Mennesker som ikke takler å "berøre" dype temaer..

[umwar]

He he. Ja, stakkars deg!

Synes det er litt morsomt med dere som ser på dere selv som ofre i en slik situasjon.

Anonymous poster hash: 0b027...079

Offer? Hvor du får det fra skjønner jeg ikke. Jeg forstår ikke folks behov for å dele dette med meg, og hvorfor jeg må vite det. Vil heller si det er den som utbroderer sine psykiske problemer til perifere som leker offer.

[AnonymBruker]

He he. Ja, stakkars deg!

Synes det er litt morsomt med dere som ser på dere selv som ofre i en slik situasjon.

Anonymous poster hash: 0b027...079

Så du mener at de som snakker om sine psykiske problemer til fremmede (offermentalitet) er greit, men at du da som mottaker synes det er kleint å få den infoen da setter seg selv som offer? Slik at den ene påståtte offermentaliteten da er grei men så ler man da av den andre påståtte offermentaliteten?

Æ......seriøst? Tenkte du igjennom den påstanden før du postet den i det hele tatt? Ser du den logiske bristen?

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

[miramis]

Jeg har ingen problemer med å snakke om vanskelige følelser og temaer, men hvis en person buser ut med masse personlig info som ikke egner seg i samtalen, blir jeg veldig ubekvem.

[Vagare]

Jeg reagerer sånn når jeg blir presentert med info om noen jeg synes er i overkant personlig ut i fra "graden" jeg kjenner de. Jeg blir direkte ille berørt, ikke så mye pga hva vedkommende sier, men fordi vedkommende utbroderer sider av livet sitt jeg ikke vil vite.

En god venninne kunne sagt det du sa til meg uten at jeg hadde tenkt noe mere over det.

En bekjent derimot, som hadde sagt det samme, hadde fått meg meget ukomfortabelt.

Oversharing er ukomfortabelt for den som mottar.

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

Men det er jo dette som gjør at psykisk sykdom fremdeles er så stigmatisert, nettopp det at det regnes for å være så ekstremt privat og personlig. Slik jeg leser TS nevnte hun sin fortid med psykisk sykdom fordi det var relevant i forklaringen på den manglende kontakten med denne damen. De færreste hadde vel tenkt på det som i overkant personlig å informere om at man hadde hatt kreft eller ryggproblemer eller noe slikt der det var relevant å opplyse om. Med en gang det gjelder det psykiske, skal det holdes så innmari tett til brystet.

Å selvsentrert utbrodere detaljer om sitt eget liv til mer eller mindre tilfeldige personer man møter er jo ingen sjarmerende egenskap, men mennesker av dette slaget utbroderer jo om hva som helst, enten det er depresjon eller kreft eller kjærlighetssorg. Jeg tror neppe det er noen korrelasjon mellom lettere psykiske lidelser og det å være slitsom og masete, jeg vil heller tro psykisk syke generelt er mer ordknappe om sin sykdomshistorie enn andre pasientgrupper grunnet nevnte stigma.

Om man blir så ukomfortabel bare av å måtte forholde seg til helt greie opplysninger om noens psykiske helse, er det kanskje på tide å ta grep om sitt eget reaksjonsmønster. Bare i min bekjentskapskrets vet jeg om fire-fem tilfeller hvor tilsynelatende vellykkede, oppegående mennesker har vist seg å slite alvorlig psykisk. Ingen ante noenting, før de plutselig var innlagt på psykiatrisk. Slikt skjer hele tiden, og terskelen for å innrømme psykiske problemer er for mange skyhøy, nettopp fordi det er noe mystisk og ubehagelig og gjør omverden pinlig berørt og ukomfortabel. Alt dette henger sammen, og jeg tror vi som samfunn er tjent med å avdramatisere psykisk sykdom så godt det går.

[AnonymBruker]

Men det er jo dette som gjør at psykisk sykdom fremdeles er så stigmatisert, nettopp det at det regnes for å være så ekstremt privat og personlig. Slik jeg leser TS nevnte hun sin fortid med psykisk sykdom fordi det var relevant i forklaringen på den manglende kontakten med denne damen. De færreste hadde vel tenkt på det som i overkant personlig å informere om at man hadde hatt kreft eller ryggproblemer eller noe slikt der det var relevant å opplyse om. Med en gang det gjelder det psykiske, skal det holdes så innmari tett til brystet.

Å selvsentrert utbrodere detaljer om sitt eget liv til mer eller mindre tilfeldige personer man møter er jo ingen sjarmerende egenskap, men mennesker av dette slaget utbroderer jo om hva som helst, enten det er depresjon eller kreft eller kjærlighetssorg. Jeg tror neppe det er noen korrelasjon mellom lettere psykiske lidelser og det å være slitsom og masete, jeg vil heller tro psykisk syke generelt er mer ordknappe om sin sykdomshistorie enn andre pasientgrupper grunnet nevnte stigma.

Om man blir så ukomfortabel bare av å måtte forholde seg til helt greie opplysninger om noens psykiske helse, er det kanskje på tide å ta grep om sitt eget reaksjonsmønster. Bare i min bekjentskapskrets vet jeg om fire-fem tilfeller hvor tilsynelatende vellykkede, oppegående mennesker har vist seg å slite alvorlig psykisk. Ingen ante noenting, før de plutselig var innlagt på psykiatrisk. Slikt skjer hele tiden, og terskelen for å innrømme psykiske problemer er for mange skyhøy, nettopp fordi det er noe mystisk og ubehagelig og gjør omverden pinlig berørt og ukomfortabel. Alt dette henger sammen, og jeg tror vi som samfunn er tjent med å avdramatisere psykisk sykdom så godt det går.

Jeg synes det uthevede er ukonfortabelt å få trøkt i tryne. Jeg synes også kjærlighets/familie problemer, økonomiske problemer, problemer med barnevære osv. er noe man forbeholder venner og ikke noe man slenger ut til de som gidder å høre. Problemet ligger faktisk på de som oversharer alt mulig og ikke på de som blir ille berørt av det.

Man er ikke like intim med absolutt alt av mennesker, og det er HELT NORMALT.

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

[umwar]

Men det er jo dette som gjør at psykisk sykdom fremdeles er så stigmatisert, nettopp det at det regnes for å være så ekstremt privat og personlig. Slik jeg leser TS nevnte hun sin fortid med psykisk sykdom fordi det var relevant i forklaringen på den manglende kontakten med denne damen. De færreste hadde vel tenkt på det som i overkant personlig å informere om at man hadde hatt kreft eller ryggproblemer eller noe slikt der det var relevant å opplyse om. Med en gang det gjelder det psykiske, skal det holdes så innmari tett til brystet.

Å selvsentrert utbrodere detaljer om sitt eget liv til mer eller mindre tilfeldige personer man møter er jo ingen sjarmerende egenskap, men mennesker av dette slaget utbroderer jo om hva som helst, enten det er depresjon eller kreft eller kjærlighetssorg. Jeg tror neppe det er noen korrelasjon mellom lettere psykiske lidelser og det å være slitsom og masete, jeg vil heller tro psykisk syke generelt er mer ordknappe om sin sykdomshistorie enn andre pasientgrupper grunnet nevnte stigma.

Om man blir så ukomfortabel bare av å måtte forholde seg til helt greie opplysninger om noens psykiske helse, er det kanskje på tide å ta grep om sitt eget reaksjonsmønster. Bare i min bekjentskapskrets vet jeg om fire-fem tilfeller hvor tilsynelatende vellykkede, oppegående mennesker har vist seg å slite alvorlig psykisk. Ingen ante noenting, før de plutselig var innlagt på psykiatrisk. Slikt skjer hele tiden, og terskelen for å innrømme psykiske problemer er for mange skyhøy, nettopp fordi det er noe mystisk og ubehagelig og gjør omverden pinlig berørt og ukomfortabel. Alt dette henger sammen, og jeg tror vi som samfunn er tjent med å avdramatisere psykisk sykdom så godt det går.

Det har ikke noe med at jeg må ta grep om mitt reaksjonsmønster. Det har med å vite hva man skal si, til hvem, og på hvilket tidspunkt. Om jeg møter en gammel klassekamerat og vi prater forbigående, så utbroderer en ikke om sine problemer. Det kan være psykisk helse, anoreksia, typen er utro, hunden min døde i går, tante har kreft. Det har jeg ikke noe med, og det er ikke noe jeg ønsker å vite om personen.

Helt ærlig, ekstremt mange sliter psykisk i dag. Det er ikke noe spesielt og særegent med deg fordi du gjør det. I min omgangskrets er det ikke så farlig å snakke om psykiske problemer, mange jeg kjenner går til psykolog og ingen skjems over det.

[iove]

Folk er sikkert veldig redde for å si noe krenkende, men det er ikke så vanskelig å spytte ut en setning ala "godt å se at du har det bedre nå". men det kommer kanskje litt som et sjokk på noen personer.. også er jo psykiske lidelser fortsatt tabubelagt.. jeg tror det er viktig å være åpen om det, da kommer de andre også etterhvert

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg reagerer sånn når jeg blir presentert med info om noen jeg synes er i overkant personlig ut i fra "graden" jeg kjenner de. Jeg blir direkte ille berørt, ikke så mye pga hva vedkommende sier, men fordi vedkommende utbroderer sider av livet sitt jeg ikke vil vite.

En god venninne kunne sagt det du sa til meg uten at jeg hadde tenkt noe mere over det.

En bekjent derimot, som hadde sagt det samme, hadde fått meg meget ukomfortabelt.

Oversharing er ukomfortabelt for den som mottar.

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

Oversharing når man har vært venner og forteller noe i kontekst til den tiden?

Tja.

Jeg blir ikke satt ut av litt for mye informasjon, ser ikke hvorfor det skal gå så fryktelig dypt inn i sjela mi at noen ikke følger enhver sosial konvensjon ethvert menneske måtte ha.

Selvsagt kan noen mangle antenner, men jeg synes problemet kan ligge like mye hos mottakeren som avsenderen av budskapet. De mangler somregel litt begge to.

[Gjest AllisHagtorn]

Det har ikke noe med at jeg må ta grep om mitt reaksjonsmønster. Det har med å vite hva man skal si, til hvem, og på hvilket tidspunkt. Om jeg møter en gammel klassekamerat og vi prater forbigående, så utbroderer en ikke om sine problemer. Det kan være psykisk helse, anoreksia, typen er utro, hunden min døde i går, tante har kreft. Det har jeg ikke noe med, og det er ikke noe jeg ønsker å vite om personen.

Helt ærlig, ekstremt mange sliter psykisk i dag. Det er ikke noe spesielt og særegent med deg fordi du gjør det. I min omgangskrets er det ikke så farlig å snakke om psykiske problemer, mange jeg kjenner går til psykolog og ingen skjems over det.

Av ren nysgjerrighet; hvorfor ønsker du ikke vite om at noen har kreft, eller at noen flyttet fra sted X grunnet skilsmisse/mistet jobben eller hva?

Jeg har ikke lyst å være psykolog for randoms og få et 20 min foredrag om livet deres i feil setting, men ser ikke hva selve opplysningen er så upassende og plagsom for.

[umwar]

Av ren nysgjerrighet; hvorfor ønsker du ikke vite om at noen har kreft, eller at noen flyttet fra sted X grunnet skilsmisse/mistet jobben eller hva?

Jeg har ikke lyst å være psykolog for randoms og få et 20 min foredrag om livet deres i feil setting, men ser ikke hva selve opplysningen er så upassende og plagsom for.

Ikke "noen", men bekjente. For jeg syns det er for personlig til at du forteller meg dette når vi møtes utfor butikken. Det er implisert at samtalen er av det korte slaget, og da passer det seg ikke å lange ut om alle dine problemer. Hvor er dette interresant for meg? At du har flyttet grunnet skilsmisse, jada kjør på. Men det blir litt for mye når jeg vet at grunnen til skillsmissen er at mannen din var utro med en 20 år gammel jente som er venninne med dine barn. Hun liker å gå i korte kjoler og drikker for mye. Nå ser ikke eksmannen min barna våre mer. Altså.....

1: Du setter meg i en posisjon jeg ikke ønsker å være i. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg ender opp med å si dumme ting som jeg angrer på i ettertid. Takk for det. Du føler deg bedre, og jeg angster resten av dagen.

2: Vi er ikke nære venner, og jeg orker ikke være din psykolog.

3: Jeg er ikke en psykolog, jeg kan ikke gi deg et eneste råd

4: Det er upassende å være SÅ personlig med folk en ikke kjenner særlig. Ta hensyn til de rundt deg, selv om du er psykisk syk er du ikke fratatt hensyn.

[Gjest rangle]

det er lett å glemme når man selv er veldig åpen om det man sliter med, og har gått mye til psykolog da blir man jo så vant til at alt er greit å prate om. jeg har brent meg på det selv flere ganger, ganske enkelt glemt at dette er ikke interessant for bekjente. og det er jo enkelt å respektere det år man blir klar over det. Forskjellige folk=forskjellige grenser.
kanskje det er ukomfortabelt for dem pga egne erfaringer eller så er det bare ikke vant til å snakke om det/ synes det er for intimt. uansett så er det ikke min jobb å presse mine personlige problemer og erfaringer på dem for å gjøre personen mer åpen vel. Det kan de jobbe med selv i eget tempo, hvis de ønsker det.

Men ja, er lett å glemme. spesielt når man har jobbet seg gjennom mye og er stolt av det. blir jo en stor og viktig del av livet ditt, men ikke for alle andre.. Jeg syns det er veldig interessant å høre sånt om folk jeg stopper og prater med, så jeg ville ikke reagert på det selv.. for mange er det nok å bare høre: jeg har ikke tatt særlig med kontakt pga personlige ting.. for eks

[umwar]

det er lett å glemme når man selv er veldig åpen om det man sliter med, og har gått mye til psykolog da blir man jo så vant til at alt er greit å prate om. jeg har brent meg på det selv flere ganger, ganske enkelt glemt at dette er ikke interessant for bekjente. og det er jo enkelt å respektere det år man blir klar over det. Forskjellige folk=forskjellige grenser.

kanskje det er ukomfortabelt for dem pga egne erfaringer eller så er det bare ikke vant til å snakke om det/ synes det er for intimt. uansett så er det ikke min jobb å presse mine personlige problemer og erfaringer på dem for å gjøre personen mer åpen vel. Det kan de jobbe med selv i eget tempo, hvis de ønsker det.

Men ja, er lett å glemme. spesielt når man har jobbet seg gjennom mye og er stolt av det. blir jo en stor og viktig del av livet ditt, men ikke for alle andre.. Jeg syns det er veldig interessant å høre sånt om folk jeg stopper og prater med, så jeg ville ikke reagert på det selv.. for mange er det nok å bare høre: jeg har ikke tatt særlig med kontakt pga personlige ting.. for eks

Eneste jeg ville kommentere på innlegget ditt. Det at jeg ikke ønsker å høre om bekjentes problemer på upassende tidspunkt gjør meg ikke til en mindre åpen person. Jeg er veldig åpen om min psyke, mine problemer sammen med mine nære. Og det er de med meg.

Skjønner ikke folks behov for å "lære andre til å bli åpne". Hvor åpen eller ei jeg er har ingenting med at jeg ikke liker at mennesker forteller meg overpersonlige saker, på upassende tidspunk.

[Gjest krokodillen]

Hvis en perifer bekjent nevner psykisk sykdom i en bisetning, har man gjerne 2 valg:

1) Gå inn i samtalen, stille oppfølgingsspørsmål, vips så har man stått der en halvtime og vært støttekontakt. Et gatehjørne er ikke riktig tid og sted, hvis i det hele tatt.

2) Omgå temaet, snakk om noe annet. Evt ta det opp i mer passende setting hvis man ønsker. Ellers ikke.

Så det du mener er at om man spør en psykisk syk om et spørsmål ang hans tilatand så må man stå å være støttekontakt en halv time?

Du vet at vi også har antenner og de fleste av oss ville neppe stått og lagt ut i det vide og det brede om psyken vår. Den myten kan jeg bare knekke med en gang, vi er ikke oppmerkaomhetssyke sutreunger som forventer at andre dkal være klagemur.

Når det er sagt er aldri min helsetilstand hverken fysisk eller psykisk noe samtaleemne jeg tar opp med bekjente eller venner jeg treffer på gata

[AnonymBruker]

Men det er jo dette som gjør at psykisk sykdom fremdeles er så stigmatisert, nettopp det at det regnes for å være så ekstremt privat og personlig. Slik jeg leser TS nevnte hun sin fortid med psykisk sykdom fordi det var relevant i forklaringen på den manglende kontakten med denne damen. De færreste hadde vel tenkt på det som i overkant personlig å informere om at man hadde hatt kreft eller ryggproblemer eller noe slikt der det var relevant å opplyse om. Med en gang det gjelder det psykiske, skal det holdes så innmari tett til brystet.

Å selvsentrert utbrodere detaljer om sitt eget liv til mer eller mindre tilfeldige personer man møter er jo ingen sjarmerende egenskap, men mennesker av dette slaget utbroderer jo om hva som helst, enten det er depresjon eller kreft eller kjærlighetssorg. Jeg tror neppe det er noen korrelasjon mellom lettere psykiske lidelser og det å være slitsom og masete, jeg vil heller tro psykisk syke generelt er mer ordknappe om sin sykdomshistorie enn andre pasientgrupper grunnet nevnte stigma.

Om man blir så ukomfortabel bare av å måtte forholde seg til helt greie opplysninger om noens psykiske helse, er det kanskje på tide å ta grep om sitt eget reaksjonsmønster. Bare i min bekjentskapskrets vet jeg om fire-fem tilfeller hvor tilsynelatende vellykkede, oppegående mennesker har vist seg å slite alvorlig psykisk. Ingen ante noenting, før de plutselig var innlagt på psykiatrisk. Slikt skjer hele tiden, og terskelen for å innrømme psykiske problemer er for mange skyhøy, nettopp fordi det er noe mystisk og ubehagelig og gjør omverden pinlig berørt og ukomfortabel. Alt dette henger sammen, og jeg tror vi som samfunn er tjent med å avdramatisere psykisk sykdom så godt det går.

Man velger hva man deler med hvem, og når, uavhengig av typen problemer.

Nå hadde vel neppe vondt i ryggen gjort det vanskelig for noen å svare på et brev, så det er en annen situasjon. Men jeg kan komme på mange ting i mitt eget liv som jeg ikke deler med hvem som helst eller i en forbipasserende samtale, rett og slett fordi jeg vet det er litt for mye å ta tak i, kanskje vil inspirere en videre samtale vi ikke har tid til der og da eller sette ut personen noe. De fleste har ved en eller flere anledninger viftet bort noe eller gitt en annen unnskyldning mht. en situasjon, ikke fordi de er ukomfortable med å nevne det, men fordi det er en tid og scenario for alt.

Det er kjempefint at TS har jobbet seg igjennom problemene sine, men det virker her som om hun nesten skal demonstrere hvor vanvittig komfortabel hun har blitt med å snakke og seg og sitt og nesten driter ut den hun snakker med fordi de ikke takler å få slik sensitiv informasjon i fleisen ut av det blå.

Vedkommende visste antakelig ikke hvordan de skulle svare eller hvorvidt TS i det hele tatt ville prate enda mer om det, og da synes jeg det er usympatisk å mene at de ikke "takler personlige ting".

For noen år siden var det jo TS som ikke engang kunne svare på et brev hun fikk i posten fordi hun slet, så hun vet jo hvordan det er i enda bredere grad å ikke vite hvordan man skal forholde seg til folk.

Anonymous poster hash: a7bf8...0df

[AnonymBruker]

Oversharing når man har vært venner og forteller noe i kontekst til den tiden?

Tja.

Jeg blir ikke satt ut av litt for mye informasjon, ser ikke hvorfor det skal gå så fryktelig dypt inn i sjela mi at noen ikke følger enhver sosial konvensjon ethvert menneske måtte ha.

Selvsagt kan noen mangle antenner, men jeg synes problemet kan ligge like mye hos mottakeren som avsenderen av budskapet. De mangler somregel litt begge to.

Når man HAR VÆRT venner. Så er det oversharing ja. Når man ER venner så er det greit.

Oversharing er bare kleint og ender som oftest opp som en snakkis i sosiale lag. En viss type personlig informasjon burde man forbeholde nære relasjoner.

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

[Red-Ruby]

Enig i det folk sier her, det er forskjell på dype tema og personlige tema,men jeg er enig i at man må være ganske gode venner før folk tør å åpne seg opp. Jeg kan gjerne diskutere meningen med livet, problemer i livet mitt og diverse med folk som jeg ikke anser som mine "nærmeste" ,men jeg gjør det selvsagt ikke med totalt ukjente.

Enig i at samtalen blir kjedelig hvis man ser hverandre hver dag og eneste man tør å snakke om er været og kjendis-nytt..

[AnonymBruker]

Kanskje hun rett og slett ikke brydde seg. Jeg er lei av alle disse "åpne" menneskene som skal "skyte inn en bisetning" om problemene sine hele tiden. Og jeg er lei av at de tror jeg har issues fordi jeg ikke gjør det samme. Folk er bare forskjellige, noen setter pris på privatliv, og ikke alle er interessert i alle andres problemer og sladder.

Anonymous poster hash: 001f6...038

[Gjest AllisHagtorn]

Når man HAR VÆRT venner. Så er det oversharing ja. Når man ER venner så er det greit.

Oversharing er bare kleint og ender som oftest opp som en snakkis i sosiale lag. En viss type personlig informasjon burde man forbeholde nære relasjoner.

Anonymous poster hash: ffdd5...b32

Jo, men ærlighet generelt trenger ikke være oversharing.

Eksempel;

Om TS tar opp dette med brev for leeenge siden og de ikke har hatt kontakt på årevis- så tenker jeg det er oversharing.

Om den gamle venninna spør om de brevene, så synes jeg ærlighet er på sin plass sålenge en selv ønsker det. Da med opplysning i et par setninger, ikke en lang tirade.

Selv har jeg møtt på gamle klassevenner som har fortalt om innleggelse på psykiatrisk, og jeg tok ikke allverdens på vei av det. Har også fått til svar av bekjent at "helt ærlig ble jeg dumpa" på spørsmål om barnefaren/eksen, og heller ikke det synes jeg er noe over grensen. Hun sa jo ingenting om han og deres forhold.

Utroskap og forholdsanliggende involverer flere enn bare den personen, og først da synes jeg det er upassende.

Endret 17. september 2014 av AllisHagtorn

[ViljaH]

Så det du mener er at om man spør en psykisk syk om et spørsmål ang hans tilatand så må man stå å være støttekontakt en halv time?

Du vet at vi også har antenner og de fleste av oss ville neppe stått og lagt ut i det vide og det brede om psyken vår. Den myten kan jeg bare knekke med en gang, vi er ikke oppmerkaomhetssyke sutreunger som forventer at andre dkal være klagemur.

Når det er sagt er aldri min helsetilstand hverken fysisk eller psykisk noe samtaleemne jeg tar opp med bekjente eller venner jeg treffer på gata

De fleste skjønner det, og du skjønner det åpenbart, da du ikke tar opp slikt i samtaler med bekjente på gata. Problemet er de som ikke skjønner det, som nevner i en bisetning, og så er skuffet over mangel på interesse.. slik oppførsel lukter "grenseløs" lang vei, og det er nettopp slike folk som er troende til å gå svært detaljert til verks helt upassende. Bare veldig veldig kleint for den som utsettes for slikt. Derfor bytter man samtaletema på mer eller mindre elegant vis.

[AnonymBruker]

Enig med AB over.

- Folk flest har ikke problemer med "dype" tema, men personlige tema.

- Folk reagerer utifra hvor godt de kjenner vedkommende, ikke etter hvor komfortable de er med enkelte tema i seg selv.

- Det at noe ikke må skjules er ikke ensbetydende med at det må deles.

- Ingen er fri fra problemer eller personlige intriger, de kunne like godt delt noe liknende i retur, men synes ikke dere er "der".

Anonymous poster hash: a7bf8...0df

Spot on.

En del som føler at de har brutt en barriere når det gjelder åpenhet om sine problemer eller psykiske plager, mister visst antennene for hvem det bør deles med og/ eller hva som er rett situasjon å ta det opp i.

Anonymous poster hash: 4a66b...8ed