Storm i vannglass, eller i gråsonen til utroskap? Bli eller gå?

[Nevian]

Nevian, det du sier er så sant at det falt en liten tåre eller to når jeg leste innlegget ditt.

Så koselig å høre!

[AnonymBruker]

Med forbehold om at jeg kan ha oversett detaljer når jeg leste tråden akkurat nå;

Hvis han ikke følte at han hadde forpliktelser overfor deg, er det jo merkelig at han føler behov for å være så ærlig med hvem, hva, hvor og når?

Har han reflektert over hvorfor han sa det? Han forstår vel at det gjør vondt å høre regner jeg med. Synes han ikke det gjør allverdens forskjell, er det noe han i så fall kan komme til å gjøre flere ganger, er det sånn at han ikke får dekket alle behov hos deg?

Du kan jo bare spørre ham om hva han tenker om det som skjedde og generelt hva han tenker om ting, så kan du ta beslutninger basert på det? Du må selvsagt også være ærlig og ikke late som om dette ikke gjør vondt og forvirrer deg.

Jeg mener ikke at du skal fly på ham og kreve detaljerte redegjørelser for alt mulig, men nok til at du skjønner hvor landet ligger. Det er en del av å bli kjent, det også.

Å bli enig om forutsetninger for forholdet deres videre er ikke dumt. Dere skal begge ha det bra uten å forsake for mye. Du trenger ikke føle at du må være så large at det ikke er bra for deg. Dine grenser, behov og følelser er like viktige som hans. Ikke dermed sagt at ikke hans er like viktig som dine.

Det som er viktig er jo at begge får tilfredsstilt basisbehov, det være seg trygghetsfølelse, frihetsfølelse eller hva dere nå mener er viktigst for dere i et forhold.

Anonymous poster hash: 18843...39b

[Gjest Mythic]

Jeg hadde ikke verken tolerert dette eller klart å leve med det, men så er jeg blitt en kynisk f**n også, da. Har sluttet å tro på "sjelevenner" og "alt stemmer". Det føles ofte sånn når man er nyforelsket, og når hverdagen kommer, lurer man på hvorfor man svelget disse kamelene. Og det spiller heller ingen rolle hva andre ville gjort. Spørsmålet er om dette er noe du kan leve med eller ikke.

[Gjest Pink.Pearls]

Huff, for en kjip situasjon. Selv om det er vondt så hadde nok jeg lagt det bak meg om jeg var deg. Den kjemien og kjærligheten du beskriver dere har er ikke lett å finne i verden.

Jeg tenker som du at han har nok bare vært kåt, og der og da skilt mellom kjærlighet og sex. Du får tenke at forholdet deres startet skikkelig når du var kommet hjem Ingen vet hvordan forholdet deres utvikler seg videre, men jeg ville tatt sjangsen om jeg var deg.

Hvor gamle er dere forresten? Du skriver veldig voksent og reflektert

Endret 18. september 2014 av Pink.Pearls

[Sassenach]

Huff, for en kjip situasjon. Selv om det er vondt så hadde nok jeg lagt det bak meg om jeg var deg. Den kjemien og kjærligheten du beskriver dere har er ikke lett å finne i verden.

Jeg tenker som du at han har nok bare vært kåt, og der og da skilt mellom kjærlighet og sex. Du får tenke at forholdet deres startet skikkelig når du var kommet hjem Ingen vet hvordan forholdet deres utvikler seg videre, men jeg ville tatt sjangsen om jeg var deg.

Hvor gamle er dere forresten? Du skriver veldig voksent og reflektert

Ja, det er leit å gå gjennom dette på en tid hvor vi burde nytt dagene som nyforelskede. Får heller forkusere på hva vi faktisk har fremfor hva jeg mener skulle vært. Prøver å holde meg ved godt mot og innstille meg på å ta prøvelsen på "strak arm".

Har bevisst utelukket å nevne alder da jeg anser alt som er skrevet som litt i overkant utleverende. Finnes ikke så mange like historier der ute, og ønsker dermed ikke gå ytterligere i detaljer som kan gjøre at noen gjenkjenner oss.

Men, tusen takk! Det var en veldig hyggelig tilbakemelding.

TS.

Endret 18. september 2014 av minimika

[Sassenach]

Jeg hadde ikke verken tolerert dette eller klart å leve med det, men så er jeg blitt en kynisk f**n også, da. Har sluttet å tro på "sjelevenner" og "alt stemmer". Det føles ofte sånn når man er nyforelsket, og når hverdagen kommer, lurer man på hvorfor man svelget disse kamelene. Og det spiller heller ingen rolle hva andre ville gjort. Spørsmålet er om dette er noe du kan leve med eller ikke.

Hehe! Kan forstå det kanskje virker som om jeg har forelsket meg blindt, men jeg ser denne mannen for den han er - med både de gode og mindre heldige sidene. Før kjæresten min og jeg møttes har jeg opplevd at tidligere samliv går dukken som følge av selektiv vurdering av ulikheter i startfasen. Som en følge av dette var jeg veldig bevisst på hva jeg er på utkikk etter og hvilke kvaliteter jeg trenger i en partner.

Såfremt jeg greier å tilgi har jeg - som skrevet tidligere - all tro på dette forholdet. Denne (STORE) kamelen er vel det eneste som står i veien.

TS.

Endret 18. september 2014 av minimika

[Gjest Sitronmelisse]

Mmm, skeptisk.

Han inviterer deg til å komme, ligger rundt, koser med deg når du kommer, ligger rundt enda litt til etterpå fordi det er jo "friåret" hans må vite. Joda, det går an å rote det til for seg, vi er ikke perfekte noen av oss, men - jeg synes han handlet temmelig egoistisk. Han trodde vel aldri at du ville finne ut av det.

[Alice123]

Nå er jeg av typen som mener at man ikke skal henge seg opp i slike ting all den tid man avtalte å være fri og frank. Men det jeg leser her er at du var ekstremt investert i dette forholdet fra første stund, og at han ga deg inntrykk av å være det samme. Når du DA finner ut at du ikke var så spesiell likevel, da ryster det ved fundamentet av forholdet (som jo var at dere hadde en så utrolig sterk tilknytning fra start, og var på nøyaktig samme side). For jeg tror virkelig ikke at en person som er kjempeforelsket og ser for seg en fremtid med noen har så veldig lyst til å ligge med 3-4 andre jenter på tilfeldige tidspunkt.

Mente han det han sa om å være forelsket, og følte han virkelig en så sterkt tilknytning til deg? Jeg ville følt meg lurt, uansett om jeg kanskje lurte meg selv. Tror ikke jeg kunne fortsatt, og mtp. hvor rystende du opplevde det har du kanskje best av å gå videre?

Anonymous poster hash: dd250...0fb

Jeg er helt enig dette.

I mine øyne er det "greit" med de før du kom på besøk (jeg hadde vært skuffet og syntes det var veldig merkelig oppførsel, mth hvor forelsket han liksom var), men de etterpå hadde jeg ikke vært så glad for... Da hadde dere jo snakket om det og du hadde gitt uttrykk for hva du syntes

[Sassenach]

Mmm, skeptisk.

Han inviterer deg til å komme, ligger rundt, koser med deg når du kommer, ligger rundt enda litt til etterpå fordi det er jo "friåret" hans må vite. Joda, det går an å rote det til for seg, vi er ikke perfekte noen av oss, men - jeg synes han handlet temmelig egoistisk. Han trodde vel aldri at du ville finne ut av det.

Han handlet egoistisk og uaktsomt, ja. Ingen av oss som sier noe på det.

Men han visste det var en overveiende sannsynlighet for og var med tiden riktig så åpen for at han skulle svare for hva som hadde foregått mens han hadde dette "friåret". Han sa, på eget initiativ, at om jeg ønsket å vite så var det bare å spørre, og når det kom til stykket var han dønn ærlig.

TS.

[AnonymBruker]

Jeg sitter i en kinkig situasjon og føler meg rådvill her jeg sitter. Det hele er en fryktelig komplisert historie - og jeg vet ikke om det er jeg som er en dramaqueen utav dimensjoner som lar fortiden ødelegge noe potensielt vakkert, eller om forholdet er havarert og bør avsluttes.

Jeg har iallfall ikke hørt om noen som har opplevd lignende og har ingen venninner som riktig forstår, så jeg henvender meg nå til det dønn ærlige KG-panelet for råd. Beklager på forhånd at dette blir veldig langt.

For ni måneders tid siden møtte jeg mannen jeg for første gang på en årrekke kan/kunne se en fremtid med. Vi er så kompatible at det er skremmende: kjemien og lidenskapen er uslåelig, vi ser for oss samme ønsker for fremtiden, har samsvarende verdier i livet og like syn på saker som for meg er viktige. ALT stemte. Omstendighetene var dessverre ikke optimale da han på dette tidspunktet bare var hjemom for jula under ett års studieopphold i utlandet. Etter en uke sammen hvor vi bare ble mer og mer klar over hvor godt vi klaffer, var han nødt til å vende snuta tilbake til studiestedet. Vi ble enige om dette var noe spesielt og noe som kunne satses på, men at vi skulle gjøre hva vi ville på hver vår kant så lenge han var borte. Han var veldig klar på at hans årelange drøm hadde vært å leve som singel i *byen* - en drøm jeg ikke ønsket å stå i veien for. Jeg kunne ikke legge bånd på ham og vil han skal få alt han ønsker seg i livet. Det hadde tross alt bare gått én uke og vi var på ingen måte forpliktet. Jeg så således for meg at vi ikke ville ha noe mer med hverandre å gjøre før han kom hjem igjen for godt, og forhåpentligvis gjenoppta der vi avsluttet hvis det fortsatt passet seg.

Slik gikk det derimot ikke. På hans stadige initiativ holdt vi kontakten løpende og ble bedre og bedre kjent. Døgnrytmen min ble mer eller mindre endevendt for å holde tritt med tidsforskjellen, og vi snakket sammen til enhvert passende og ledige øyeblikk. Vi var begge temmelig oppslukte av hverandre, verdsatte hverandres "selskap" og jeg føler det ikke var noen tvil om at vi utviklet følelser oss imellom. Når han et par-tre uker etter avreise inviterte meg på besøk var jeg ikke vond å be, billettene ble bestilt og jeg skulle komme etter en måneds tid. Gjennom denne ventetiden holdt vi kontakten som normalt. Til tross for det bestemte besøket var vi fortsatt enige om at vi ikke var forpliktet til hverandre, og at det som skjedde på hver vår kant var noe vi fikk ta opp og håndtere med hans retur til Norge.

For å si det slik: Besøket gikk over all forventning, og vi forelsket oss for alvor. Det som egentlig bare skulle være en weekend, ble vi enige om å forlenge til en uke ettersom vi hadde det så fint sammen. Helt avslutningsvis under oppholdet kom det dessverre ved et uhell frem han faktisk hadde vært til køys med andre i ukene før jeg kom, noe jeg tatt forholdene i betraktning viste toleranse for. Jeg skjulte derimot ikke hvor mye dette såret meg og at jeg for fremtiden så at han gjorde mot meg slik han ønsket jeg skulle gjør overfor ham. Jeg ba han ikke direkte om å slutte, men sa at det alltid vil være hans valg hva han vil gjøre - så får det være opp til meg å avgjøre hva jeg kan leve med. Når jeg skulle dra gråt vi sammen over hvor tungt det var å skulle være borte fra hverandre, og vi var samstemte om at det kom til å bli oss når tiden med avstand var forbi.

Like etter han kom hjem til Norge igjen ble vi offisielt kjærester, og han har siden dette aldri levnet noe tvil om at jeg er den eneste éne for han. Han elsker meg på godt og vondt, og ønsker ingen annen enn meg. I starten forsøkte jeg etter beste evne å fortrenge jentene jeg visste han hadde vært borti, men til slutt kunne vi ikke stikke dette under stol lenger og måtte pirke der det gjorde vondest. Han var dønn ærlig med meg og fortalte om alt, needless to say så ble jeg knust. Jeg hadde hele tiden trodd og håpet på at alt ville ordne seg bare han kom hjem og ble min, men slik gikk det selvfølgelig ikke. Jeg vet dette var naivt, for omfanget viser seg å være mer enn jeg kan takle.

For å oppsummere :

1. At han hooka opp med ei han datet en siste gang kan jeg akseptere som en tabbe.
2. To fuckfriends og en random one night stand kan jeg akseptere som enda et par tabber.

Alt dette skjedde før min visitt.

Men... At han hadde sex med ei anna før jeg knapt hadde satt føttene på norsk jord igjen etter besøket, og attpåtil snakket med meg helt normalt før laknene knapt kan ha vært kjølt ned etter sengekosen og samme dag erklære at han er forelska i meg for første gang - hvordan kan jeg leve med noe så respektløst? Noe så slemt og nedverdigende?

Jeg vil faktisk kategorisere dette som - i det minste i grenseland til - utroskap. Vi var kanskje ikke kjærester, men vi hadde et kjærlighetsforhold og et bånd mellom oss som han brøt. Han latterliggjorde mine følelser, tråkket på selvtilliten min og handlet ekstremt egoistisk. Han hadde valget og valgte meg bort, og ikke på ETT tidspunkt under prosessen i å plukke opp ei tilfeldig dame, kysse henne, ta henne med hjem, kle av henne eller (beklager fransken) penetrere den fordømte fitta slo det han hvor feil det var. Først i etterkant tenkte han "åh, dette var dumt, jeg vil jo ha ****". Likevel stod han lenge ved at dette var noe han hadde hatt rett til å gjøre, først etter å ha sett hvor mye det gjør meg vondt har han unnskyldt og vist at han angrer seg. Han sier jeg har all grunn til å gå, men at han inderlig ønsker jeg kan tilgi/forsone meg med det.

En kan jo spørre seg hvorfor jeg har fortsatt dette forholdet og ikke bare gikk på flekken. Det tok en (litt for lang) tid før det demret for meg hvor råttent gjort jeg syns dette egentlig er. Det er idag tre måneder siden jeg fikk vite alt han hadde foretatt seg mens jeg var inni bildet, og jeg har siden da gått igjennom hele følelsesspekteret. Innledningvis var jeg helt utrøstelig og klandret meg selv(typ: hvorfor er ikke bare meg nok?). Deretter var jeg fly forbanna og har ved flere anledninger vært på nippet til å gå ifra ham. Det skal sies han har vært relativt tålmodig med meg gjennom dette, og tatt "slagene" som de kom.

Nå har jeg kommet dit hvor jeg ikke lenger vet, og det jeg trenger å vite - som jeg åpnet med - er om det er jeg som skaper storm i vannglass og bør ta meg sammen, eller om det er på tide jeg innser at dette ikke er liv laga? Forholdet vårt preges veldig av at jeg er sensitiv for emnet, og det skal innmari lite til før jeg bryter sammen på et eller annet vis. Jeg føler meg svak og redusert til det uigjenkjennelige, men har fortsatt tro på at vi kan få en fin fremtid sammen såfremt jeg klarer å tilg. Jeg tenker det det er veldig leit om en slik hendelse skal få dominere min/vår lykke. For, hvis jeg ekskluderer dette, gjør han meg faktisk utrolig lykkelig og har alt jeg ønsker i en mann.

Så, kjære dere som gadd å lese denne novellen, hva mener dere?

Hvis du er sånn som meg, så kommer dette til å gnage på deg så lenge dere er sammen. Hadde aldri giddi.

Anonymous poster hash: 54a2d...93d

[Sassenach]

Hvis du er sånn som meg, så kommer dette til å gnage på deg så lenge dere er sammen. Hadde aldri giddi.

Anonymous poster hash: 54a2d...93d

Og hvordan er så du, da?

TS.

[AnonymBruker]

En som er over gjennomsnittet sjalu.

Anonymous poster hash: 54a2d...93d

[Sassenach]

En som er over gjennomsnittet sjalu.

Anonymous poster hash: 54a2d...93d

Ah, skjønner.

Nei, det er jeg heldigvis ikke. Det er ikke slik at jeg er fremmed for sjalusi(langt ifra), men vil likevel påstå jeg ganske sjeldent lar meg bli drevet av denne.

Slik jeg ser det står jeg overfor følgende hindre for tilgivelse: Jeg nokså følsom og sensibel, altså at jeg føler sterkt og veldig mye, og at jeg lett tar ting personlig. I tillegg har jeg en innmari sterk rettferdighetssans, og takler urettferdighet særs dårlig - noe jeg faktisk syns denne saken handler om. Videre har jeg på generell basis vanskelig for å tilgi, men har vel egentlig aldri forsøkt.

TS.

Edit:

++ Jeg er av typen som vil forstå meg ihjel på ting. Dette er en "nøtt" jeg ikke klarer riktig å forstå, noe som gjør at jeg har låst meg helt og er stuck. Tror jeg bare bør innse dette ikke er noe å forstå seg på.

Endret 18. september 2014 av minimika

[AnonymBruker]

Okei. Jeg ville hatt vanskeligheter med å takle noe sånt. Ville alltid vært med meg videre. Jeg ville unngått denne fyren og funnet en som hadde fått meg til å føle seg eksklusiv - en sånn som meg.

Anonymous poster hash: 54a2d...93d

[Rararara]

Han hadde kanskje "rett" til å gjøre det ( noe som i seg selv er temmelig usympatisk å hevde) men noe spesielt respektfullt mot deg var det ikke. Han burde i det minste hatt vetg nok til å holde stilt om det.

Du sier du ser for deg en framtid med ham, men gjør du egentlig det etter dette da? Da må du isåfall klare å leve med det han har gjort og legge deg bak deg.

Jeg aner ikke selv hva jeg hadde gjort i din situasjon, men jeg hadde nok ikke følt at det var greit at han pulte rundt mens jeg proklamerte min kjærlighet til ham..

[AnonymBruker]

Kanskje han følte seg ensom når du dro, og ønsket å fylle et tomrom eller noe... Vanskelig å si

Anonymous poster hash: a4202...f85

[Sassenach]

Tenkte jeg skulle oppdatere om hvordan det endte.

Vi har omsider nådd et veiskille. Han har presert å kalle meg unormal(ettertrykkelig og gjentatte ganger) for å være lei meg så lang tid i etterkant, si at jeg for lengst burde kommet meg videre og at jeg er et negativt menneske. Det har nå gått 4* måneder siden jeg fikk vite alt, hvorav halvannen av disse gikk på at han fornektet at det han gjorde var klandreverdig og jeg følte det var meg det var noe feil med. Han er selv ferdig med saken og lever ettersigende godt med det han gjorde.

Er jeg virkelig så urimelig som ikke har klart å tilgi ennå?

Det jeg har bedt om er å få ta den tiden jeg trenger og at han under episodene jeg blir nedfor legger seg flat og unnskylder fremfor å kverulere/bortforklare/bli tverr. Er langt ifra slik at disse tilbakefallene skjer daglig eller med samme styrke hver gang, og jeg er selvfølgelig klar over at dette ikke kan ha et evigvarende tidsperspektiv. Er overhodet ikke slik at jeg syns dette er noen walk in the park, men likevel syns jeg ikke 4* måneder er uforholdsmessig lang tid. Javisst, jeg er enig i at det har pågått en god stund og jeg er sliten selv, men syns det er blodig urettferdig å føle jeg blir bebreidet.

Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre og forsvare at jeg ikke er ferdig med å bearbeide saken, noe jeg rett og slett må si er en endelig dealbreaker. Jeg skal ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg er trist over hans dumhet. Så.. Enden på visa ble, med mindre han kommer på bedre tanker og innser hvor begredelig det er å ha en slik holdning til meg, at jeg har sett meg nødt til å ende forholdet.

TS.

* Måtte rette på meg selv. Ikke gått 5, men 4 måneder.

Endret 8. oktober 2014 av minimika

[Gjest]

Tenkte jeg skulle oppdatere om hvordan det endte.

Vi har omsider nådd et veiskille. Han har presert å kalle meg unormal(ettertrykkelig og gjentatte ganger) for å være lei meg så lang tid i etterkant, si at jeg for lengst burde kommet meg videre og at jeg er et negativt menneske. Det har nå gått 5 måneder siden jeg fikk vite alt, hvorav halvannen av disse gikk på at han fornektet at det han gjorde var klandreverdig og jeg følte det var meg det var noe feil med. Han er selv ferdig med saken og lever ettersigende godt med det han gjorde.

Er jeg virkelig så urimelig som ikke har klart å tilgi ennå?

Det jeg har bedt om er å få ta den tiden jeg trenger og at han under episodene jeg blir nedfor legger seg flat og unnskylder fremfor å kverulere/bortforklare/bli tverr. Er langt ifra slik at disse tilbakefallene skjer daglig eller med samme styrke hver gang, og jeg er selvfølgelig klar over at dette ikke kan ha et evigvarende tidsperspektiv. Er langt ifra slik at jeg syns dette er noen walk in the park, men likevel syns jeg ikke 5 måneder er uforholdsmessig lang tid. Javisst, jeg er enig i at det har pågått en god stund og jeg er sliten selv, men syns det er blodig urettferdig å føle jeg blir bebreidet.

Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre og forsvare at jeg ikke er ferdig med å bearbeide saken, noe jeg rett og slett må si er en endelig dealbreaker. Jeg skal ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg er trist over hans dumhet. Så.. Enden på visa ble, med mindre han kommer på bedre tanker og innser hvor begredelig det er å ha en slik holdning til meg, at jeg har sett meg nødt til å ende forholdet.

TS.

Hans tap!

Klem til deg

Han mangler moral og gangsyn, og det er egenskaper som det er vanskelig å kompansere for!

[AnonymBruker]

Selv om teoretisk sett ingen av de var utroskap så er jeg enig med deg at den siste var veldig respektløs. Hadde jeg vært i dine sko hadde jeg nok sett på den siste er som utroskap. På det tidspungtet så visste dere jo begge at dere ville ha hverandre og binde dere til hverandre selv om dere ikke hadde gjort det ennå. Men når han hadde sex med henne så sa han samtidig, "ja jeg har ikke sååååååå lyst på hu at jeg ikke kan pule andre." Jeg hadde ikke klart å legge dette fra meg og jeg hadde nok ikke kommet forbi det, så jeg hadde avsluttet forholdet tvert. Han ser tydeligvis ikke på det like seriøst som du gjør.

Anonymous poster hash: c775e...2fc

[kari2]