Ønske om barn, og mann som ikke er klar

[liv]

Det er jo du som må bestemme deg, livet som sansynligvis barnløs med han eller finne en annen som vil ha barn.

Endret 14. mai 2011 av liv

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at både jeg og samboeren min er på din alder. Jeg føler at vi er fanget i en evig runddans. Vi har det veldig bra, men så kommer det perioder der jeg blir stresset og lei meg for at han er så usikker både med tanke på om og i så fall når, og så ender det med krise. Disse krisene ender alltid opp med at vi finner tilbake (vi har per dags dato ikke gjort det ordentlig slutt, men det har vært nære på for min del), og så har vi det veldig bra en stund, og så blir jeg stresset på nytt.

Det som skiller oss, er nok at jeg vet at jeg vil ha barn, og at jeg på sikt kommer til å ofre forholdet hvis det er nødvendig. Det føles bare så håpløst å gjøre det nå, i og med at jeg ikke ser for meg å begynne å prøve for om rundt tre år. Det virker som at for deg er ikke det å gjøre det slutt et alternativ? I så fall kan du ikke gjøre annet enn å ha is i magen, slik jeg ser det. Å skulle overtale noen til å få barn er i mine øyne veldig fåfengt. Jeg har mange rundt meg med småbarn, og ser hvor hardt de jobber for å få hverdagen til å gå opp, selv der begge var like klare for å få barn og er like involverte. Det gjør at jeg absolutt ikke vil ha barn med en som ikke er fullt ut klar for det selv.

[Envy]

Hmm, jeg ville vurdert nøye for og imot om jeg var deg, TS. Har selv en samboer som er totalt imot tanken på barn. Hovedproblemet mitt er egentlig at han hele tiden lurer meg til å tro at "ikke nå, men om 6 mnd kan vi begynne å prøve". Så kommer dagen, og selvfølgelig kan ikke han tenke seg noe barn, og jeg blir skuffet. Jeg ble tilogmed gravid ved uhell en gang, og da satte han himmel og jord i bevegelse, "heldigvis" endte det i SA.

Jeg venter likevel på at han endelig etter 6 mnd ikke skal endre mening, men faktisk holde seg til det han lover.

Grunnen til at jeg venter er at jeg elsker han, og at han bare er 21 år. Da er det litt mer "lov" til å være ubestemt og ikke ha et kjempestort ønske om å bli far. Selv er jeg snart 23, og har fortsatt mange fruktbare år foran meg.

Hadde jeg derimot vært i din situasjon og deres alder ville jeg vurdert sterkt hva som er viktigst, å oppfylle ønsket om å få barn, eller å være sammen med mannen du elsker?

[AnonymBruker]

Hmm, jeg ville vurdert nøye for og imot om jeg var deg, TS. Har selv en samboer som er totalt imot tanken på barn. Hovedproblemet mitt er egentlig at han hele tiden lurer meg til å tro at "ikke nå, men om 6 mnd kan vi begynne å prøve". Så kommer dagen, og selvfølgelig kan ikke han tenke seg noe barn, og jeg blir skuffet. Jeg ble tilogmed gravid ved uhell en gang, og da satte han himmel og jord i bevegelse, "heldigvis" endte det i SA.

Jeg venter likevel på at han endelig etter 6 mnd ikke skal endre mening, men faktisk holde seg til det han lover.

Grunnen til at jeg venter er at jeg elsker han, og at han bare er 21 år. Da er det litt mer "lov" til å være ubestemt og ikke ha et kjempestort ønske om å bli far. Selv er jeg snart 23, og har fortsatt mange fruktbare år foran meg.

Hadde jeg derimot vært i din situasjon og deres alder ville jeg vurdert sterkt hva som er viktigst, å oppfylle ønsket om å få barn, eller å være sammen med mannen du elsker?

Så hvordan gikk det med dere? Har dere fått barn? Venter dere fortsatt?

Anonymous poster hash: a452a...3e9

[Norbertine]

To like tråder er flettet.

Alice i Eventyrland, mod

Endret 25. juli 2014 av Alice i Eventyrland