Gå til innhold

Dårlig kjemi med ny hund.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har et stort problem.

Jeg har hatt samme hunderase i mange år, og alltid hatt fantastiske hunder som har taklet det meste på "strak arm".

For nesten et år siden, kjøpte jeg meg ny hund, etter halvannet år uten. Denne gangen valgte jeg en annen rase, av forskjellige grunner.

Jeg vurderte flere raser, men falt for den nye rasens egenskaper og utseende.

Men nå har jeg altså store problemer med å forstå og trives sammen med denne hunden. Den har så mange egenskaper og måter å være på som jeg har problemer med å takle. Jeg føler vi har "dårlig kjemi" rett og slett. Hunden er jo ikke et år engang, og jeg tar meg selv i å tenke; 'dette skal jeg leve med i kanskje 10-12 år fremover'.

Jeg er jo blitt veldig glad i denne hunden også, men det er vondt å kjenne på denne manglende kjemien. Jeg har utrolig dårlig samvittighet fordi jeg føler slik...

Jeg tar meg mye av hunden, går turer, prøver å trene og leke, men de to sistnevnte føles litt halvhjertet skal jeg være ærlig.

Er det noen som har hatt det slik, og som har klart å forandre på det? Blir det bedre når hunden er helt voksen?

Jeg har flere ganger tenkt på om jeg burde omplassere hunden, men jeg vet ikke jeg hadde klart å gå til det skrittet...



Anonymous poster hash: 6a169...87d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har vært gjennom en lignende situasjon med min nåværende hund. Er litt der enda, egentlig, men mye har endret seg.

Mine tidligere hunder var lydhøre, førerfokuserte og lette å både oppdra og trene generelt. Med min nåværende hund valgte jeg av flere grunner en annen rase, men var ikke forberedt på utfordringene den rasen hadde. I tillegg til at individet jeg valgte ikke har det stødigste gemyttet, og jeg har derfor tilleggsutfordringer som ikke er vanlig i rasen også.

Jeg har kjent mange ganger på at jeg har valgt feil, og har hatt lyst til å kaste hunden ut vindet og legge den ut på FInn.no - samtidig. Men etter å ha gjort noen tiltak og trent kontinuerling på de utfordringene vi hadde/har så ser jeg nå enorme forbedringer.

Hunden er nå snart to år, og nå begynner jeg å se resultatet av alt arbeidet jeg har lagt ned - og det er jo en fantastisk lærevillig, oppegående og fokusert hund inni der. Det tok meg bare lang tid å komme dit. Og de utfordringene denne hunden har gitt meg, har gjort meg tusen ganger bedre som hundetrener enn om jeg hadde hatt en enkel hund.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Jeg er også vandt til førerorienterte hunder. Hunder som elsker å jobbe, bare for en go'bit eller en tennisball. Den jag har fått nå, går lei etter 2 minutter, men den tar ting utrolig fort når den selv vil.

Den er redd for å være hjemme alene, men når jeg har trent på dette å kommer hjem, kan den fint gå ut i hagen å være der alene en stund uten problemer.

Den er kosete når den selv bestemmer seg for det, men går bare bort hvis jeg tar initiavtiv til det. Den kan knurre hvis den ikke vil noe, noe jeg overhodet ikke er vandt til.

Jeg vet at denne rasen er meget intelligent, men det er vanskelig når man ikke har denne kjemien da.

Jeg er så frustrert. Jeg vil jo så gjerne at dette skal fungere, men jeg blir litt oppgitt da dette er nesten en motsetning av hva jeg hadde før. Jeg har ikke orket å melde meg på kurs ennå, men burde kanskje gjøre det for å få tips og råd til trening som kan passe oss begge.

Gi meg styrke....



Anonymous poster hash: 6a169...87d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil anbefale kurs på det sterkeste, spesielt når man har en utfordrende hund. Jeg har gått flere kurs med min, og har nå begynt en ettårig klikkertrenerutdannelse.

Bare sjekk at det er et kurs som fokuserer på positiv læring slik at du ikke ender opp med å kaste bort pengene på masse svada om dominans og rangstiger. :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er ganske vanlig å føle at noe mangler når man har hatt hund(er) man ble veldig knyttet til, for så å få en ny hund med annen personlighet. Jeg har fått drømmevalpen som nå har blitt unghund, og den jeg hadde før var en problemhund hele sitt liv som var ekstremt usikker og mye lyd i. Likevel får jeg noen ganger små stikk i hjertet fordi den nye hunden ikke reagerer sånn som jeg har for vane å forvente etter mange år med en annen hund. Hvis den nye hunden i tillegg har problemer på et eller annet vis, så forsterker det avstanden mellom det man er vandt med, og det man nå har.

Personlig så tror jeg at dette er noe som går seg til hvis eier bare klarer å legge like mye tid og energi inn i den nye hunden. Hvis man først kjenner på skuffelsen eller den dårlige kjemien eller hva man vil kalle det, så er det vanskelig. Det blir fort litt halvhjertet. Derfor tenker jeg også som Tabris at kurs er viktig. Du trenger nok inspirasjon, og kanskje til og med de rammene som man får på kurs. Det nytter liksom ikke å gi opp etter 5 minutter hvis man først må være på trening i en time uansett.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts igjen.

Takk for fornuftige svar. Jeg tror jeg får melde oss på et kurs. Selvfølgelig et som trener positivt, jeg er ikke noe fan av "militærdisiplin". Jeg må nok jobbe med meg selv først og fremst, men jeg trenger hjelp og inspirasjon, noe som et godt kurs sikkert kan hjelpe med. Så får jeg krysse fingrene og håpe det gir ny giv :)



Anonymous poster hash: 6a169...87d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest pærecider

Faktisk kjenner jeg meg igjen i dette. Fikk først Terrierfjomp, og vi passet perfekt sammen, livlig, rampete og kjempekosete, ble glad i ham med en gang. Senere ble jeg spurt om å overta en italiensk myndejente, og jeg sa ja, siden hun og Terrierfjomp hadde god innflytelse på hverandre, og hun var generelt en søt, enkel hund å ha med å gjøre. Men jeg merket at det tok lang tid før jeg knyttetmeg til henne, kanskje fordi hun er så intelligent og selvstendig. Terrierfjomp trengte ekstra oppmerksomhet for å bli den flotte hunden han er nå. I tillegg hadde jeg lett for å irritere meg over ting med Myndefrøkna, som at hun piper, og slike småting, mens jeg tolererte mer fra Fjompens side. Jeg måtte bruke mye tid sammen med Myndefrøkna og lære å se alle de gode egenskapene hennes, kose ekstra med henne og bli kjent med hennes måte å kommunisere på. Nå er jeg så glad i den lille rare jenta mi, vi trengte kanskje litt over et år før vi ble skikkelig knyttet til hverandre. Hunder er nok litt som mennesker, noen blir man fort glad i, men andre trenger mer tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...