å plukke tyttebær og blåbær.

Men de fikk svar på tiltale også, jeg er ikke alltid tilgjengelig, og at noen kan bli så bekymret

for at jeg ikke svarte på anrop er jo egentlig bekymringsverdig selv om jeg setter stor pris

på omtanken, vet jo at de bryr seg om ikke annet

[Mohair]

Dette er litt OT, men jeg skjønner ikke at dere synes det er rettferdig at dere skal bidra likt når han tjener så mye mer enn deg. Er dere ikke en familie? Bør dere ikke bidra etter evne? Blir jo helt feil at han skal sitte igjen med mye mer penger enn deg hver mnd.

[AnonymBruker]

Dette er litt OT, men jeg skjønner ikke at dere synes det er rettferdig at dere skal bidra likt når han tjener så mye mer enn deg. Er dere ikke en familie? Bør dere ikke bidra etter evne? Blir jo helt feil at han skal sitte igjen med mye mer penger enn deg hver mnd.

Jeg vil klare å betale min del av huslån og faste utgifter. Jeg føler det er viktig. Men om det er noe ekstra som skal ordnes, utenom det vanlige så er det han som tar de kostnadene. Samt at han som regel betaler ferier.

Mulig jeg er rar, men for meg er det viktig at jeg tar min del av løpende utgifter og huskostnader.

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

[Jade]

Om du får god tid til barnet om ettermiddagen, så skal du ikke ha dårlig samvittighet.

Jeg hadde lang reisetid til/fra jobb, og med 100% måtte jeg hente barna sent, og rakk knapt å lage middag før ungene måtte i seng. Da valgte vi at jeg skulle jobbe redusert da dette ville fungere greit på min arbeidsplass. Jeg sparte da i tillegg ekstra til pensjon. Dermed fikk jeg mer tid til barna. Sikkert tilsvarende det du har nå.

[Peter007]

Jeg har et barn på tre år og jeg har valgt å jobbe fullt. Jeg bor sammen med barnefar, som tjener en god del mer enn meg. Men jeg vil gjerne bidra og betale 50/50 selv om han kunne betalt mer enn meg. Det er noe jeg selv vil. Derfor jobber jeg fullt. Jeg trives veldig godt i jobben og barnet trives i barnehagen. Dessuten tenker jeg ikke bare på at jeg vil klare min halvpart, jeg tenker vel så mye på pensjonen min. Det er ikke akkurat lønnsomt mtp pensjonen å gå i redusert stilling over flere år.

Noen rundt meg føler jeg forsøker å gi meg dårlig samvittighet for å velge å jobbe fullt. Jeg har fått spm fra venninner om samboeren min er gjerrig, noe som ikke stemmer. Dette valget har jeg tatt selv. Jeg har fått spm om jeg ikke liker å være sammen med barnet mitt, siden jeg ikke orker å jobbe redusert. Jeg har ingenting i mot å være med barnet mitt, tvert i mot. Er det blitt slik at hvis man jobber fullt så tror folk at man misliker å tilbringe tid med barnet sitt?

Det verste spm jeg har fått fra ei "venninne" er hva jeg kommer til å tenke dersom jeg fortsetter å jobbe fullt, og barnet mitt dør, og jeg dermed ikke har fått så mye tid med det som jeg potensielt kunne ved å jobbe redusert. Hun har spurt om stoltheten min ved å klare meg selv, og tankene rundt pensjonen er verdt det dersom barnet mitt kommer til å dø. Jeg kan da ikke gå å tenke sånn. Om man skulle tenke sånn så kan man jo ikke gjøre noe annet enn å være sammen med barnet da.

Jeg bor, jobber og barnehage helt i nærheten, vi har god tid på ettermiddagene og de tilbringer jeg sammen med barnet mitt. Jeg legger fra meg telefon når jeg kommer hjem og lar den ligge frem til barnet er i seng. Jeg tilbringer ettermiddagene mine sammen med barnet, i form av lek, lesing, tulling og vi gjør husarbeid sammen. Jeg føler vi bruker tiden vi har sammen godt, til tross for at jeg jobber fullt. Vi er sjelden ute på noe i helger, men tilbringer helgene med barnet. Jeg har ikke noe som helst behov for å reise vekk i helger for å "få fri" fra barnet mitt, men det er helt ok med de som må det.

Er det blitt slik at de som jobber fullt blir sett ned på? Er det bare ok å jobbe fullt dersom man er tvingende nødvendig til det økonomisk? Er det sånn at når samboeren min tjener mer enn meg, så er det forventet at jeg skal jobbe redusert, og han skal dekke opp det jeg taper på redusert stilling? Jeg føler nesten folk invaderer livet mitt med sånne spm som jeg får noen ganger. Hvorfor er det slik at folk mener at ens egen måte å leve livet på er det riktige? Er det mer riktig å jobbe redusert, men samtidig dyrke seg selv i mange helger, enn det er å jobbe fullt, men å tilbringe helger sammen som en familie? Hvorfor er det i folks interesse å blande seg inn i hvordan andre velger å leve?

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

Hei TS.

Jeg vil gi deg en stor honnør.

Det er ikke bare ditt selvbilde som styrkes på sikt selv om du føler det er vanskelig nå. Når barnet er tre år begynner for alvor det sosialisering om ikke det er spesielle behov.

I tillegg nyter du stor respekt hos mange , også hos meg. Du tjener dine pensjonspoeng som er viktig den dagen arbeidslivet opphører.

Jeg ser du har stort fokus på din manns inntekt. Det er ikke noen spesiell sammenheng for meg om han tjener mye eller lite. Det er DEG som er fokuset. Det du står for, dine verdier.

Fortsett dine fornuftige vurderinger. Samvittigheten som du har flere selv om de ikke jobber som deg.

Skulle det bli samlivsbrudd står du mye bedre rustet til å klare deg selv.

Klem

[AnonymBruker]

I hver tråd som omhandler ordene "mor, barn og dårlig samvittighet" så kommer det alltid opp "men jeg gjør i hvertfall ikke det!".

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke sitter i mange timer i strekk og ser på barnet mitt som leker, jeg ser både på tv, i bøker, blader, aviser, mobil, data og ofte gjør jeg også husarbeid. Skal jeg få dårlig samvittighet for at jeg ikke sitter i sofaen og venter på neste gang min sønn på tre år lurer på noe? Er det egentlig sunt at barna får vår fulle oppmerksomhet hele døgnet?

Jeg forstår ikke det jeg... Jeg jobber 100 % og jeg jobber turnus, barnet mitt har fri hver gang jeg jobber kveldsvakt og er da hjemme med meg til jeg skal på jobb. Barnet er aldri i barnehagen hvis ikke jeg jobber (eller det er noe spesielt, feks den årlige tannlegesjekken). Og den tiden jeg ikke jobber er jeg da med min sønn. han får oppmerksomhet når han ber om det, men det er ytterst sjelden jeg sitter og ser på at han leker, i tilfelle han skulle kanskje lure på noe eller ville ha meg med. Og hvis han gjør det så legger jeg jo fra meg bladet, telefonen osv og noen ganger så får han faktisk beskjed om at "jeg må støvsuge ferdig, så kan jeg bli med".

Kanskje det hadde vært annerledes hvis jeg hadde hatt barnet mitt i barnehagen hver dag, sånn at jeg hadde få timer hver efta med han før han la seg. Men nå Jar jeg en hel dag hver uke og mange timer hver dag da jeg begynner kveldsvakt sent og dagvakt slutter jeg tidligere enn mange andre. For jeg har ikke dårlig samvittighet for å sitte med et blad eller med telefonen litt innimellom da jeg er hjemme.

Anonymous poster hash: 99b1a...3bf

[AnonymBruker]

Du har rare venninner. Selv jobbet jeg fullt,har to barn,nok tid,liker ikke karrieren min fremfor barn heller. Vi har nok tid,nok penger.

Anonymous poster hash: d1288...3d1

[Japp]

I hver tråd som omhandler ordene "mor, barn og dårlig samvittighet" så kommer det alltid opp "men jeg gjør i hvertfall ikke det!".

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke sitter i mange timer i strekk og ser på barnet mitt som leker, jeg ser både på tv, i bøker, blader, aviser, mobil, data og ofte gjør jeg også husarbeid. Skal jeg få dårlig samvittighet for at jeg ikke sitter i sofaen og venter på neste gang min sønn på tre år lurer på noe? Er det egentlig sunt at barna får vår fulle oppmerksomhet hele døgnet?

Jeg forstår ikke det jeg... Jeg jobber 100 % og jeg jobber turnus, barnet mitt har fri hver gang jeg jobber kveldsvakt og er da hjemme med meg til jeg skal på jobb. Barnet er aldri i barnehagen hvis ikke jeg jobber (eller det er noe spesielt, feks den årlige tannlegesjekken). Og den tiden jeg ikke jobber er jeg da med min sønn. han får oppmerksomhet når han ber om det, men det er ytterst sjelden jeg sitter og ser på at han leker, i tilfelle han skulle kanskje lure på noe eller ville ha meg med. Og hvis han gjør det så legger jeg jo fra meg bladet, telefonen osv og noen ganger så får han faktisk beskjed om at "jeg må støvsuge ferdig, så kan jeg bli med".

Kanskje det hadde vært annerledes hvis jeg hadde hatt barnet mitt i barnehagen hver dag, sånn at jeg hadde få timer hver efta med han før han la seg. Men nå Jar jeg en hel dag hver uke og mange timer hver dag da jeg begynner kveldsvakt sent og dagvakt slutter jeg tidligere enn mange andre. For jeg har ikke dårlig samvittighet for å sitte med et blad eller med telefonen litt innimellom da jeg er hjemme.

Anonymous poster hash: 99b1a...3bf

Jeg vet ikke om det var mitt innlegg du sikter til her.

Men jeg skrev altså at ettermiddagene er mobilfrie. I helgen stiller det seg litt annerledes for da er tiden litt annen. I uka så har vi 2.5 timer fra vi kommer hjem til det er leggetid. Det er ikke slik at jeg sitter ved siden av datteren min den tiden, men jeg har bevisst valgt å legge bort mobilen på ettermiddagene fordi jeg er så mentalt bort når jeg taster på den! Jeg gjør også husarbeid på ettermiddagen, men da er jeg likevel mer tilstede mentalt enn om jeg bruker mobilen.

Jeg merker stor forskjell på datteren min etter jeg valgte det. Ettermiddagene går greiere og hun slipper å "sloss" for å få oppmerksomhet av meg. Som sagt så gjør jeg også ting på ettermiddagene, men altså ikke mobilen. Og er det da så galt å gi en treåring oppmerksomhet når hun vil på ettermiddagen i uka, når hun bare har 2.5 timer med foreldrene til rådighet?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det var mitt innlegg du sikter til her.

Men jeg skrev altså at ettermiddagene er mobilfrie. I helgen stiller det seg litt annerledes for da er tiden litt annen. I uka så har vi 2.5 timer fra vi kommer hjem til det er leggetid. Det er ikke slik at jeg sitter ved siden av datteren min den tiden, men jeg har bevisst valgt å legge bort mobilen på ettermiddagene fordi jeg er så mentalt bort når jeg taster på den! Jeg gjør også husarbeid på ettermiddagen, men da er jeg likevel mer tilstede mentalt enn om jeg bruker mobilen.

Jeg merker stor forskjell på datteren min etter jeg valgte det. Ettermiddagene går greiere og hun slipper å "sloss" for å få oppmerksomhet av meg. Som sagt så gjør jeg også ting på ettermiddagene, men altså ikke mobilen. Og er det da så galt å gi en treåring oppmerksomhet når hun vil på ettermiddagen i uka, når hun bare har 2.5 timer med foreldrene til rådighet?

Nei, når barnet har 2,5 time med deg og du i tillegg da skal lage middag og kanskje gjøre husarbeid så er det annerledes så klart, da rekker du vel omtrent ikke uansett.

Men jeg tenker generelt. Ja, mobilen tar mye tid fra andre noen ganger, men min sønn er hjemme med meg en dag i uken ekstra (inkludert helg) og er med meg i "verste fall" 4-5 timer før han legger seg. Så vi er mye sammen hver eneste dag, og at jeg da feks ikke skal gjøre noe annet blir litt vanskelig, for da får jeg aldri gjort noe når jeg er hjemme. Og nå snakker jeg ikke om bare telefonen, men generelt ting som lå gjøres som trekker oppmerksomheten en annen vei. Jeg ser ikke forskjellen på å se etter en ting på mobilen enn å lese et blad feks.

Anonymous poster hash: 99b1a...3bf

[AnonymBruker]

Jeg ser at det er mange foreldre som svarer, men få barn av fulltarbeidende foreldre. Derfor kommer jeg med den siden av saken:

Foreldrene mine har begge jobbet fulltid hele livet mitt, med unntak av halve første klasse og hele andre klasse. Da fikk jeg en lillebror, så de var først i fødselspermisjon, og deretter måtte en av dem være hjemme med ham til han fikk plass hos dagmamma eller barnehage. Det merket jeg ikke noe til, for jeg gikk fulltid på SFO sammen med vennene mine.

For meg gjorde det ikke så mye at foreldrene mine jobbet mye. Jeg likte å være i barnehagen og på SFO. Da jeg ble litt eldre og fikk gå hjem selv ble jeg ofte med venner hjem, så det var stort sett noen hjemme når jeg kom hjem. Det var ikke så ofte venner ble med meg, men det skyldes mer at jeg bodde langt unna skolen, og mindre at foreldrene mine ikke var hjemme.

Pappa lekte aldri med meg (jeg vet ikke om han husker hvordan det gjøres), men han kunne ta meg med i akebakken om vinteren. Han var også fin å ha når noe gikk i stykker eller satte seg fast, for han kunne fikse nesten alt.

Mamma lekte sjeldent med meg, men hun kunne ofte gi meg ideer til egen lek ved å fortelle hva hun lekte og gjorde da hun var liten. Hun kunne også gi meg løsninger på praktiske problem jeg hadde, som å lære meg å lage lekepenger som så ut som ekte mynter, eller gi meg noen tomme trådsneller når jeg hadde for få byggeklosser. Lekteori på den tida sa at voksne ikke skulle blande seg i leken, men tilrettelegge for den, så sånn sett var det de gjorde helt rett.

Ettermiddagene gikk stort sett med til matlaging, middag og barneTV. Før middag satt jeg ofte ved kjøkkenbordet og tegnet eller gjorde lekser. Jeg var stort sett for sliten til å gjøre noe mer aktivt. Etter barneTV pleide jeg å leke eller gjøre lekser til jeg måtte legge meg. Når jeg hadde lagt meg pleide en av foreldrene å lese for meg, så kunne jeg snakke om ting jeg tenkte på, før de sa godnatt og slukket lyset.

I helgene lekte jeg, ble med på storhandel og hjalp til med husarbeid. Jeg lekte også en del med venner.

Det eneste som har vært sårt er at de ikke hadde så mye ferie, spesielt at de ikke hadde høst- eller vinterferie. Det var vanskelig å føles som den eneste som aldri reiste bort da. Vi hadde heller ikke noe hytte eller besteforeldre et par timer unna så vi kunne dra på langhelg, men jeg innså tidlig at det var mange andre som heller ikke dro på langhelg. Da jeg ble eldre så jeg kunne reise alene på fly ble det bedre, for da kunne jeg sendes til besteforeldre om sommeren mens foreldrene mine jobbet.

Som dere ser har jeg ikke hatt det vondt, selv om begge foreldrene mine jobbet fulltid og ikke satt på gulvet å lekte med meg. De var alltid tilgjengelige. Det har gjort meg selstendig og uavhengig, men trygg. Nå som jeg er eldre ser jeg at mange barn nå har en værre oppvekst enn det jeg hadde, for selv om foreldrene er mer hjemme er de mindre tilstede. Når foreldrene mine la fra seg boka, avisa eller raportene eller snudde seg fra dataen eller TVen var de 100% tilstede, i motsetning til moderne foreldre som leker med barna med mobilen i hånda.

Anonymous poster hash: 91e70...c70

[AnonymBruker]

Må være noe av det dummeste jeg har lest på lenge! Seriøst?

Anonymous poster hash: 567dc...a13

[AnonymBruker]

For et pisseinnlegg.

Anonymous poster hash: 320fd...0c3

[AnonymBruker]

For et pisseinnlegg.

Anonymous poster hash: 320fd...0c3

Å? Hvorfor det?

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

[AnonymBruker]

Jeg ser at det er mange foreldre som svarer, men få barn av fulltarbeidende foreldre. Derfor kommer jeg med den siden av saken:

Foreldrene mine har begge jobbet fulltid hele livet mitt, med unntak av halve første klasse og hele andre klasse. Da fikk jeg en lillebror, så de var først i fødselspermisjon, og deretter måtte en av dem være hjemme med ham til han fikk plass hos dagmamma eller barnehage. Det merket jeg ikke noe til, for jeg gikk fulltid på SFO sammen med vennene mine.

For meg gjorde det ikke så mye at foreldrene mine jobbet mye. Jeg likte å være i barnehagen og på SFO. Da jeg ble litt eldre og fikk gå hjem selv ble jeg ofte med venner hjem, så det var stort sett noen hjemme når jeg kom hjem. Det var ikke så ofte venner ble med meg, men det skyldes mer at jeg bodde langt unna skolen, og mindre at foreldrene mine ikke var hjemme.

Pappa lekte aldri med meg (jeg vet ikke om han husker hvordan det gjøres), men han kunne ta meg med i akebakken om vinteren. Han var også fin å ha når noe gikk i stykker eller satte seg fast, for han kunne fikse nesten alt.

Mamma lekte sjeldent med meg, men hun kunne ofte gi meg ideer til egen lek ved å fortelle hva hun lekte og gjorde da hun var liten. Hun kunne også gi meg løsninger på praktiske problem jeg hadde, som å lære meg å lage lekepenger som så ut som ekte mynter, eller gi meg noen tomme trådsneller når jeg hadde for få byggeklosser. Lekteori på den tida sa at voksne ikke skulle blande seg i leken, men tilrettelegge for den, så sånn sett var det de gjorde helt rett.

Ettermiddagene gikk stort sett med til matlaging, middag og barneTV. Før middag satt jeg ofte ved kjøkkenbordet og tegnet eller gjorde lekser. Jeg var stort sett for sliten til å gjøre noe mer aktivt. Etter barneTV pleide jeg å leke eller gjøre lekser til jeg måtte legge meg. Når jeg hadde lagt meg pleide en av foreldrene å lese for meg, så kunne jeg snakke om ting jeg tenkte på, før de sa godnatt og slukket lyset.

I helgene lekte jeg, ble med på storhandel og hjalp til med husarbeid. Jeg lekte også en del med venner.

Det eneste som har vært sårt er at de ikke hadde så mye ferie, spesielt at de ikke hadde høst- eller vinterferie. Det var vanskelig å føles som den eneste som aldri reiste bort da. Vi hadde heller ikke noe hytte eller besteforeldre et par timer unna så vi kunne dra på langhelg, men jeg innså tidlig at det var mange andre som heller ikke dro på langhelg. Da jeg ble eldre så jeg kunne reise alene på fly ble det bedre, for da kunne jeg sendes til besteforeldre om sommeren mens foreldrene mine jobbet.

Som dere ser har jeg ikke hatt det vondt, selv om begge foreldrene mine jobbet fulltid og ikke satt på gulvet å lekte med meg. De var alltid tilgjengelige. Det har gjort meg selstendig og uavhengig, men trygg. Nå som jeg er eldre ser jeg at mange barn nå har en værre oppvekst enn det jeg hadde, for selv om foreldrene er mer hjemme er de mindre tilstede. Når foreldrene mine la fra seg boka, avisa eller raportene eller snudde seg fra dataen eller TVen var de 100% tilstede, i motsetning til moderne foreldre som leker med barna med mobilen i hånda.

Anonymous poster hash: 91e70...c70

Takk for at du tok deg tid til å skrive også fra den vinkelen!

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

[AnonymBruker]

Flytt vekk fra vestkanten. Du vil aldri passe inn i nabolaget så lenge du velger å jobbe og tjene egne penger i stedet for å leve på mannen.

Anonymous poster hash: ee80d...2f6

[AnonymBruker]

Jeg vil klare å betale min del av huslån og faste utgifter. Jeg føler det er viktig. Men om det er noe ekstra som skal ordnes, utenom det vanlige så er det han som tar de kostnadene. Samt at han som regel betaler ferier.

Mulig jeg er rar, men for meg er det viktig at jeg tar min del av løpende utgifter og huskostnader.

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

Hva jobber du med? Elsker du jobben din? Er den uforenlig med lavere stillingsprosent eller oppstår det store forskjeller om du skulle jobbe deltid?

Selvsagt skal du kunne jobbe fulltid uten dårlig samvittighet.

Men jeg stusser litt over svarene og holdningen din. Det er noe "martyr"-aktig ved "jeg skal bidra med mitt, slik er nå jeg" der du virker overfokusert på likestillingen fremfor alt annet. Hovedinnlegget ditt virker også litt som om det fisker etter bekreftelse fra karrierekvinner og KG-feministene.

Dere er gift med barn og burde for lenge siden ha en forståelse og enighet om deres forhold til penger. Du skal selvsagt ha tro på at ekteskapet varer men også passe på å ikke sitte med "skjegget i postkasset". Der mannen jobber mer enn kvinnen og har bedre inntekt har de ofte også en ordning der hun til en viss grad er "kompensert" for hjemmearbeidet. Ingen skal oppleve skyld over situasjonen de er i eller eget bidrag, og ingen skal tenke at de sitter i saksen ved brudd. Det handler ikke om "hvordan du er", men samlivet og kommunikasjonen seg imellom.

Anonymous poster hash: db911...206

[AnonymBruker]

For en naiv venninne du har (ville egentlig skrive et styggere ord enn naiv), men i 2014 er det faktisk sånn at i de aller fleste forholdene må begge foreldrene jobbe 100% for å klare seg.

Anonymous poster hash: c463b...272

[~white lady~]

For en merkelig tråd. Er det virkelig så mange som jobber deltid? Unger har forresten godt av å oppdage at de ikke er sentrum av foreldrenes univers, de har godt å å leke på egen hånd og sosialisere seg med andre. Å skulle ha dårlig samvittighet for at man jobber fullt har jeg faktisk aldri hørt før, heller det motsatte.

[AnonymBruker]

Jeg ser at det er mange foreldre som svarer, men få barn av fulltarbeidende foreldre. Derfor kommer jeg med den siden av saken:

*snip*

Jeg betviler ikke din historie, men poenget er vel heller at barn er forkjellige. De er individer, akkurat om voksne. I det moderne Norge er barnehagen hellig - den er tross alt en viktig brikke i kvinners frigjorte hverdag - og ingen skal stille spm. tegn ved at små barn institusjonaliseres fra ung alder. Dette er gjerne gjort under dekke av at de "har godt av å treffe andre", uten å egentlig sette fokus på hovedårsaken - de må oppholde seg et sted mens mor jobber. Dette er hovedårsaken til at de settes i barnehage.

Barn settes i barnehage mens de enda er babyer, og ikke har utbytte av sosial omgang.

Jeg tviler ikke på din historie, og for deg fungerte det fint. Men ikke alle barn likte barnehagen og ikke alle barn liker SFO. Det betyr ikke at det er noe galt med dem eller at ikke de som "overlevde" fortsatt hadde hatt bedre utbytte av noe annet. Poenget er at det er ignorant å anta at en mal passer alle - som forelder burde man i det minste forberede seg på å gi opp et og annet for barnas skyld. En selv og ens egen selvrealisering er ikke lenger det viktigste her. Og at barna "overlever" er ingen seier eller et argument for at oppdragelsen var den rette.

Anonymous poster hash: db911...206