Få meg til å få dårlig samvittighet for å jobbe fullt

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på tre år og jeg har valgt å jobbe fullt. Jeg bor sammen med barnefar, som tjener en god del mer enn meg. Men jeg vil gjerne bidra og betale 50/50 selv om han kunne betalt mer enn meg. Det er noe jeg selv vil. Derfor jobber jeg fullt. Jeg trives veldig godt i jobben og barnet trives i barnehagen. Dessuten tenker jeg ikke bare på at jeg vil klare min halvpart, jeg tenker vel så mye på pensjonen min. Det er ikke akkurat lønnsomt mtp pensjonen å gå i redusert stilling over flere år.

Noen rundt meg føler jeg forsøker å gi meg dårlig samvittighet for å velge å jobbe fullt. Jeg har fått spm fra venninner om samboeren min er gjerrig, noe som ikke stemmer. Dette valget har jeg tatt selv. Jeg har fått spm om jeg ikke liker å være sammen med barnet mitt, siden jeg ikke orker å jobbe redusert. Jeg har ingenting i mot å være med barnet mitt, tvert i mot. Er det blitt slik at hvis man jobber fullt så tror folk at man misliker å tilbringe tid med barnet sitt?

Det verste spm jeg har fått fra ei "venninne" er hva jeg kommer til å tenke dersom jeg fortsetter å jobbe fullt, og barnet mitt dør, og jeg dermed ikke har fått så mye tid med det som jeg potensielt kunne ved å jobbe redusert. Hun har spurt om stoltheten min ved å klare meg selv, og tankene rundt pensjonen er verdt det dersom barnet mitt kommer til å dø. Jeg kan da ikke gå å tenke sånn. Om man skulle tenke sånn så kan man jo ikke gjøre noe annet enn å være sammen med barnet da.

Jeg bor, jobber og barnehage helt i nærheten, vi har god tid på ettermiddagene og de tilbringer jeg sammen med barnet mitt. Jeg legger fra meg telefon når jeg kommer hjem og lar den ligge frem til barnet er i seng. Jeg tilbringer ettermiddagene mine sammen med barnet, i form av lek, lesing, tulling og vi gjør husarbeid sammen. Jeg føler vi bruker tiden vi har sammen godt, til tross for at jeg jobber fullt. Vi er sjelden ute på noe i helger, men tilbringer helgene med barnet. Jeg har ikke noe som helst behov for å reise vekk i helger for å "få fri" fra barnet mitt, men det er helt ok med de som må det.

Er det blitt slik at de som jobber fullt blir sett ned på? Er det bare ok å jobbe fullt dersom man er tvingende nødvendig til det økonomisk? Er det sånn at når samboeren min tjener mer enn meg, så er det forventet at jeg skal jobbe redusert, og han skal dekke opp det jeg taper på redusert stilling? Jeg føler nesten folk invaderer livet mitt med sånne spm som jeg får noen ganger. Hvorfor er det slik at folk mener at ens egen måte å leve livet på er det riktige? Er det mer riktig å jobbe redusert, men samtidig dyrke seg selv i mange helger, enn det er å jobbe fullt, men å tilbringe helger sammen som en familie? Hvorfor er det i folks interesse å blande seg inn i hvordan andre velger å leve?

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

[Puny]

Men herre fred da, det er da veldig vanlig å jobbe fullt??? For noen venninner du har! "hva ville du tenkt hvis barnet ditt døde og du jobbet fullt!!!? Som om det ville føltes bedre om barnet ditt døde og du jobbet redusert??? Nei sånne venninner trenger du ikke altså...

Endret 17. desember 2014 av Zereta

[Gjest celine]

Men i all verden...! Alt hva folk skal legge seg opp i Det er da helt normalt at man jobber full tid!

Hvis ikke motargumenter holder, bruk finger'n

[AnonymBruker]

Hva skal samboeren din liksom føle dersom barnet dør og han har jobbet fullt og ikke fått tilbrakt mer tid med barnet, da?

Det egentlige spørsmålet her er hva som feiler "venninnen".

Anonymous poster hash: 0db84...703

[vimsefrøken]

Er det mulig? Selv jobber jeg fullt og mer enn det også.

Jeg er blant de mammaene som liker karrieren sin og jobber veldig mye.

I perioder skulle jeg nok ønske jeg kunne jobbet litt mindre, men jeg har

en høy lederstilling som umuliggjør dette. Da må jeg i så fall bytte jobb.

Det gjør meg ikke til en dårlig mor. Det er kvalitet ikke kvantitet det står

på, og barna tilbringer mye tid med faren sin, og har det ikke vondt selv

om jeg er på jobb mye. Selv syns jeg at jeg lærer barna fornuftige

holdninger, at man må jobbe for det man vil ha her i livet, og at man

kan klare det meste med riktig innstilling. Mine barn har det bedre av

å ha en lykkelig mamma i en karriere og høy stilling hun stortrives i,

enn om jeg skulle byttet til en lavere stilling og jobbet redusert.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Hadde faren til barna jobbet

like mye som meg, er det godt mulig jeg hadde revurdert dette, da jeg

tross alt valgte å få barn, og de bør være førsteprioritet. Men jeg har

aldri opplevd å få slike kommentarer som deg pga de valgene jeg har tatt.

Faktisk blir jeg rost for at jeg klarer å ha en velfungerende familie, og en

såpass krevende karriere samtidig. Og de som roser meg for dette er

gjerne kvinner som ikke skjønner hvordan jeg får tiden til å strekke til da

de selv syns de har det hektisk i f.eks en 50,60 eller 80% stilling.

Det skal sies at hadde ikke samboeren og faren til barna stilt opp så mye

som han gjør, så hadde det ikke gått rundt.

[mara2012]

Mange jobber da fulle stillinger og noen henter barnet rett før stengetid. Man kan ikke gå å ha dårlig samvittighet bare fordi man KAN ha redusert stilling. De fleste vil da gjerne jobbe å tjene penger, det gagner jo barnet ditt også, om du tjener nok til å spare litt og dere kan ta ferier ol.

[sol87]

Du gjør helt rett i å tenke på pensjonen din! Altfor mange kvinner sitter igjen med skjegget i postkassa fordi de jobber deltid.

[Sirah]

Hjelpes TS! Jeg ville revurdert venninnene mine tror jeg!

[Annie Hall]

Har også opplevd å bli snakka til som om jeg skulle være Tårnfrid. Sist på foreldremøte. Da sa læreren "Jeg vet jo at du jobber mye".

Jeg skjønner virkelig ikke hva hun mener, for jeg er virkelig ikke av de som bor på jobb.
Jeg jobber 100 prosent, og har litt reisevei, men er hjemme rundt 5 hver dag.

Argh altså.

[AnonymBruker]

Er det mulig? Selv jobber jeg fullt og mer enn det også.

Jeg er blant de mammaene som liker karrieren sin og jobber veldig mye.

I perioder skulle jeg nok ønske jeg kunne jobbet litt mindre, men jeg har

en høy lederstilling som umuliggjør dette. Da må jeg i så fall bytte jobb.

Det gjør meg ikke til en dårlig mor. Det er kvalitet ikke kvantitet det står

på, og barna tilbringer mye tid med faren sin, og har det ikke vondt selv

om jeg er på jobb mye. Selv syns jeg at jeg lærer barna fornuftige

holdninger, at man må jobbe for det man vil ha her i livet, og at man

kan klare det meste med riktig innstilling. Mine barn har det bedre av

å ha en lykkelig mamma i en karriere og høy stilling hun stortrives i,

enn om jeg skulle byttet til en lavere stilling og jobbet redusert.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Hadde faren til barna jobbet

like mye som meg, er det godt mulig jeg hadde revurdert dette, da jeg

tross alt valgte å få barn, og de bør være førsteprioritet. Men jeg har

aldri opplevd å få slike kommentarer som deg pga de valgene jeg har tatt.

Faktisk blir jeg rost for at jeg klarer å ha en velfungerende familie, og en

såpass krevende karriere samtidig. Og de som roser meg for dette er

gjerne kvinner som ikke skjønner hvordan jeg får tiden til å strekke til da

de selv syns de har det hektisk i f.eks en 50,60 eller 80% stilling.

Det skal sies at hadde ikke samboeren og faren til barna stilt opp så mye

som han gjør, så hadde det ikke gått rundt.

Jeg er enig med deg i det meste du har skrevet, men setningen "det er kvalitet og ikke kvantitet det står på" er jeg veldig uenig i!

Jeg misliker ordet "kvalitetstid", fordi det er et resultatkrav.

Kvalitetstid går på å gjøre mest mulig, og levere best mulig, på kortest mulig tid, og dette er ikke forenelig med barn.

Tiden du tilbringer sammen med familien, enten ved å gjøre dagligdagse ting, eller å ta med barna på opplevelser, bør være kvantitetstid der du er tilstede uten krav, og uten mål, men her og nå.

Anonymous poster hash: 624ac...415

[vimsefrøken]

Jeg er enig med deg i det meste du har skrevet, men setningen "det er kvalitet og ikke kvantitet det står på" er jeg veldig uenig i!

Jeg misliker ordet "kvalitetstid", fordi det er et resultatkrav.

Kvalitetstid går på å gjøre mest mulig, og levere best mulig, på kortest mulig tid, og dette er ikke forenelig med barn.

Tiden du tilbringer sammen med familien, enten ved å gjøre dagligdagse ting, eller å ta med barna på opplevelser, bør være kvantitetstid der du er tilstede uten krav, og uten mål, men her og nå.

Anonymous poster hash: 624ac...415

Det kommer vel kanskje an på hva du legger i ordet kvalitetstid.

Med kvalitetstid mener jeg absolutt ikke at vi skal "gjøre mest mulig, levere best mulig på

kortest mulig tid" som du beskriver det. Med kvalitetstid så mener jeg tiden jeg tilbringer

med barna er fullt og helt barnas tid. Ja jeg jobber mye. Men jeg har stor tro på å være

tilstede når jeg er tilstede, jeg er ikke blant de som sitter da i sofan og glor på tv, holder

på med pc og tlf konstant osv som jeg ser mange andre gjør. Min tid med barna brukes

til å lage middag sammen med dem, leke med dem, lese eventyr sammen, spille spill osv.

Når jeg er med barna stresser jeg ikke rundt, da handler det om å slappe av å kose oss.

Og selv om jeg i perioder jobber veldig mye mer enn de fleste, så har jeg allikevel også

mye fritid i perioder, og den bruker jeg da sammen med barna. Og mye kan fikses med

å jobbe fra hjemmekontor på kveldene når barna sover. Men dette fører da igjen til at

egentid er ikke-eksisterende, men det er noe jeg selv har valgt, og jeg gjør derfor mitt

ytterste for at mine valg ikke skal gå ut over barna. Det er mange som har kvantitetstid

med barna sine, i mengder, men som ikke "ser" barna sine fordi de er for opptatt med

alt annet som skjer.

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt jobbet deltid om jeg hadde mulighet, men den slags kommentarer som du TS har fått er totalt urimelige.

Anonymous poster hash: bbdae...0c3

[Gjest Ludodama]

Så.....pappaer mister mindre om barn dør- det er liksom budskapet til venninna di?

Be henne gå et anna sted med det åndssvake og kjønnsdiskriminerende pjattet sitt.

[AnonymBruker]

Har også opplevd å bli snakka til som om jeg skulle være Tårnfrid. Sist på foreldremøte. Da sa læreren "Jeg vet jo at du jobber mye".

Jeg skjønner virkelig ikke hva hun mener, for jeg er virkelig ikke av de som bor på jobb.

Jeg jobber 100 prosent, og har litt reisevei, men er hjemme rundt 5 hver dag.

Argh altså.

Da hadde jeg spurt rett ut hva i helvete hun mente med det. Fatter ikke at dere gidder å finne dere i sånn drit.

Anonymous poster hash: 7d66c...8a9

[AnonymBruker]

Neste gang en av 'vennene' dine sier noe sånt, ser du bekymret på henne og sier "si meg, hvordan HAR du det egentlig? Går det bra med deg?" Så sier hun selvsagt at det går fint, hvorpå du sier "nei du skjønner, du virker så opptatt av å trekke mine valg i tvil at det får meg til å tenke at du ikke har det så bra med dine egne? Jeg har det bra, og barna har det bra, så det er jo i utgangspunktet ingen grunn til at du skulle tenke negativt om hvordan vi har valgt å ordne våre liv."

Det finnes altfor mange kjerringer som ikke har hjerne til å forstå at deres valg ikke er saliggjørende for alle andre.

Anonymous poster hash: 2e1b0...259

[AnonymBruker]

Så rare venner du har. Alle mine venninner med barn jobber fullt. Det er vel heller det som er normalen.

Anonymous poster hash: 68653...eca

[AnonymBruker]

Har også opplevd å bli snakka til som om jeg skulle være Tårnfrid. Sist på foreldremøte. Da sa læreren "Jeg vet jo at du jobber mye".

Jeg skjønner virkelig ikke hva hun mener, for jeg er virkelig ikke av de som bor på jobb.

Jeg jobber 100 prosent, og har litt reisevei, men er hjemme rundt 5 hver dag.

Argh altså.

Hersketeknikk.

Anonymous poster hash: 68653...eca

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Siterer noen av dere.

Men herre fred da, det er da veldig vanlig å jobbe fullt??? For noen venninner du har! "hva ville du tenkt hvis barnet ditt døde og du jobbet fullt!!!? Som om det ville føltes bedre om barnet ditt døde og du jobbet redusert??? Nei sånne venninner trenger du ikke altså...

Jeg må si at jeg ble jo ganske paff da hun spurte om det. Og nå er det nå en gang slik at i Norge så må man jobbe, og som du sier: om man mister barnet sitt så vil det være like vondt uavhengig av hvor stor stillingsprosent man har.

Du gjør helt rett i å tenke på pensjonen din! Altfor mange kvinner sitter igjen med skjegget i postkassa fordi de jobber deltid.

Dette er nesten det viktigste argumentet mitt. Det er mange kvinner som jobber redusert stilling og forventer nok at mannens inntekt veier opp for hennes pensjonstap. Problemet er jo at dersom mannen faller fra eller samlivet blir avsluttet så sitter man der som minstepensjonist og det akter ikke jeg å gjøre.

Hjelpes TS! Jeg ville revurdert venninnene mine tror jeg!

Heldigvis er det ikke alle venninnene mine som er slik Jeg skrev venninne i hermetegn på hun som spurte om stillingsprosenten for jeg har funnet ut at hun egentlig bør gå fra venninne til bare bekjent. Vi har ingenting til felles og jeg føler hun bare legger seg opp i alt i livet mitt. De andre kommentarene har kommet fra et par andre venninner som nok er litt sleivete i kommentarene sine, men likefullt er jeg ikke særlig begeistrert for det.

Neste gang en av 'vennene' dine sier noe sånt, ser du bekymret på henne og sier "si meg, hvordan HAR du det egentlig? Går det bra med deg?" Så sier hun selvsagt at det går fint, hvorpå du sier "nei du skjønner, du virker så opptatt av å trekke mine valg i tvil at det får meg til å tenke at du ikke har det så bra med dine egne? Jeg har det bra, og barna har det bra, så det er jo i utgangspunktet ingen grunn til at du skulle tenke negativt om hvordan vi har valgt å ordne våre liv."

Det finnes altfor mange kjerringer som ikke har hjerne til å forstå at deres valg ikke er saliggjørende for alle andre.

Anonymous poster hash: 2e1b0...259

Hihi, hadde jeg vært tøff nok så skulle jeg sagt dette!

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

[Japp]

Det kommer vel kanskje an på hva du legger i ordet kvalitetstid.

Med kvalitetstid mener jeg absolutt ikke at vi skal "gjøre mest mulig, levere best mulig på

kortest mulig tid" som du beskriver det. Med kvalitetstid så mener jeg tiden jeg tilbringer

med barna er fullt og helt barnas tid. Ja jeg jobber mye. Men jeg har stor tro på å være

tilstede når jeg er tilstede, jeg er ikke blant de som sitter da i sofan og glor på tv, holder

på med pc og tlf konstant osv som jeg ser mange andre gjør. Min tid med barna brukes

til å lage middag sammen med dem, leke med dem, lese eventyr sammen, spille spill osv.

Når jeg er med barna stresser jeg ikke rundt, da handler det om å slappe av å kose oss.

Og selv om jeg i perioder jobber veldig mye mer enn de fleste, så har jeg allikevel også

mye fritid i perioder, og den bruker jeg da sammen med barna. Og mye kan fikses med

å jobbe fra hjemmekontor på kveldene når barna sover. Men dette fører da igjen til at

egentid er ikke-eksisterende, men det er noe jeg selv har valgt, og jeg gjør derfor mitt

ytterste for at mine valg ikke skal gå ut over barna. Det er mange som har kvantitetstid

med barna sine, i mengder, men som ikke "ser" barna sine fordi de er for opptatt med

alt annet som skjer.

Veldig enig i dette.

Jeg jobber fullt selv, men noen venninner og bekjente som jobber redusert. En gjenganger på de som har redusert stilling er at de er tilgjenelig på Facebook døgnet rundt, og de sitter å taster på telefonen til stadighet.

Når jeg er sammen med datteren min på ettermiddagen etter barnehagen så er det en mobilfri tid. Hun skal få slippe å konkurrere med mobilen. Slik som jeg observerer det så er jeg mer mentalt tilstede med min datter, selv om tiden jeg tilbringer med henne er kortere enn mange andre i min omgangskrets.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på tre år og jeg har valgt å jobbe fullt. Jeg bor sammen med barnefar, som tjener en god del mer enn meg. Men jeg vil gjerne bidra og betale 50/50 selv om han kunne betalt mer enn meg. Det er noe jeg selv vil. Derfor jobber jeg fullt. Jeg trives veldig godt i jobben og barnet trives i barnehagen. Dessuten tenker jeg ikke bare på at jeg vil klare min halvpart, jeg tenker vel så mye på pensjonen min. Det er ikke akkurat lønnsomt mtp pensjonen å gå i redusert stilling over flere år.

Anonymous poster hash: b8b7a...bbf

Dette her er jeg så enig i, og det er så sinnsykt mange kvinner som går i denne fellen. Er det et ønske om å gå hjemme så må man i det minste få på plass en vanttett avtale hos advokat som sikrer den hjemmeværende rettigheter i form av at den som jobber må spare penger til den hjemmeværende og helt trygge avtaler på eierforhold. Det er så mange som går på snørra når det gjelder det der.

I dette tilfellet så burde jo isåfall mannen trappe ned på stillingen sin.

Anonymous poster hash: 9e0d5...59b