Hva kan jeg gjøre?

[Gjest anamika]

Vi var alltid sammen, støttet hverandre i tykt og tynt. Du var langt nede, jeg prøvde å være der for deg, gjorde alt for at du skulle få det bedre. Du trodde du ville dø, jeg hjalp deg opp igjen. Sykebilen kom, de klarte å hjelpe deg. De fikk deg innlagt. Du ble bedre, du la på deg. Sårene på armene dine grodde, og du lagde ikke nye.

I dine gode perioder var vi ikke mye sammen.

Du hadde ditt, jeg mitt. Jeg visste at du var der for meg. Uansett. Hopper du foran toget, hopper jeg etter, pleide vi å si hverandre på spøk.

Men vi mente det.

Du flyttet et stykke unna, vi så hverandre i helgene. Snakket lite sammen, trivdes tause i hverandres selskap. Bestevenninner. Du forsvant lengre og lengre unna, sa du hadde det fint. Vet ikke om jeg trodde deg, men orket ikke å mase mer på deg. Du fikk nye venner, jeg gjorde jo også det.

Jeg ble depressiv igjen, begynte på nye medisiner. De hjalp ikke, hasjen ble neste løsning. Jeg trengte deg virkelig. Gjør det fortsatt, men du vil ikke.

Jeg ser det jo, du har nok med deg selv. Jeg har også det. Jeg vil så gjerne hjelpe til, være den du forteller alt til. Jeg vil at du skal snakke, jeg lytter til deg. Jeg orker ikke å mase på deg.

Du er avvisende når jeg ringer deg.

Hva har jeg gjort galt?

Leste noe du hadde skrevet. Er ganske sikker på at du er hun som nok en gang er på slankern. Du har kuttet opp armene dine igjen. Du er ensom og suicidal. Du trenger noen som bryr seg om deg.

Hvorfor slipper du meg ikke inn?

Forstår du ikke at jeg vil ditt beste? Husker du ikke at jeg alltid er der? Det var mitt hjem som alltid sto åpent for deg da du ikke orket å dra hjem. Det var jeg som fant deg bevisstløs i en blodpøl. Det var jeg som ringte ambulanse da du lå kald i elva. Husker du?

Hopper du, hopper jeg...

[Padmee]

Vet ikke helt hva jeg skal si som råd. Ble helt rørt av innlegget. Men det beste du kan gjøre er vel å ikke slutte å vise at du bryr deg. Være der, og kanskje ikke bry deg om at ho er litt avvisende.

Hvis du har rett, og ho har begynt med alt det negative igjen, trenger ho deg mer enn noen gang.

Vær der, vis at du bryr deg, men ikke tving henne til å åpne seg. Dette hører ikke ut som mye, men det kan hjelpe.

Du har neppe gjort noe galt, men ho er kanskje ikke klar til å snakke ennå. Bare vis at du er der for ho, og at du bryr deg og ser henne. da kommer kanskje alt til å ordne seg igjen.

Jeg skulle ønske at venninnene mine hadde brydd seg mer, sett at jeg sliter igjen med alt og ingenting. Vil ikke plage de, men skulle ønske at de så meg og var der.

[Gjest Asgerd J.]

Vet ikke hva annet jeg kan si enn unnskyld!

Jeg har ikke glemt oss, at vi en gang ikke bare var to, men en. Jeg trodde det var du som ikke savnet meg. Trodde det var du som ikke ønsket mitt selskap, mitt nærvær, mine problemer. Jeg trodde du ikke ville mer, orket mer - var der mer. Derfor trakk jeg meg unna. Derfor sa jeg at jeg hadde det bra. Derfor lot jeg som ingenting, og lot deg være. Jeg orket ikke være i veien mer. Orket ikke å ta livet mitt for andres skyld. Derfor trakk jeg meg unna. Derfor forsvant jeg uten å legge igjen spor...

Men jeg har ikke glemt alt du var for meg - alt du er for meg. Jeg mener ikke å legge alle problemene mine på deg, uten å kunne gi noe tilbake. Det er bare så vanskelig når jeg ikke lenger er. Jeg mener ikke å virke avvisende, jeg trodde du bare ringte fordi du ikke hadde noen andre, eller fordi du følte du måtte. Jeg trodde det virkelig var sånn.

Jeg er ikke så god på å analysere likevel.

Jeg har heller ikke glemt at du reddet meg gang på gang. At du holdt meg i hånden mens stormen stilnet. Jeg har ikke glemt det redde ansiktet ditt, tårene du felte for min skyld. Jeg har ikke glemt noe - selv om jeg skulle ønske jeg kunne glemme grunnene til at det ble sånn.

Jeg trodde du likte hasjen. Jeg trodde du hadde fått deg nye, bedre venner. Jeg trodde du likte det og syntes jeg var teit som ikke engasjerte meg i det. Jeg vil ikke inn i noe nytt. Jeg vil ikke ruse meg, for jeg vet det ikke blir bedre. Jeg vet jeg har vært en dritt, men jeg trodde det var annerledes! Jeg trodde du var lei meg... mens jeg savnet det sånn det var før.

Neste gang du ringer skal jeg ta telefonen og si det som det er. Neste gang skal jeg være ærlig, fordi jeg vet det er det riktige. Neste gang skal jeg være den jeg var før, med feil og mangler, men med kjærlighet nok til to...

Håper du tilgir meg. Håper du forstår at vi har misforstått hverandre og det vi sitter oppi. Jeg er like glad i deg. Du er fortsatt min bestevenninne. Du er fortsatt den jeg ønsker å holde i hånda. Du er fortsatt den jeg ønsker å gråte på skulderen til. Du er fortsatt den jeg vil hjelpe og trøste. Du er fortsatt den jeg skulle ønske jeg var...

Asgerd J.

[Gjest Asgerd J.]

Og forresten.

Hopper du, så hopper jeg!

Asgerd J.

[Gjest anamika]

Å vennen min... jeg leste innlegget ditt tre ganger, tårene triller, og jeg vet ikke hva jeg skal si...

Jeg er så glad i deg, så utrolig glad i deg.

Vi må slutte å snakke rundt grøten. Kanskje vi skal ta oss tid en dag, til å snakke ordentlig sammen. Til å løse opp i ting. Over et glass vin kanskje, for å få samtalen litt på gli. For det er vanskelig å være ærlig...

Jeg er så redd, jeg lurer på hva du kommer til å gjøre denne uka jeg er borte. Eller hva du gjør når jeg ikke ringer deg. Skulle bare ønske det var du som ringte også, innimellom. Jeg forstår jo nå, hvorfor tingene har blitt som de er... vi to, jeg og du, er noen skikkelige feiginger.

Og vennen... at du trodde jeg ikke ville ha noe med deg å gjøre, er like mye min skyld. Jeg er heller ikke så flinkt til å spille skuespill. Noen ganger er verden forjævelig... da krever det mye å trylle fram et smil, eller en morsom kommentar.

Håper du har det bra. Du fortjener det mer enn noen annen.

[Gjest Asgerd J.]

Åhh. Tror du ikke jeg gråt da jeg leste innlegget ditt? Jeg leste litt og litt, og forsto at det var meg du skrev om. Tror du jeg fikk dårlig samvittighet da eller?

Jeg gråter nå, fordi jeg er så glad i deg! Dette var godt. Vi er noen tullinger begge to. Vi fikser bare ikke å være ærlige fordi vi er redde for hva ærligheten kan gjøre med den andre. Mens det vi egentlig gjør er å tie hverandre i hjel!

Vi spretter en vin en dag. Snakker eller bare er helt stille. For jeg vet du forstår meg uten ord, og jeg forstår deg jeg også.

Skal printe ut dette her, lese det høyt for H. Kanskje jeg for en gangs skyld kan ha noe å gråte over når jeg er der... ikke fordi det er trist, men fordi det sier så mye.

Hvorfor er det sånn at de man er mest glad i er de man blir mest sint på.?De man blir mest redd for? De man kan gråte mest over? De man kan le best sammen med? Hvorfor er det sånn at de man er glad i så ofte ser ut til å forsvinne, mens de egentlg alltid er der?

Ikke vet jeg, men jeg er glad i deg!

Asgerd J.

[Gjest anamika]

Og du... pass på deg selv mens jeg er borte!!!

Vit at jeg er her for deg uansett hva som måtte skje... Fortell meg hvis det er noe, vær så snill. Det er det eneste jeg ber deg om... jeg vil aldri klare å tilgi meg selv hvis det skjer deg noe, og jeg ikke var der for deg.

Er så glad i deg!

[Padmee]

Så fint at dere har funnet tilbake til hverandre. Nå ble jeg virkelig glad.

Lykke til videre i livet begge to.

Klem fra

Padmee