Straffer jeg meg selv med å falle for "kalde" menn?

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig med oss mennesker som kjeder oss hvis ting blir for trygt og ensformig? Jeg tar meg selv i å falle for menn som i bunn og grunn ikke gjør meg lykkelig. Går hele tiden og føler på at jeg aldri når helt inn og får ikke den oppmerksomheten og nærheten jeg har behov for. Jeg gir alt, men får ikke nok tilbake. Likevel klarer jeg ikke å bryte ut av sirkelen. Møtte en som ble så forelsket i meg, men da ble jeg stressa og fikk klaustrofobi. Hva er det med meg??

Anonymous poster hash: 63029...663

[FalconPunch]

.

Endret 21. februar 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Går hele tiden og føler på at jeg aldri når helt inn og får ikke den oppmerksomheten og nærheten jeg har behov for. Jeg gir alt, men får ikke nok tilbake.

Anonymous poster hash: 63029...663

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Møter jeg noen som viser over middels interesse så takler jeg det ikke, og orker ikke ha noe med de å gjøre. Men de som er litt kalde og avvisende, og som jeg må jobbe for å få oppmerksomhet fra - de faller jeg for! Utrolig slitsomt å ha det slik, for jeg føler jo at jeg fortjener noe bedre enn det, men så vil jeg jo ikke ha noen som gir sin fulle og hele oppmerksomhet til meg heller..

Hvis jeg har jobbet skikkelig hardt for å få oppmerksomheten til en fyr som har vært avvisende i starten, så forsvinner følelsene og kicket hvis han plutselig blir veldig interessert. Litt sånn.."hvis jeg kan få han, så vil jeg ikke ha han".. Irriterende, men har ikke noen tips til hva du kan gjøre for å bryte ut av sirkelen.

Anonymous poster hash: 90aa8...6ec

[AnonymBruker]

Dette er egne ubevisste valg som kan ha forankringer helt tilbake til barndommen.

Men man kan jobbe seg ut av det. Noen er lykkelige og takknemlige hver eneste dag, hvis de kan gå ut døra og se dagslys.

Andre er ulykkelige av helt hinsides rare grunner. F. eks. er fettprosenten på 15% istedet for 12. Man tjener 600 000 i året, og ikke 1 000 000.

Alt er egne "regler" man lager i den indre dialogen med seg selv. Det er ditt valg.

Anonymous poster hash: b378d...685

[AnonymBruker]

Dette er egne ubevisste valg som kan ha forankringer helt tilbake til barndommen.

Men man kan jobbe seg ut av det. Noen er lykkelige og takknemlige hver eneste dag, hvis de kan gå ut døra og se dagslys.

Andre er ulykkelige av helt hinsides rare grunner. F. eks. er fettprosenten på 15% istedet for 12. Man tjener 600 000 i året, og ikke 1 000 000.

Alt er egne "regler" man lager i den indre dialogen med seg selv. Det er ditt valg.

Anonymous poster hash: b378d...685

Det kan være vanskelig nok å forandre sitt indre, men det positive er at vi er klar over hvordan vi reagerer og at vi ikke ønsker å ha det slik. Det er første steg til forandring.

Anonymous poster hash: 90aa8...6ec

[Gjest Leo Nardo]

Du er ung kanskje? Og kanskje har du bare ikke møtt noen du opplever som spennende?

De som sier at de mister interessen så fort de blir likt tenker jeg automatisk at har dårlig selvtillit og at det egentlig handler om et behov for bekreftelse og anerkjennelse som de ikke greier å fylle selv. Usikker på om det var dette du mente.

Jeg må innrømme at mange av kvinnene jeg møter kjeder meg.

Tror jeg kunne falt for en pornostjerne, prostituert eller en tidligere narkoman. Det hadde vært noe det!

Hun jeg har møtt den siste tiden er egentlig perfekt, men dessverre så opplever jeg henne som litt kjedelig. Og hun synes jeg er litt for direkte, så vi passer nok ikke sammen.

Men det skal sies at jeg definitivt ikke forelsker meg i jenter som ikke liker meg eller ikke viser interesse. Da mister jeg fort interessen. For min del forsterkes interessen når den blir gjengjeldt, så sant det ikke blir for mye og hun blir altfor klengende.