Ikke holde barnet etter fødsel

[AnonymBruker]

Hei!

I forbindelse med fødselsdepresjoner etc lurer jeg på hvordan det er rett etter man føder?

Noen vil kanskje reagere på spørsmålene, men jeg vet ikke hvordan jeg reagerer når jeg nettopp har født, og vil være sikre på alle sider. Er det mulig at ungen først kan gis til far, hvis mor ikke ønsker, eller er det ikke lov?

Kan man velge å ikke være spesielt mye med barnet første dagen, at far heller tar ansvaret?

Mor må naturligvis amme, men all kos og kikking og dulling og holding.

Anonymous poster hash: f7628...2b3

[sjøhest]

Har du en fødselsdepresjon på forhånd da? Dere kan gjøre hvordan dere vil på føden (nesten da), men om mor ikke virker interessert i barnet kan det jo hende de vil sende en mld til helsestasjonen eller noe så de følger deg litt ekstra opp.

[Sol79]

Jeg skjønner ikke helt hvordan du vil få til å amme om du samtidig skal overlate barnet til faren. Det tar tid å etablere ammingen, det er gjerne ikke sånn at det bare er å legge til i 5-10 min så er det i orden.

[AnonymBruker]

Ta det som det kommer. Ikke tenk så mye på forhånd.

Anonymous poster hash: 6cb89...246

[AnonymBruker]

Enig med hun over, ta det som det kommer.

Selvsagt kan far holde først, det er ingen regler rundt dette Men å planlegge på forhånd tror jeg er helt bortkastet. Man aner ikke hvordan man reagerer under og etter fødsel.

Anonymous poster hash: d870d...078

[AnonymBruker]

Amming etableres ved at hormoner setter igang produksjon, noe som er avhengig av kroppskontakt.

Man trenger ikke føle sterk morskjærlighet for å gi fysisk kontakt.

Jeg har all forståelse for at man kan ha mange vanskelige følelser- og jeg hadde selv svangerskapsdepresjon og en veldig kjip opplevelse på barsel- men her er jeg litt hard.

Man har å ta seg sammen såpass at barnet får ligge inntil mor. Den kan selvsagt også få masse god kroppskontakt av pappen(det anbefaler man og), men ikke fravær fra mor.

Jeg mener det er en fryktelig ting å gjøre, man kan tilby kontakt selv om følelsene er helt på avveie og selv om man er langt nede.

De vil nok "overkjøre" en litt på denne og presse til kontakt for å få det igang. Skyver man babyen fra seg umiddelbart kan det og være til skade for moren.

Om det blir ekstremt overveldende så kan man snakke om det, skrive i fødebrev at man frykter dette skal skje og forhistorien til hvorfor. Har man alvorlig svangerskapsdepresjon kan man komme på avdeling med ekstra tilsyn.

Forøvrig tar ikke svangerskapsdepresjon eller fødselsdepresjon bort morsfølelse, men det KAN skje for noen(også uten å være deprimerte).

I verste fall får man forsøke å skru av følelsene man føler seg forpliktet til å ha(men som ikke er tilstede) og tenke at man skal gi det man kan; fysisk omsorg.

Ja, en skal ta hensyn og vise stor forståelse for noen som måtte få det såpass ille, men, man er faktisk voksen og kan forventes å ta seg nok sammen til ikke å skade relasjonen. Babyen kjenner ingenting, kun stemmen og lukten til mor- og det er ikke noe man fratar barnet uten videre.

Anonymous poster hash: b79da...d52

[AnonymBruker]

Jeg hadde mer enn nok med meg selv etter fødselen. Men RETT etter hun kom ut var det masse adrenalin og glede, så da ville jeg gjerne ha henne litt.

Men det første døgnet lå hun mest i sengen sin. Jeg ammet hver 3-4.time, men pappaen passet på om dagen, og personalet hadde henne hos seg den første natten. Kom inn til meg for amming da.

Men etter dette døgnet gikk det litt bedre, men jeg var sliten og stresset, så den kosen og "ligge å se på babyen"/beundre kom ikke før etter vi var kommet hjem.

Anonymous poster hash: d5327...20d

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke se babyen min før etter 3 timer pga keisersnitt med narkose. Da var jeg så dopa at jeg så dobbelt så fikk ingen glede av å se babyen. Dagene etter hadde jeg mye vondt og var syk, sovnet hele tiden fra babyen. Fikk ikke igang melkeproduksjonen før dag 5, og har fortsatt ikke morsfølelse etter 3 uker. Så hvis du kan og har mulighet vil jeg absolutt anbefale deg og holde babyen med en gang.

Anonymous poster hash: 57dc4...b8a

[AnonymBruker]

Jeg har all forståelse for at man kan ha mange vanskelige følelser- og jeg hadde selv svangerskapsdepresjon og en veldig kjip opplevelse på barsel- men her er jeg litt hard.

Man har å ta seg sammen såpass at barnet får ligge inntil mor. Den kan selvsagt også få masse god kroppskontakt av pappen(det anbefaler man og), men ikke fravær fra mor.

Jeg mener det er en fryktelig ting å gjøre, man kan tilby kontakt selv om følelsene er helt på avveie og selv om man er langt nede.

(...)

Ja, en skal ta hensyn og vise stor forståelse for noen som måtte få det såpass ille, men, man er faktisk voksen og kan forventes å ta seg nok sammen til ikke å skade relasjonen. Babyen kjenner ingenting, kun stemmen og lukten til mor- og det er ikke noe man fratar barnet uten videre.

Anonymous poster hash: b79da...d52

Et svært godt innlegg, og disse poengene kan gjentas. Rett etter fødselen skal barnet ligge inntil mor i et par timer. Dette før veiing og alt. De legger barnet rett opp til brystet ditt. En fødsel er traumatisk for et barn, og det er du som er den trygge havnen. Den kjenner deg igjen, for du lukter mamma. Det skal man ikke frarøve et barn, selv om man har det tungt.

Anonymous poster hash: 2507e...43f

[Teeny]

Fikk se babyen etter fødselen og kysse han på pannen, men fikk ikke holde han fordi jeg hadde hatt akutt keisersnitt. Syns det var litt kjipt, menmen. Far fikk være med han da, så det var jo litt betryggende. Lå lenge på recovery pga komplikasjoner. Om natten sendte jeg likevel ungen ut fordi jeg trengte å sove Det tok lengre tid før jeg fikk i gang melkeproduksjonen pga det. Kjenner jeg har mer angst enn ellers nå i ettertid, men har hørt at mange kvinner har det?

[AnonymBruker]

Skjønner det rent praktiske for å få i gang melkeproduksjonen etc.

Poenget mitt var om det er forventet at mor duller og er kjempepositiv over barnet? Vil de pushe på for at mor og barn skal sosialisere og bli kjent, eller er det lov å si at man ikke ønsker masse kontakt første døgnet utenom det nødvendige?

Jeg spør ikke fordi jeg planlegger å bli fødselsdeprimert, men fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg tror jeg vil bli veldig overveldet, og ikke "elske barnet instinktivt" på den måten, altså få litt antydninger til fødselsdepresjoner. Mange vil nå si at det endrer seg når man føder, men jeg kjenner meg selv og kroppen svært godt. Jeg kommer garantert til å ønske en pause. Jeg er ikke så glad i spedbarn, og vet jeg setter pris på hvis ikke føden pusher på at jeg skal være mye mer med barnet enn far. Far er forøvrig mye mer typen som virkelig kommer til å smelte med ungen, og ønske at han får holde barnet mest mulig, og dulle og bli kjent.

Han kjenner meg godt, og jeg syntes det er synd hvis de på føden skal prøve å snu det det første døgnet.

Anonymous poster hash: f7628...2b3

[AnonymBruker]

Det var forresten TS over

Anonymous poster hash: f7628...2b3

[AnonymBruker]

Jeg var uten åpenlys grunn veldig dårlig etter fødsel. Barnet var hos meg de første 12 timene men etter det orket jeg

ikke å ha henne stort. Jrg klarte ikke å spise eller sove (var på 3-4 døgn med bare et par timer søvn) og babyen bare gråt og gråt. Pleierne og pappaen hadde henne mye de to neste døgnene (men hum var også hos meg altså). Jeg hadde ENORMT dårlig sanvittighet for det i tiden etterpå, så med tanke på fødselsdepresjon vil jeg råde å heller være mest mulig med barnet og gjøre alt ditt ytterste for å sette barnet først. Sanvittigheten og følelsen av utilstrekkelighet kommer til å gjøre deg langt verre om du velger barnet bort.

Anonymous poster hash: 7167d...589

[AnonymBruker]

Jeg spør ikke fordi jeg planlegger å bli fødselsdeprimert, men fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg tror jeg vil bli veldig overveldet, og ikke "elske barnet instinktivt" på den måten, altså få litt antydninger til fødselsdepresjoner. Mange vil nå si at det endrer seg når man føder, men jeg kjenner meg selv og kroppen svært godt. Jeg kommer garantert til å ønske en pause. Jeg er ikke så glad i spedbarn Anonymous poster hash: f7628...2b3

Beklager, det høres fryktelig belærende ut, men du har helt rett: man endrer seg når man føder. Har du ikke født er det vanskelig å se for seg.

Det kan være mange grunner til at morsfølelsen uteblir, og det er svært reelt for de som opplever det. Men å tro at fordi man kjenner seg selv godt og ikke er så glad i spedbarn, så kommer du til å trenge en pause? Nei, vent og se.

Anonymous poster hash: d870d...078

[AnonymBruker]

Det må jo foreldrene bestemme selv. Selv om jeg har sett (kun på film) overivrige jordmødre som mer eller mindre knapper opp mors skjorte og legger ungen rett på. Man må si fra hvor grensen går, og gjerne på forhånd. Og det er jo ikke noe 100% selvsagt at mor skal amme heller, det kan være mange ulike grunner til at hun ikke skal det.

Anonymous poster hash: 87b21...20d

[FrkHumle]

Det er jo praktisk sett lettest å legge barnet opp på mor. Barnet er jo fortsatt knyttet til mor når det kommer ut, via navlestrengen. Så legges barnet på mor og far (stort sett) klipper. Skal du ha en annen løsning enn det er det nok lurt å si fra på forhånd, så de vet hvor de skal legge barnet før navlestrengen klippes.

Hos oss ble barnet raskt gitt videre til far, siden jeg fikk kraftige rier igjen da morkaken skulle ut.

[Semydfe]

Min opplevelse er at føden/barsel helst overlater barnet til mor og far, men at de ikke blander seg så mye mer enn det. Bortsett fra å oppfordre til amming så klart. Skjønner godt behovet ditt for en liten time out. Og det kan du gjerne ta, MEN pass på at den ikke blir for lang. Når du/dere har blitt foreldre så handler det nettopp om å sette barnets behov foran dine egne. Det betyr ikke at dine behov og ønsker ikke skal tas med i vurderingen, men det skal ikke lenger være din førsteprioritet :-)

Lykke til! Pass på deg selv og baby, og hvis du kjenner at en depresjon ligger under overflaten, så be om hjelp til å håndtere det istedenfor å trekke deg unna barnet ditt.

Endret 26. juli 2014 av Semydfe

[AnonymBruker]

Skjønner det rent praktiske for å få i gang melkeproduksjonen etc.

Poenget mitt var om det er forventet at mor duller og er kjempepositiv over barnet? Vil de pushe på for at mor og barn skal sosialisere og bli kjent, eller er det lov å si at man ikke ønsker masse kontakt første døgnet utenom det nødvendige?

Jeg spør ikke fordi jeg planlegger å bli fødselsdeprimert, men fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg tror jeg vil bli veldig overveldet, og ikke "elske barnet instinktivt" på den måten, altså få litt antydninger til fødselsdepresjoner. Mange vil nå si at det endrer seg når man føder, men jeg kjenner meg selv og kroppen svært godt. Jeg kommer garantert til å ønske en pause. Jeg er ikke så glad i spedbarn, og vet jeg setter pris på hvis ikke føden pusher på at jeg skal være mye mer med barnet enn far. Far er forøvrig mye mer typen som virkelig kommer til å smelte med ungen, og ønske at han får holde barnet mest mulig, og dulle og bli kjent.

Han kjenner meg godt, og jeg syntes det er synd hvis de på føden skal prøve å snu det det første døgnet.

Anonymous poster hash: f7628...2b3

Først; det er null problem at pappaen koser masse med babyen, og han kan også mate dersom melken ikke kommer raskt. Ingen tvinger deg til å være limt til babyen døgnet rundt, og du kan(og bør) forsøke sove litt mens pappaen triller i gangen.

MEN;

Dine andre tanker må du bare finne deg i å sette i andre rekke. Du har valgt å gjennomføre graviditet, og som forelder(begge to) er man forpliktet til å gi hva barnet trenger- også når det koster tårer.

Barnet er avhengig av å kjenne lukten din, og hva du føler er ikke det viktigste. Den trenger deg.

Jeg var spent på hvordan jeg selv kom til å takle det, og tenkte jeg skulle be pappen ta den litt om jeg fikk verdens verste følelser. Det skjedde ikke, jeg fikk et enormt beskytterinstinkt istedet- nærmest på sekundet.

Dropp disse antakelsene om hvordan du kanskje vil føle det, og se det litt an. Skulle følelser dukke opp er faktisk det beste å trosse dem- møte frykten litt.

Spedbarn er jo bare noen bylter hele gjengen, og omtrent ingen av oss aner et kvekk på forhånd eller i starten. En dag av gangen, og etter noen uker føles det straks mer overkommelig

Anonymous poster hash: b79da...d52

[sjøhest]

Her blandet de seg ikke i det i hvert fall, men de blander seg i ammingen.

[AnonymBruker]

Amming etableres ved at hormoner setter igang produksjon, noe som er avhengig av kroppskontakt.

Man trenger ikke føle sterk morskjærlighet for å gi fysisk kontakt.

Jeg har all forståelse for at man kan ha mange vanskelige følelser- og jeg hadde selv svangerskapsdepresjon og en veldig kjip opplevelse på barsel- men her er jeg litt hard.

Man har å ta seg sammen såpass at barnet får ligge inntil mor. Den kan selvsagt også få masse god kroppskontakt av pappen(det anbefaler man og), men ikke fravær fra mor.

Jeg mener det er en fryktelig ting å gjøre, man kan tilby kontakt selv om følelsene er helt på avveie og selv om man er langt nede.

De vil nok "overkjøre" en litt på denne og presse til kontakt for å få det igang. Skyver man babyen fra seg umiddelbart kan det og være til skade for moren.

Om det blir ekstremt overveldende så kan man snakke om det, skrive i fødebrev at man frykter dette skal skje og forhistorien til hvorfor. Har man alvorlig svangerskapsdepresjon kan man komme på avdeling med ekstra tilsyn.

Forøvrig tar ikke svangerskapsdepresjon eller fødselsdepresjon bort morsfølelse, men det KAN skje for noen(også uten å være deprimerte).

I verste fall får man forsøke å skru av følelsene man føler seg forpliktet til å ha(men som ikke er tilstede) og tenke at man skal gi det man kan; fysisk omsorg.

Ja, en skal ta hensyn og vise stor forståelse for noen som måtte få det såpass ille, men, man er faktisk voksen og kan forventes å ta seg nok sammen til ikke å skade relasjonen. Babyen kjenner ingenting, kun stemmen og lukten til mor- og det er ikke noe man fratar barnet uten videre.

Anonymous poster hash: b79da...d52

Hallooo, slutt å skriv som anonym, du kan risikere å forsvinne i mengden. Kom freeem!

Anonymous poster hash: 06ec7...e2b