Ønske om barn, og mann som ikke er klar

[AnonymBruker]

Hei!

Kan vel tenkes dette er mer "samliv og relasjoner", men jeg tenkte at sjansen for å få svar fra den gruppa jeg ønsker er større her- håper det er ok!

Jeg er 27 år, og er samboer og "uoffesielt" forlova (dvs vi har ikke ringer ) med en mann på 33.

Vi har vært sammen i snart tre år, og fra jeg traff han var jeg tydelig på at eg øsnket barn, bl.a var jeg tydelig på det siden jeg var redd det kunne bli et problem senere i forhold til han. Men, jeg fikk til svar at jeg måtte si fra når det ønsket kom, men at han i utg.p aldri hadde ønsket seg det selv,men at han kunne se det for seg med meg. Han ga meg inntrykk av at det kom,med tider og stunder.

Mannen er ikke et "barne-menneske", må jeg vel kunne si. Han er heller ikke god på å se langt frem i tid,sier han selv. Litt usikker på hva det innebærer- for han - men jeg har inntrykk av at han ikke liker å planlegge langsiktig. Og at dette kan ha sammenheng med en uvilje mot å bli for "voksen"? Det ville han nok neppe innrømmet, men jeg har kanskje følelsen av at det er litt "image" - at han alltid har være den tøffe, ikke A4 typen

Til tross for det viser han mye "ansvar og voksenhet" i vårt forhold, er veldig reflektert (selv om han ikke er en følelsessnakk-mann)..På mange måter har han forandret seg mye etter vi ble sammen. Blitt roligere vil jeg si.

Men så er det dette med barneønske da. Jeg er redd jeg har vært for naiv (til tross for at det er det sjeldent jeg er!) Jeg har i senere tid nevnt barn, og fått til svar at "nei,det vil han ikke ha nå". Jeg prøver å få han til å si noe om når evt. eller om han ser for seg at det aldri skjer. (På samme måte som jeg ser for meg at jeg aldri skal spise snegle)

Han sier han per i dag ikke kan tenke seg barn, men åpen for at i det kan endre seg. " I dag har jeg aldri lyst på barn, i morra har jeg kanskje det" var omtrent sånn han la det frem. Han sier også at han i fremtiden,uvisst når, kan se for seg at vi har barn.

Han er 110% ærlig. Jeg tror på det han sier,men jeg blir så lei meg! Det er utrolig viktig for meg å få barn kjenner jeg, spes det siste året ettersom jeg blir "eldre". Jeg vet jeg ikke har dårlg tid enda. Selv om jeg har pcos (mild). Men synes det er ekkelt ikke å vite.

Han gir absolutt inntrykk av å ville være med meg for livet. Han kan nevne "når vi får oss hus". Det er ikke forholdet vårt som er årsaken, det er jeg ganske sikker på.

Ting som tidligere har gjort meg "trygg" på at dette med barn ordner seg er b.la hans reaksjon på pcos'en, når jeg de første dagene var nedfor for at jeg kanskje ikke har eggløsning = han mente det kom til å gå fint, og han hadde lest om at barnløshet gjaldt de aller færreste osv. (Jeg ba han lese kort om pcos,men han var likevel veldig beroligende ifht det om jeg kan få barn)Gynekologen min nærmest pusha meg til å bli gravid NÅ, ga veldig inntrykk av at det hastet. Jeg delte den bekymringen med han, etetrsom jeg vet han ikke vil ha barn nå, og han har beroliget meg med at "det ordner seg", men uten at han har utdypt noe særlig mer enn det. Men han avkrefter at han ser på pcos'en som en "lettelse".

Han har også sagt ting som "hehe,tenker du på om barna våre kommer til å arve det?" et par ganger, uten å tenke seg så mye om:)

Så med dette lange innlegget ville jeg gjerne høre om det var noen her som hadde vært i samme situasjon, evt vet om/hørt om noen? Og der det gikk bra?

Jeg vil nok være med denne mannen uansett. Selv om det ville være fælt om han aldri får lyst på barn. Jeg lurer også på om jeg skal ifinne meg med at han neppe våkner opp en dag og virkelig ønsker seg baby? Og jeg lurer på om noen kanskje hadde noen råd ifht det jeg har skrevet. Kanskje noen kjenner igjen sin mann/samboer/kjæreste - og venter barn eller er blitt enige om barn til slutt?

Beklager for rene novella, og sikkert mye unødig info! Ville bare prøve å gi et bilde av situasjonen, og har et håp om å få høre at det kanskje ikke er BARE håpløst...

[AnonymBruker]

Postet denne på " graviditet og spedbarn", men prøver her også, i drastisk forkortet versjon

Jeg har en samboer/forlovede gjennom snart tre år som jeg ønsker å være med for alltid. Problemet er at han ikke ønsker barn nå, og jeg vet ikke om han noen gang komme til å få lyst på?

Han er 33,jeg 27. Han har alltid visst hva jeg ønsker (å få barn), og aldri sagt noe om at jeg skal "slå fra meg den tanken", eller prøvd å "jenke" forventningene mine.

Kan også nevnes at han er veldig ærlig.

Da jeg tok om temaet barn i går, ble det noe ale dette:

Jeg: har du aldri lyst på barn?

Han: Dette har vi snakka om før. NÅ har jeg ikke lyst på barn.

Jeg: Men fremover?

Han: Jeg er åpen for at det kan skje ja, men ber d meg svare her og NÅ, så er svaret "aldri".

Jeg: Jeg skjønner ikke...

Han: Men imorgen kan jeg ha lyst. Jeg vet bare at det ikke er noe jeg vil ha i dag. Tar det når det kommer.

Jeg: Men..er jeg naiv hvis jeg håper på barn da?

Han: Nei.

Jeg: Hvis d ALDRI har lyst på barn,ikke ser det for deg og det er det du egentlig mener,så må du si det?

Han: Ja,det gjør jeg.

Så, jeg vet ikke?!?! Hva tenker folk, skal jeg bare vente og se,eller skal jeg slå fra meg hele barnetanken først som sist? Noen erfaringer?

Kommer ikke til å bryte forholdet uansett, det vet han. Jeg øsnker heller ikke å true med det.

Tenker "folk" at dette kan "gå bra"? I betydningen han ønsker seg barn en dag,før det er for sent?

[AnonymBruker]

Haha,så drastsik forkortet ble det ikke...Huff

TS

[AnonymBruker]

NB!

En rettelse her også:

De siste "ja,det gjør jeg" sa han som i "ja,jeg sier fra". Er mulig jeg skulle lest gjennom dette først,så det ble litt uforståelig. Men føler meg desperat etter andres synspunkt, og da gikk det litt fort visst

TS

[Gjest Fikira]

Jeg tolker det dithen at IDAG kan han ikke se for seg han selv med barn.

Men at han kanskje en dag forandrer mening, uten at han lover 100% at dette kommer til å skje, men han utelukker det ikke heller.

Så da blir det helt opp til deg om du vil vente å se...eller ikke.

[Gjest Gutt25]

Kort fortalt : vi menn er som regel aldri klare til å få barn før vi får barn Spør du ham om han er klar, vil svaret sikkert være "nei", men hvis dere først får barn, så skal jeg love deg han ercklar som et egg

[AnonymBruker]

Fikira: Takk for svar!Ja,det er sånn jeg også prøver å tenke på det. Og jeg vil jo ikke ha barn uten at han er 100% villig.Men jeg håper virkelig at han en dag innser hvor fantastisk barn hadde vært;)

[AnonymBruker]

Gutt_25 :

Det har jeg også tenkt, og jeg ville ikke ønsket barn med han om jeg trodde han ikke mentalt var klar. Men det er litt kinkig situasjon, når han selv ikke føler seg klar...Alternativet for noen er jo å "slurve" med prevensjon,men du kunne jeg ALDRI ha gjort!

[AnonymBruker]

Jeg kan dele min "solskinns"historie, selv om den ikke er helt lik

Jeg er like gammel som deg og gubben er 30. Han er veldig voksen og fornuftig, rolig og reflektert- men samtidig en fyr som er litt "redd for å vokse opp". Liker livet som det er, liker å ta ting som det passer seg, ikke glad i å planlegge osv.. Han hadde aldri sagt direkte at han ALDRI ønsket barn, men gitt tydelig uttrykk for at det ikke var noe han gikk og ønsket seg. Aldri vært noen "barnefyr" (sukker tungt om det griner unger rundt han på kaffé eller butikker og har aldri hatt behov for å holde barna til venner og slekt).

Jeg derimot har alltid sett for meg barn i livet, men ikke nå. Men i fremtiden. I og med at jeg ikke har vært "rugeklar" enda, har jeg ikke tenkt så hardt over det og vært fornøyd med livet og forholdet - det med hans manglende entusiasme for barn har ikke plaget meg nevneverdig.

..så en dag skjedde det: jeg hadde vært uggen i lengre tid og gikk til legen for å finne ut hva jeg feilte. Hverken jeg eller mannen hadde hatt graviditet i tankene og jeg fikk meg et sjokk hos legen som slo meg i bakken - jeg var gravid Jeg rakk såvidt å tenke "hva i h****** gjør jeg nå", før jeg tenkte: dette går ikke, mannen vil ikke ha barn, det kommer til å bli slutt..abort..alenemor..jeg ble helt lamma. Var så redd for å miste han! (selv om vi har vært sammen i årsvis og er stødige som fjell som par!). og dessuten visste jeg ikke om jeg ville ha ungen selv.

Jeg lå på senga og panikk-hulka, skjønnte ikke hvordan jeg skulle få sagt det, trodde han fikk panikk, ikke ville, trodde alt kom til å forandre seg mellom oss - at vi kom til å miste det gode forholdet, om vi i det heletatt forble sammen.

MEN det var nok redselen og sjokket som tenkte.. for etter at jeg hadde fått hiksta ut i krampetakt "jeg er gra..ha..ha..viiiiiiiid!!! " og bare venta på at han skulle reise seg og gå eller noe.. så satte han opp et litt overrasket blikk og svarte rolig "..åå? ok? ". Jeg spurte om han ikke skulle si noe, være sint, sjokka, lei seg si at dette ville han ikke etc. Da svarte han at han hadde ikke noe spesielt å si. Stemningen var litt "forbauset" i et par dager, men etter 2 dager var humøret vårt på det vanlige igjen Jeg så for meg at vi kom til å ha en samtale om "beholde eller ikke beholde", men det har aldri vært et tema.

Nå er helsekort utfylt og jeg er snart ferdig med 1.trimester og dagene går som før i heimen

Tror han synes det er litt uvirkelig og fjernt, har jo ikke mage enda. Men han har ikke vært negativ et sekund (takket være han at jeg faktisk har begynt å tenke positivt og virkelig VIL dette nå).

Jeg kjenner min mann godt, og trodde aldri han ville reagere som han gjorde - heldigvis tok jeg feil

...ble visst en novelle dette også

[AnonymBruker]

Fin solskinnshistorie over.

Men det blir noe helt annet når man plutselig er gravid. Da må jo mannen bare takle det (eller gå).

Det er jo ikke å anbefale for TS å plutselig "glemme" pilla, heller.

Jeg vet ikke hvordan man skal ta opp et slikt tema uten at manne føler seg presset. Her i huset var det ganske lettvint - jeg sa en høstkveld (eller var det sent på sommeren): Neste år, fra nyttårsaften, har jeg tenkt å slutte på p-pilla. mannen: "Å? Ok." Og ikke noe mer. Jeg spurte om han skjønte hva dette innebar. "Ja." sa han (og fortsatte foran pcen eller hva det nå var han drev med. Da var den samtalen over, og han hadde noen måneder å forberede seg mentalt på.

[Rainbow]

Vanskelig situasjon. Jeg er mer som mannen din, bare mer ekstrem, som overhodet ikke ønsker barn. Derfor var det viktig for meg å finne en kjæreste som heller ikke ville ha barn, og det klarte jeg. Det var noe vi snakket om før vi hadde møttes (traff hverandre online), og uavhengig av at jeg hadde sagt noe som helst sa hun mine eksakte ord om barn ("jeg er skeptisk til barn, tror ikke jeg vil ha, da må det være fordi partner vil og da må HUN føde"). Det er lissom en enklere versjon enn "jeg vil virkelig ikke ha barn", som man kan være redd for å skremme bort folk med. Så er veldig glad det ble avklart. Må være vanskelig å gå rundt uten å vite sikkert hva partner vil.

NOk om det. Din situasjon tror jeg bare kan løses av en ordentlig lang samtale. Fortell om bekymringen din vdr sykdommen (jeg vet ikke hva det er, men skjønner den kan gjøre deg mindre disponibel for å bli gravid etter hvert som åra går?), si at du tenker stadig mer på det, og om han kan prøve å sette seg inn i dine tanker. Si at du tenker mer og mer på hvor viktig det er for deg å få barn, at det er skremmende for deg å se for deg livet uten. At dette er noe du virkelig vil. Så må du spørre om han kan prøve å se litt lenger framover, og om han kan prøve å forstå deg.

Er han like urokkelig som meg vil han jo uansett ikke ha barn, og da må du evt omstille deg på at det ikke vil skje. Det kan jo være fint å få avklart dette nå snart.

Må uansett være vanskelig om partene står steile på dette synspunktet, det må bli sårt uansett resultat.. MEn det kan jo hende han bare syns det er vanskelig å forestille seg et liv med barn, ikke at han ikke vil ha. Du må jo få vite om "i morra" kommer noen gang? Be han tenke på det, vurdere det litt, kanskje sette opp en liste med fordeler og ulemper for seg selv. Du fortjener at han tenker på det litt når det er noe som opptar dine tanker så mye som det gjør!

[AnonymBruker]

Etter å ha lest litt for mange ukeblader hos bestemor har jeg inntrykk av at det er nok av kvinner som går og venter i årevis på at mannen skal bli klar, før de innser at toget har gått. Så hvis dette er veldig viktig for deg så ville jeg prøvd å få det avklart innen rimelig tid.

Det at han tar lett på dine potensielle problemer med å bli gravid kan jo henge sammen med at han ikke er helt sikker på om han vil ha barn? At han skjønner at det er trist for deg, men ikke føler at det angår ham. Kan det være aktuelt å ta ham med til legen for å diskutere hvor lenge det er "forsvarlig" for deg å vente hvis du er sikker på at du vil ha barn?

Jeg leste nettopp en bok som heter "Ikke bare mamma", og der var det et eget kapittel om ferier med barn. Det er mye som er mulig, det gjelder bare å tenke litt utenfor boksen. Hvis han er redd for å bli voksen og "satt" så kan jo det være en innfallsvinkel?

[AnonymBruker]

Fin solskinnshistorie over.

Men det blir noe helt annet når man plutselig er gravid. Da må jo mannen bare takle det (eller gå).

Det er jo ikke å anbefale for TS å plutselig "glemme" pilla, heller.

Hvor i all verden får du det at jeg "anbefaler TS å plutselig glemme pilla"?? Det har jeg over hodet ikke sagt eller ment noen plass. Kjenner jeg blir litt provosert..

Poenget mitt var vel heller å fortelle om min mann som ikke ønsket barn, men som forandret mening. Og det er ikke enten "takle det eller gå", her i gården har vi i alle fall samtaler om hva vi begge vil - så hadde han foreslått abort hadde vi kommet fram til løsningen sammen. Han gikk fra å ikke ha noe ønske om å bli far til å ikke være i tvil om å beholde, så poenget med denne "solskinnshistorien" var ikke å droppe prevensjon men at ting kan forandre seg.

[AnonymBruker]

Ts her.

Ble så glad for alle svarene! Litt ulike synspunkter og innfallsvinkler; det gjorde godt!!!!

Til AB over; det var en fin solskinnshistorie,og gratulerer med aby i magen Jeg tok det ikke som at jeg skulle glemme p-pille. Det er uansett ikke mulig,ettersom det er han som må bruke prevensjon da jeg ikke har lyst å gå på pilla pga pcosen (jeg antar at pcosen KAN gjøre at det tar mye lengre tid å bli gravid, og da vil jeg ikke ha p-pille slutt i tillegg.)

Og til AB mr to - hadde jeg gått på pilla hadde det vært en veldig fin innfallsvinkel! Men jeg kan vel ikke akkurat si at "til neste år slutter du med kondom,og å hoppe av i svingen" :gjeiper:

HMS29: så fint at dere er enige! Jeg følte også at vi var det i begynnelsen av forholdet, jeg har veldig tydelig sagt at om han overhode ikke kan tenke seg en liten så MÅ han si fra. Og det har han ikke gjort. Og som sagt, han er i overkant ærlig,hehe.

I fht samtale, så avtalte jeg med han at vi unne snakke om det om et halvår. Mitt initiativ, og er fordi jeg MÅ prøve ikke å tenke sååå mye på det. Planen var å la det "hvile" frem til da,men vet ikke hvor lett det blir.

Jeg blir jo dsv nokså opprørt når jeg vil ta opp dette med barn-har kommet inn i en lei sirkel føler jeg!-så jeg tror jeg skal la han slippe mer snakk om de neste 6 mnd. Han sliter nok som sagt med å "se" fremtiden i dette tilfelle,så jeg er ikke veldig trygg på at han skal ha gjort seg noen nye tanker.... Men ijen, kan hende jeg undervurderer mannen og tankene han gjør seg;)

AB (hehe,jeg mister litt oversikten nå!)- tror nok også at han tar lettere på pcosen ettersom han ikke har de samme tankene om barn som meg. Er kanskje naturlig siden han er mann også(?). På toppen av det hele er han jo ikke så flink til å se for seg fremtiden,som sagt,så jeg prøver å "tilfeldig" nevne litt pcos-snakk dann og vann.

Jeg vet forresten ikke om jeg skrev noe om det (orker ikke lese det lange førsteinnlegget mitt,hehe)MEN om vi skulle blitt gravide så er jeg så sikker som jeg kan bli på at han ville beholdt.(jeg var redd jeg kunne ha blitt gravid en gang de første 6 mnd. Da spurte han meg va jeg ville gjort HVIS jeg var gravid. Jeg var betenkt, og stilte spm tilbake. "Det er ikke det verste som kan skje" husker jeg han sa...) Og viktigst av alt,jeg tror han ville blitt en super pappa. Men kanskje han innerst inne betviler det selv,uten å innrømme det?

Jeg ser jo at jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å avvente, og håpe på det beste. Samtidig som jeg tror at det vil tjene mot sin hensikt å ta opp temaet barn med det første. Det er vanskelig!!!!

Igjen,takk for at dere tok dere tid til å lese og svare alle sammen

[leirbål]

Selv om han er svært ærlig på andre områder er det ikke nødvendigvis sikkert at han tør være ærlig på det med barn.

Da vet han at han sannsynligvis mister deg, og det vil han jo ikke.

Jeg kjenner en mann som er som samboeren din, nesten brutalt ærlig på det meste, men han har latt være å nevne at han er sterilisert til to av ekskjærestene sine.

Fordi han visste at de ville forlate ham om de fikk vite det.

På den andre siden kan det stemme at han ikke har et avklart forhold til det, og sier ja når det blir aktuelt.

Jeg ville sagt til samboeren din at du ønsker å begynne prøvingen i september. Da vil du sannsynligvis få et helt ærlig svar om hva han tenker.

Nevn det av og til så han ikke bare glemmer det, og får tid til å venne seg.

Er du ikke klar i september, så si ifra da.

Jeg ville ikke gått i flere år og lurt på om han kanskje vil ha barn en dag. Det er en så stor ting at det måtte vært klarlagt forholdsvis tidlig i forholdet.

[AnonymBruker]

Takk for svar Leirbål!

Hm,jeg vet ikke om jeg vil være så bastant ifht prøving? Jeg ser fordeler med det du sier,men samtidig tror jeg at han kommer til å føle seg ekstremt presset opp i et hjørne. Han er grusomt sta...

Ifht det med ærlighet, så håper jeg han vet at jeg neppe går fra han uansett. Jeg sa det faktisk til han,selv om jeg var uendelig lei meg for de vage "baby-svarene" hans, at det er ikke det at jeg går fra han om ikke; jeg vil bare ha et svar, eller rettere sagt; jeg vil vite mest mulig kanskje?

Jeg vet rett og slett ikke. I septemer er det jo uansett tid for "praten", så jeg kan jo da ymte frempå om at vi prøver oss...Om jeg føler det er hensiktsmessig. Kan jo hende jeg kommer til å nevne barn innen den tid,enda jeg helst vil unngå det litt nå kjenner jeg!

Jeg har heller ikke fast jobb. Det er en ting jeg egentlig ikke helt har tenkt nøye over i ifht "problemet"..Men kan jo tenkes at det spiller inn for han. uten at han har nevnt det. Huff,ikke så lett å skjønner hva som rører seg i disse mennene alltid...

[AnonymBruker]

Hvor i all verden får du det at jeg "anbefaler TS å plutselig glemme pilla"?? Det har jeg over hodet ikke sagt eller ment noen plass. Kjenner jeg blir litt provosert..

Poenget mitt var vel heller å fortelle om min mann som ikke ønsket barn, men som forandret mening. Og det er ikke enten "takle det eller gå", her i gården har vi i alle fall samtaler om hva vi begge vil - så hadde han foreslått abort hadde vi kommet fram til løsningen sammen. Han gikk fra å ikke ha noe ønske om å bli far til å ikke være i tvil om å beholde, så poenget med denne "solskinnshistorien" var ikke å droppe prevensjon men at ting kan forandre seg.

Det var ikke det jeg mente, altså. Men bare at det ikke helt gikk an å sammenligne din situasjon med TS sin - det er noe helt annet når man plutselig blir uplanlagt gravid, og mannen må forholde seg til det, enn når man er i TS sin situasjon og skal planlegge å få barn med mannen, og må ta de samtalene om emnet som denne saken krever.

[Gjest norah]

Det er helt OK at han ikke vil ha barn, men det er ikke OK at han bagatelliserer din pcos.

Du kan helt klart vente som avtalt til høsten med å snakke om dette, men da må du også ha en mye klarere strategi enn nå.

Du kan ikke ta det opp atter en gang, og la eventuelle konsekvenser bli trukket enda lengre frem i tid.

Og han kan ikke ha anledning til å komme med "kanskje" svar.

Du kan jo ta en forberedende samtale med ham, hvor du forteller hva du har tenkt å ta opp(kanskje en uke eller to før) - at du vet hvor hans standpunkt har vært før, og at du ber ham tenke på egenhånd godt gjennom hva han vil.

Høstens samtale bør være den siste om temaet - siden det tross alt haster veldig for deg mtp helsesituasjon. Og dette må du gjøre klart for ham. Det han sier nå, det vil være endelig konklusjon.

Han drøyer et konkret svar fordi han kan - og fordi han ikke innser urimeligheten i det. Dere er begge i den alderen hvor man faktisk må ta et alvorlig standpunkt til dette.

Du må bare presentere alternativene klart for ham; enten bestemmer dere at barn er aktuelt(med den tidsfrist gynekologen har gitt deg - inkludert evt ønske om å rekke flere graviditeter) - eller så får dere ikke barn i det hele tatt.

Svarer han da fortsatt nei/kanskje får du selv se om du ønsker å gi opp ditt ønske om barn for ett 3 år langt forhold.

Dersom du presenterer dette på en ryddig, klar og rolig måte(uten å involvere snakk om følelser og "er du ikke glad i meg") så tror jeg faktisk du får et klart og ærlig svar.

Fokuser mindre på hva du vil(det vet han allerede) - men hold samtalen på hva han vil, og hva som er årsaken til hans ønske.

Da får han jo anledning til å klare opp i om det er barn i seg selv, eller andre faktorer rundt som gjør det uaktuelt.(er det økonomi/redsel for å bli satt/frykt for dårligere forhold til deg/at han ikke skal bli en god far etc).

Jeg personlig hadde aldri latt noen jeg hadde kjent i 3 år hindre valg jeg ser som sentrale i livet.

Endret 11. mai 2011 av norah

[Næjøss]

Jeg skjønner godt at du er i en ganske vanskelig situasjon. Vi mennesker har jo instinkter, og dette med forplantning er jo en av driv intsinktene våre, og jeg kan skjønne at ønske om barn er stort. For oss kvinner, kan det noen ganger føles som en livs-oppgave. Det føles litt naturlig at man skal ha barn. Dermed blir det enda vanskeligere tema hvis han ikke vil eller er usikker. Kanskje han "frykter" det at man ikke kan angre. Det kan være mye, men dette er viktig for deg. Og det virker som at han ikke helt skjønner hvor viktig dette er for deg. Kanskje dere skulle tatt dere en time hos en sånn par terapaut, eller kanskje en psykolog, som kan hjelpe dere å forstå hvordan den andre parten tenker?

Huff, er svært vanskelig. Det beste rådet jeg kan gi deg, er at du må passe på å si hva du føler, hva du ønsker, å passe på at han forstår alvoret, og hvor mye dette har å si for deg. Kommunikasjon er det viktigste verktøyet i et forhold, og når du sitter igjenn med følelsen av at du ikke vet hva han vil, så tror jeg dere må prøve å kommunisere litt bedre

Håper det ordner seg for dere da :D Lykke til

Edit:

Forresten, dette gjorde jeg en gang mot mannen min (ja, jeg vet det var litt slemt, men aprilsnarr)

Jeg hadde vært hos legen et par dager før 1. april. Så når 1.april kom, så kom jeg på at jeg skulle spille han et lite puss. Vi er begge to 20/21 år, jeg har hatt *litt* lyst på barn, og vi har snakket om det. Han sier at han vil vente til vi har en stødig økonomi og er ferdig med skole og slikt. Han sa også veldig tydelig Nei!, så jeg tenkte jeg skulle spille han et lite puss og sa at han skulle bli pappa. Men jeg fikk en helt annen reaksjon enn det jeg hadde ventet.. han spilte opp øynene, smilte å sa; skal jeg?! Huff, da følte jeg meg som ei sugge når jeg måtte inrømme at det var en aprilsnarr. Han aksepterte det uten å bli sint heldigvis. Men nå vet jeg heldigvis at om jeg skulle bli gravid, så trenger jeg ikke frykte at han vil gå ifra meg.

Men det er jo lenge til 1. april nå, så det blir jo vanskelig hvis du har det travelt med barn med tanke på sykdom.

Du kan jo prøve å spørre kjæresten din om hva han tror han hadde gjort om du var gravid. Spørr ham rett ut om han hadde gått ifra deg? om han hadde blitt sint? Om han hadde blitt glad?

Kan kanskje gjøre det lettere for han å gi deg et mer konkret svar hvis han får noen "alternativer" å velge fra.

Endret 11. mai 2011 av Næjøss

[AnonymBruker]

Hei!

Synes jeg får masse gode innspill - nok en gang; takk!

Norah: Jeg vet egentlig ikke om han bagatelliserer min pcos, kanskje han gjør det uten å mene det og være klar over det selv?

Jeg vet ikke åssen man siterer, men : "Høstens samtale bør være den siste om temaet - siden det tross alt haster veldig for deg mtp helsesituasjon. Og dette må du gjøre klart for ham. Det han sier nå, det vil være endelig konklusjon".

gjorde meg litt redd

Er det noen her som vet om jeg, med min pcos, har kortere fruktbarhetstid enn "vanlige? Jeg fikk nemlig avkreftet det, men er nok fremdeles litt bekymret. Har tenkt at siden jeg har diagnosen slipper vi forhåpentligvis å prøve altfor lenge, og får pergo(?) o.l på tidlig tidspunkt? Noen som vet noe om dette? Det er jo noe jeg definitivt på ta med i bergegningen i såfall. Og spes i en videre samtale med han.

Gynekologen sa kun at vi burde begynne, jeg har ikke fått noen tidsfrist. Men kjenner jo at OM så er, så gjør det alt enda mer komplisert

Det som er, er jo at jeg godt kan vente et par år med barn. Og da kan det jo hende han er klar også? Men så er det jo om det blir for "seint" og hva jeg risikerer med det. Vegrer meg litt for å tenke at om et par år så ordner det seg, for jeg har ikke lyst å gå med tanken om at jeg sikkert skal bli mor i to år, og så viser det seg at han ikke ønsker dette.

Næjøss: Takk! Og ja, det føles som et instinkt;) Kan liksom ikke se for meg et helt liv uten barn... Kanskje det er lettere for oss kvinner å se hvordan det evt ville påvirke et "middelaldrende" liv?

Jeg håper og tror at han vet det er viktig for meg, men jeg frykter samtidig litt at jeg lar for "masse følelser" komme i veien når jeg forsøker å formidle det? At han kanskje kobler litt ut? Han spurte jo faktisk meg, og jeg har spurt han i fht om hva hvis jeg var gravid...: Han sa bl.a at det var ikke det verste som kunne skje (i motsetning til det jeg sa da, for jeg var sisteårs student). Så OM det skulle skje er jeg helt sikker på at han ikke hadde gått fra meg. Er bare det om han noensinne tørr ta steget og fakstisk være med å sette oss i den situasjonen?

Nå sitter jeg med en tanke om å kanskje skrive ned noen av de innspillene jeg har fått her, og gi til han. Og presisere at vi ikke trenger å snakke om det før "fristen" (om et halvår), men at jeg håper han kan tenke litt over det jeg (dere,haha!) skriver.

Jeg har en mistanke om at han kanskje rett og slett synes dette er skummelt, og dermed ikke tenker tankene skikkelig...? Bare overfladisk er innom temaet på en måte.

MEN, jeg er redd jeg skal drive han enda mer bort fra en beslutning om barn med "mas". Vil et slikt brev, nær sagt et infoskriv-med minst mulig følelser;) - være en dårlig idè `å gi til en som nok takler å bli presset veldig dårlig?