Han er bipolar, jeg er forelska

[AnonymBruker]

Aner ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å lufte litt tanker og kanskje få noen råd.

Han er allerede en utrolig god venn, vi har vært venner i over to år, og det "klikket" med en gang vi møttes, altså vi har kjempegod kjemi. Vi kan prate om alt, ler mye sammen, har felles interesser og er ganske like i forhold til hva vi liker og ikke liker. Jeg vet at jeg betyr veldig mye for ham, han har en travel hverdag med mye jobb men han prioriterer meg veldig, og skviser inn tid til meg uansett hvor stressa han er med andre ting. Han har sagt mange ganger at han er glad i meg, og er veldig oppmerksom på meg når vi er ute, holder opp døra, bestiller for meg, sørger for at jeg alltid er dekket av paraplyen selv om han blir våt, følger meg alltid til bussen/trikken og venter sammen med meg til den kommer, osv. Han kan godt finne på å gi meg små gaver utav det blå, og til jul og bursdag får jeg alltid svært gjennomtenkte og personlige ting. Jeg er ganske likedan der, legger veldig mye omtanke og energi i gaver, og vi har nesten litt vennskapelig "konkurranse" om å finne på de beste tingene Han er veldig åpen for mine interesser, vil gjerne bli med og prøve nye ting hvis det er noe jeg liker og er oppriktig nyssgjerrig på "mine ting". La oss bare si at han var ikke vanskelig å falle for!

I januar fikk han sjokkbeskjeden av legen, etter lang tid med utredning og ut og inn hos psykolog fikk han bekreftet at han er bipolar, og det har vist seg å være utrolig vanskelig å behandle. Så langt har de ikke funnet medisiner som virker optimalt for ham, og han har det ganske tøft i hverdagen med et humør som er den reneste berg og dal-bane. Han var helt åpen og ærlig om det fra første stund og ville bare at jeg skulle forstå at han ikke mener å være kjip eller tilbaketrukket, men at noen dager er det fryktelig vanskelig for ham å fungere normalt, han kan være veldig sliten og ofte bli litt kort eller irritert for småting. Noen av medisinene de har prøvd har også gjort ham veldig sliten fysisk og han har slitt med mye hodepine og svimmelhet osv. Jeg har sagt veldig klart at jeg er her for ham uansett hva han trenger og at jeg er like glad i ham uansett. Han inviterte meg ut på middag rett etterpå og vi snakket litt om fremtiden, hva han planlegger å gjøre de neste årene osv. Jeg er student og kommer egentlig fra en annen kant av landet, men har to år igjen av masteren min så jeg blir her en stund uansett hva som skjer. Han hadde tenkt på å flytte pga jobb, og da jeg sa jeg kom til å savne ham om han dro svarte han at han synes det var fælt å se at jeg ble så trist men at han ikke kunne la ei jente avgjøre karrieren sin uansett hvor glad han er i henne. Nå har han imidlertid bestemt seg for å bli her i hvertfall ett år til for å studere litt mer og deretter har han egentlig ikke planlagt så mye, men han sier han er åpen for å bli.

Vi møttes et par ganger i forrige uke, da drev han og jobbet tredobbelt for å legge opp litt penger og var dødssliten, men han satte av all fritiden sin i to dager for å henge med meg. Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge siden jeg har vært på ferie hjemme i to mnd, og han hadde sendt meg meldinger mens jeg var borte og sa at han savnet meg. Vi snakket endel i telefonen også, og etter han hadde drevet og ertet meg for noe sa jeg at jeg begynte nesten å lure på om han faktisk liker meg i det hele tatt (fleipete altså, ikke konfronterende) og da svarte han at han synes det var vanskelig å helt vite hva/hvem han liker og ikke til enhver tid siden hjernen hans er så kaos, men at han satt nå i telefonen med meg iseted for å gjøre noe annet i hvertfall, om det betydde noe for meg.

Vi skal ut til helga (han har ferie nå) og jeg kjenner at det begynner å bli tungt å holde tilbake hva jeg egentlig føler for ham. På samme tid er jeg redd at det bare blir en belastning for ham å vite, at han kanskje ikke klarer å være i et forhold, eller at han ikke føler det samme, og at vennskapet går i stykker. Det er også slitsomt med så mange motstridende beskjeder hele tiden, enkelte dager føles det som at han er betatt og interessert, andre dager er han avmålt og forretningsaktig. Det blir mer og mer vanskelig å holde tilbake, jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å bare legge armene rundt ham og kysse ham, eller ta hånden hans mens vi er ute og går. Jeg vurderer å bare ta på meg den fineste kjolen jeg har og virkelig sørge for å se helt smashing ut, bare for å se om jeg får en reaksjon, men jeg lurer på om jeg er så langt inn i vennesonen hans at han ikke legger merke til det engang :/

Puh, dette ble langt. Om noen gidder å lese alt blir jeg glad for råd eller tanker, jeg aner ikke hva jeg holder på med akkurat nå

Anonymous poster hash: 1f150...f66

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i deler av det du skriver. Jeg har også en nær venn med visse problemer, og som jeg har klart å bli forelsket i.

Har så lyst til å sitte inntil han, holde han i hånda etc. Men jeg tør ikke si noe til ham. Redd for at han ikke skal føle det samme for meg. Det som er dumt, er at han har temmelig dårlig selvtillit på dette området. Så jeg vet at det aldri kommer til å bli noe mellom oss om ikke jeg tar første skrittet.

Anonymous poster hash: 8d95d...9fa

[AnonymBruker]

Jeg har vært forelsket i en som er bipolar, og en venninne har hatt en kjæreste som var det.

Det er utrolig slitsomt. Jeg ville styrt unna.

Veldig handler om ham, og hans følelser. Du vet aldri hvordan han vil reagere på ting, og blir usikker.

I tillegg blir det mer krangling og man må alltid ta hensyn til hans følelser.

De som er bipolar er ofte selvsentrerte. Er ikke sikkert du ser det før dere evt blir sammen.

Eksen til han jeg var forelsket i ble sykemeldt i lang tid pga hans ustabilitet. De var sammen i 10 år og hun ble til slutt ganske ødelagt.

Anonymous poster hash: 0c2c9...936

[AnonymBruker]

Veldig mye handler om han skulle det stå.

Anonymous poster hash: 0c2c9...936

[AnonymBruker]

Dette ser du ikke nå, men å være sammen med en slik person innebærer mye følelsesmessig kaos som du blir en del av. Dette kommer til å slite veldig på deg.

Jeg ville holdt litt avstand og prøvd å finne en annen.

Eller vil du ha et slitsomt liv med en som drar deg med i følelsesmessig kaos?

Jeg har som sagt vært der, ville aldri aldri aldri gått inn i noe sånt hvis jeg visste hvordan det ville bli.

Kan ikke få advart deg nok.

Anonymous poster hash: 0c2c9...936

[AnonymBruker]

Har vært der. Var sammen med en som var bipolar og legg merke til at jeg skrev var. Det var uutholdelig i lengden.

Anonymous poster hash: 7aed9...c85

[Gjest krokodillen]

Går fint ann å leve med en biplar om h*n responderer bra på medisiner.ihvertfall de med type 2

[AnonymBruker]

TS her, takk for svar

Jeg glemte å nevne en litt viktig detalj: jeg har ganske mye førstehåndserfaring med bipolar, pappa er det, så jeg har vokst opp ombord i den berg-og-dal-banen. En god venninne av meg er også gift med en bipolar mann, og jeg har snakket veldig mye med henne om hvordan de takler hverdagen og hvordan det fungerer i et parforhold, siden jeg kun har sett det fra far/datter-siden tidligere. Når det er sagt setter jeg pris på advarslene, jeg ville ikke rådet noen til å gå blindt inn i et slikt forhold selv siden jeg vet hvor vanskelig, eller nesten umulig, det kan være i perioder.

Når det gjelder ham tråden handler om har han veldig mild grad av hypomani, og han "mister ikke hodet" i de maniske periodene. Økonomien hans er stødig og planene er mindre absurde enn det jeg er vant med feks fra pappa. Det er depresjonen som er verst, og ofte er den noe lettere å takle, både for pasient og pårørende, når det ikke foreligger suicidaltendenser eller psykose. Han gjør alt "rett" ifht egenbehandling, trener regelmessig, spiser sunt og etter klokka (kan være vanskeligere å kjenne sultfølelse under hypomani) og sørger for å prioritere nok søvn. Han er totalavholds ifht alle rusmidler, og er veldig nøye på å ha faste rutiner i hverdagen. Det er heller ingen narcissistiske trekk å spore, noe også psykologen påpekte at var veldig positivt. Problemet er heller at han blir for selvoppofrende og prøver veldig hardt å glede familie og venner, noe som ofte kan gå utover ham selv, med tanke på tid og energi. Han kan også lett få dårlig samvittighet eller føle at han ikke strekker til. (Som sagt, vi har snakket mye om dette) Det er slike ting jeg er redd for å "forverre" for ham, at han skal føle at han må stå på pinne for meg og dermed sliter seg ut. Jeg husker en gang han måtte utsette en kaffeavtale fordi han var forkjøla, og han hadde veldig dårlig samvittighet selv om det ikke gjorde noe for meg i det hele tatt.

Så ja, jeg setter som sagt pris på advarslene og det er ikke noe jeg tar lett på eller tenker at vil ordne seg bare vi er glade nok i hverandre. Jeg synes han er vanskelig å lese, og jeg aner ikke hva han føler for meg, foruten at han er glad i meg og vil ha meg i livet sitt. Det blir imidlertid mer og mer vanskelig for meg å bare være venner, og jeg merker at jeg har absolutt null interesse for andre menn, noe som for meg er et varselflagg. Jeg trives veldig godt som singel og er ikke på søken etter et forhold (har ikke datet noen andre så lenge jeg har kjent ham, det har heller ikke han) men så god kjemi har jeg aldri hatt med noen, ikke engang med tidligere samboere og kjærester.

Anonymous poster hash: 1f150...f66

[AnonymBruker]

Aner ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å lufte litt tanker og kanskje få noen råd.

Han er allerede en utrolig god venn, vi har vært venner i over to år, og det "klikket" med en gang vi møttes, altså vi har kjempegod kjemi. Vi kan prate om alt, ler mye sammen, har felles interesser og er ganske like i forhold til hva vi liker og ikke liker. Jeg vet at jeg betyr veldig mye for ham, han har en travel hverdag med mye jobb men han prioriterer meg veldig, og skviser inn tid til meg uansett hvor stressa han er med andre ting. Han har sagt mange ganger at han er glad i meg, og er veldig oppmerksom på meg når vi er ute, holder opp døra, bestiller for meg, sørger for at jeg alltid er dekket av paraplyen selv om han blir våt, følger meg alltid til bussen/trikken og venter sammen med meg til den kommer, osv. Han kan godt finne på å gi meg små gaver utav det blå, og til jul og bursdag får jeg alltid svært gjennomtenkte og personlige ting. Jeg er ganske likedan der, legger veldig mye omtanke og energi i gaver, og vi har nesten litt vennskapelig "konkurranse" om å finne på de beste tingene Han er veldig åpen for mine interesser, vil gjerne bli med og prøve nye ting hvis det er noe jeg liker og er oppriktig nyssgjerrig på "mine ting". La oss bare si at han var ikke vanskelig å falle for!

I januar fikk han sjokkbeskjeden av legen, etter lang tid med utredning og ut og inn hos psykolog fikk han bekreftet at han er bipolar, og det har vist seg å være utrolig vanskelig å behandle. Så langt har de ikke funnet medisiner som virker optimalt for ham, og han har det ganske tøft i hverdagen med et humør som er den reneste berg og dal-bane. Han var helt åpen og ærlig om det fra første stund og ville bare at jeg skulle forstå at han ikke mener å være kjip eller tilbaketrukket, men at noen dager er det fryktelig vanskelig for ham å fungere normalt, han kan være veldig sliten og ofte bli litt kort eller irritert for småting. Noen av medisinene de har prøvd har også gjort ham veldig sliten fysisk og han har slitt med mye hodepine og svimmelhet osv. Jeg har sagt veldig klart at jeg er her for ham uansett hva han trenger og at jeg er like glad i ham uansett. Han inviterte meg ut på middag rett etterpå og vi snakket litt om fremtiden, hva han planlegger å gjøre de neste årene osv. Jeg er student og kommer egentlig fra en annen kant av landet, men har to år igjen av masteren min så jeg blir her en stund uansett hva som skjer. Han hadde tenkt på å flytte pga jobb, og da jeg sa jeg kom til å savne ham om han dro svarte han at han synes det var fælt å se at jeg ble så trist men at han ikke kunne la ei jente avgjøre karrieren sin uansett hvor glad han er i henne. Nå har han imidlertid bestemt seg for å bli her i hvertfall ett år til for å studere litt mer og deretter har han egentlig ikke planlagt så mye, men han sier han er åpen for å bli.

Vi møttes et par ganger i forrige uke, da drev han og jobbet tredobbelt for å legge opp litt penger og var dødssliten, men han satte av all fritiden sin i to dager for å henge med meg. Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge siden jeg har vært på ferie hjemme i to mnd, og han hadde sendt meg meldinger mens jeg var borte og sa at han savnet meg. Vi snakket endel i telefonen også, og etter han hadde drevet og ertet meg for noe sa jeg at jeg begynte nesten å lure på om han faktisk liker meg i det hele tatt (fleipete altså, ikke konfronterende) og da svarte han at han synes det var vanskelig å helt vite hva/hvem han liker og ikke til enhver tid siden hjernen hans er så kaos, men at han satt nå i telefonen med meg iseted for å gjøre noe annet i hvertfall, om det betydde noe for meg.

Vi skal ut til helga (han har ferie nå) og jeg kjenner at det begynner å bli tungt å holde tilbake hva jeg egentlig føler for ham. På samme tid er jeg redd at det bare blir en belastning for ham å vite, at han kanskje ikke klarer å være i et forhold, eller at han ikke føler det samme, og at vennskapet går i stykker. Det er også slitsomt med så mange motstridende beskjeder hele tiden, enkelte dager føles det som at han er betatt og interessert, andre dager er han avmålt og forretningsaktig. Det blir mer og mer vanskelig å holde tilbake, jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å bare legge armene rundt ham og kysse ham, eller ta hånden hans mens vi er ute og går. Jeg vurderer å bare ta på meg den fineste kjolen jeg har og virkelig sørge for å se helt smashing ut, bare for å se om jeg får en reaksjon, men jeg lurer på om jeg er så langt inn i vennesonen hans at han ikke legger merke til det engang :/

Puh, dette ble langt. Om noen gidder å lese alt blir jeg glad for råd eller tanker, jeg aner ikke hva jeg holder på med akkurat nå

Anonymous poster hash: 1f150...f66

Ingenting her hadde fått meg til å styre unna. Lykke til og kos deg !

Anonymous poster hash: 63a54...2d3

[AnonymBruker]

Du høres ut som verdens beste jente, og han er heldig som får deg.

Ta det forsiktig, og ikke legg noe press på ham, det virker jo som at han liker deg veldig godt, og det er et godt utgangspunkt at han foretrekker deg fremfor andre. Snakk med ham når du merker at han er i en situasjon han mestrer godt, og er skikkelig avslappet sammen med deg. Bare vent til det rette øyeblikket.

Som noen sier, kan dette bli tøft for deg, men på den annen side har du erfaring, så du vet hva du går til. Bare pass på deg selv oppe i dette, slik at du ikke ofrer deg helt for ham, og lar dine egne behov komme i andre rekke. Du skal ha det godt, ikke gå rundt på nåler...

Anonymous poster hash: a3916...867

[Nettinettet]

Jeg tenker at det som kan bli tøft for deg, er hvis han forteller deg at han kun har vennskapelige følelser for deg. Han som person, inkludert berg og dalbanen tror jeg du er veldig klar for. Jeg tror du har tenkt gjennom dette veldig godt, og er villig til å akseptere at han kanskje vil avvise deg innimellom for å "teste" at du blir, eller fordi han der og da virkelig ikke ønsker å "plage" deg mer.

Jeg har vokst opp med en stefar med sikkert samme grad som din pappa, og jeg vet at hvis en mann jeg elsket og egentlig hadde det enormt fint med, hadde hatt lidelsen ville jeg ikke tenkt to ganger på å hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde blitt. Spesielt hvis han hadde hatt en mild grad som du snakker om for "din" mann. Den økonomiske påkjenningen er jo det som er verst, når de "mister hodet". Så lenge han har kontroll over de tingene er det ikke noe å tenke på.

Alle har depresive perioder i ny og ne, og sterk depresjon kan ramme de fleste en eller flere ganger i livet. Man har aldri noen forsikringer mot noe som helst, og det er kanskje bedre å vite hva man har i vente kontra å plutselig få en hindring i hverdagen man ikke er vant med.

Det jeg er litt nysgjerrig på er faktisk utredningen han har vært på og det at han nå settes på forskjellige medisiner for å teste hva som fungerer.. Ved så milde grader av bipolar trudde jeg virkelig de hadde sluttet å medisnere, men brukte kognitiv terapi??

Og når det kommer til kjærligheten må man noen ganger hive seg på og ta noen sjanser for å få det man ønsker seg. Jeg forstår at du frykter å miste han helt hvis du forteller han at du ønsker mer enn vennskap, men samtidig så tenker jeg at et så sterkt bånd som dere har ikke lar seg rive helt av uansett.. og hva skal du gjøre da? fortsette å gå rundt å være forelsket i en mann du ikke vet om du kan få, og hindre deg selv i å treffe noen andre pga håpet?

Ønsker deg uansett lykke til med valgene dine. Det ordner seg alltid, tro det eller ei, men valg må man ta for å ikke bli værendre på stedet hvil, hvis stedet hvil ikke er det man ønsker seg.

[Meline37]

Aner ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å lufte litt tanker og kanskje få noen råd.

Han er allerede en utrolig god venn, vi har vært venner i over to år, og det "klikket" med en gang vi møttes, altså vi har kjempegod kjemi. Vi kan prate om alt, ler mye sammen, har felles interesser og er ganske like i forhold til hva vi liker og ikke liker. Jeg vet at jeg betyr veldig mye for ham, han har en travel hverdag med mye jobb men han prioriterer meg veldig, og skviser inn tid til meg uansett hvor stressa han er med andre ting. Han har sagt mange ganger at han er glad i meg, og er veldig oppmerksom på meg når vi er ute, holder opp døra, bestiller for meg, sørger for at jeg alltid er dekket av paraplyen selv om han blir våt, følger meg alltid til bussen/trikken og venter sammen med meg til den kommer, osv. Han kan godt finne på å gi meg små gaver utav det blå, og til jul og bursdag får jeg alltid svært gjennomtenkte og personlige ting. Jeg er ganske likedan der, legger veldig mye omtanke og energi i gaver, og vi har nesten litt vennskapelig "konkurranse" om å finne på de beste tingene Han er veldig åpen for mine interesser, vil gjerne bli med og prøve nye ting hvis det er noe jeg liker og er oppriktig nyssgjerrig på "mine ting". La oss bare si at han var ikke vanskelig å falle for!

I januar fikk han sjokkbeskjeden av legen, etter lang tid med utredning og ut og inn hos psykolog fikk han bekreftet at han er bipolar, og det har vist seg å være utrolig vanskelig å behandle. Så langt har de ikke funnet medisiner som virker optimalt for ham, og han har det ganske tøft i hverdagen med et humør som er den reneste berg og dal-bane. Han var helt åpen og ærlig om det fra første stund og ville bare at jeg skulle forstå at han ikke mener å være kjip eller tilbaketrukket, men at noen dager er det fryktelig vanskelig for ham å fungere normalt, han kan være veldig sliten og ofte bli litt kort eller irritert for småting. Noen av medisinene de har prøvd har også gjort ham veldig sliten fysisk og han har slitt med mye hodepine og svimmelhet osv. Jeg har sagt veldig klart at jeg er her for ham uansett hva han trenger og at jeg er like glad i ham uansett. Han inviterte meg ut på middag rett etterpå og vi snakket litt om fremtiden, hva han planlegger å gjøre de neste årene osv. Jeg er student og kommer egentlig fra en annen kant av landet, men har to år igjen av masteren min så jeg blir her en stund uansett hva som skjer. Han hadde tenkt på å flytte pga jobb, og da jeg sa jeg kom til å savne ham om han dro svarte han at han synes det var fælt å se at jeg ble så trist men at han ikke kunne la ei jente avgjøre karrieren sin uansett hvor glad han er i henne. Nå har han imidlertid bestemt seg for å bli her i hvertfall ett år til for å studere litt mer og deretter har han egentlig ikke planlagt så mye, men han sier han er åpen for å bli.

Vi møttes et par ganger i forrige uke, da drev han og jobbet tredobbelt for å legge opp litt penger og var dødssliten, men han satte av all fritiden sin i to dager for å henge med meg. Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge siden jeg har vært på ferie hjemme i to mnd, og han hadde sendt meg meldinger mens jeg var borte og sa at han savnet meg. Vi snakket endel i telefonen også, og etter han hadde drevet og ertet meg for noe sa jeg at jeg begynte nesten å lure på om han faktisk liker meg i det hele tatt (fleipete altså, ikke konfronterende) og da svarte han at han synes det var vanskelig å helt vite hva/hvem han liker og ikke til enhver tid siden hjernen hans er så kaos, men at han satt nå i telefonen med meg iseted for å gjøre noe annet i hvertfall, om det betydde noe for meg.

Vi skal ut til helga (han har ferie nå) og jeg kjenner at det begynner å bli tungt å holde tilbake hva jeg egentlig føler for ham. På samme tid er jeg redd at det bare blir en belastning for ham å vite, at han kanskje ikke klarer å være i et forhold, eller at han ikke føler det samme, og at vennskapet går i stykker. Det er også slitsomt med så mange motstridende beskjeder hele tiden, enkelte dager føles det som at han er betatt og interessert, andre dager er han avmålt og forretningsaktig. Det blir mer og mer vanskelig å holde tilbake, jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å bare legge armene rundt ham og kysse ham, eller ta hånden hans mens vi er ute og går. Jeg vurderer å bare ta på meg den fineste kjolen jeg har og virkelig sørge for å se helt smashing ut, bare for å se om jeg får en reaksjon, men jeg lurer på om jeg er så langt inn i vennesonen hans at han ikke legger merke til det engang :/

Puh, dette ble langt. Om noen gidder å lese alt blir jeg glad for råd eller tanker, jeg aner ikke hva jeg holder på med akkurat nå

Anonymous poster hash: 1f150...f66

Jeg ville holdt avstand. Det kan bli et stort kaos.

[AnonymBruker]

Jeg ville holdt avstand. Det kan bli et stort kaos.

Ja hvis man er psykisk ustabil selv er det ikke lurt. Da kan det fort bli kaos. TS virker psykisk stabil og da tenker jeg at det fort kan gå veldig bra!

Anonymous poster hash: 64858...353

[AnonymBruker]

Jeg ville ha styrt unna for min egen del, men mest for hans del. Et forhold kan bli for belastende for han hvis han er nødt til å følge sine egne rytmer i hverdagen. Forsøk på et forhold kan ødelegge det dere har sammen i dag. Ta vare på et godt vennskap og slå deg til ro med det. Du deler jo tross alt mange fine ting med han allerede. Anonymous poster hash: fffc3...e2d

[Meline37]

Ja hvis man er psykisk ustabil selv er det ikke lurt. Da kan det fort bli kaos. TS virker psykisk stabil og da tenker jeg at det fort kan gå veldig bra!

Anonymous poster hash: 64858...353

Jeg ville styrt unna for min egen del. For et liv med et ustabilt menneske kan by på mye utfordringer. Men jeg har selv hatt følelser for folk som har hatt psykiske problemer. Og jeg har selv akseptert dem, men det som ofte har skjedd er at noen av dem kan bli ganske ustabil å leve med. Og det kan by på problemer i forholdet. Så jeg vil derfor si at det orker jeg ikke igjen.

[Ferny]

Jeg tenker at det som kan bli tøft for deg, er hvis han forteller deg at han kun har vennskapelige følelser for deg. Han som person, inkludert berg og dalbanen tror jeg du er veldig klar for. Jeg tror du har tenkt gjennom dette veldig godt, og er villig til å akseptere at han kanskje vil avvise deg innimellom for å "teste" at du blir, eller fordi han der og da virkelig ikke ønsker å "plage" deg mer.

Jeg har vokst opp med en stefar med sikkert samme grad som din pappa, og jeg vet at hvis en mann jeg elsket og egentlig hadde det enormt fint med, hadde hatt lidelsen ville jeg ikke tenkt to ganger på å hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde blitt. Spesielt hvis han hadde hatt en mild grad som du snakker om for "din" mann. Den økonomiske påkjenningen er jo det som er verst, når de "mister hodet". Så lenge han har kontroll over de tingene er det ikke noe å tenke på.

Alle har depresive perioder i ny og ne, og sterk depresjon kan ramme de fleste en eller flere ganger i livet. Man har aldri noen forsikringer mot noe som helst, og det er kanskje bedre å vite hva man har i vente kontra å plutselig få en hindring i hverdagen man ikke er vant med.

Det jeg er litt nysgjerrig på er faktisk utredningen han har vært på og det at han nå settes på forskjellige medisiner for å teste hva som fungerer.. Ved så milde grader av bipolar trudde jeg virkelig de hadde sluttet å medisnere, men brukte kognitiv terapi??

Og når det kommer til kjærligheten må man noen ganger hive seg på og ta noen sjanser for å få det man ønsker seg. Jeg forstår at du frykter å miste han helt hvis du forteller han at du ønsker mer enn vennskap, men samtidig så tenker jeg at et så sterkt bånd som dere har ikke lar seg rive helt av uansett.. og hva skal du gjøre da? fortsette å gå rundt å være forelsket i en mann du ikke vet om du kan få, og hindre deg selv i å treffe noen andre pga håpet?

Ønsker deg uansett lykke til med valgene dine. Det ordner seg alltid, tro det eller ei, men valg må man ta for å ikke bli værendre på stedet hvil, hvis stedet hvil ikke er det man ønsker seg.

Dette stusser jeg over. Den økonomiske delen som er verst?

To i familien min har også diagnosen. Nå vet jeg ikke hvor alvorlig trådstarter sin venn er rammet, men min erfaring er i hvert fall at det er andre ting enn penger som gjør det vanskelig for menneskene rundt. Hvor godt han fungerer kan jo komme til å variere veldig, det vet vi ingenting om - og i hvert fall ikke basert på det lille trådstarter skriver/vet selv i denne saken. I det ene øyeblikke fungerer personen tilsynelatende optimalt; med strukturert hverdag, toppkarakterer, trening, venner - og så *PANG* depresjon, akutt innleggelse og selvmordsforsøk.

Føler meg nesten som en forræder når jeg skriver dette, men jeg hadde ikke hoppet på den karusellen der frivillig.

[Nettinettet]

Dette stusser jeg over. Den økonomiske delen som er verst?

To i familien min har også diagnosen. Nå vet jeg ikke hvor alvorlig trådstarter sin venn er rammet, men min erfaring er i hvert fall at det er andre ting enn penger som gjør det vanskelig for menneskene rundt. Hvor godt han fungerer kan jo komme til å variere veldig, det vet vi ingenting om - og i hvert fall ikke basert på det lille trådstarter skriver/vet selv i denne saken. I det ene øyeblikke fungerer personen tilsynelatende optimalt; med strukturert hverdag, toppkarakterer, trening, venner - og så *PANG* depresjon, akutt innleggelse og selvmordsforsøk.

Føler meg nesten som en forræder når jeg skriver dette, men jeg hadde ikke hoppet på den karusellen der frivillig.

Det var nok ordlagt litt feil, for det er selvfølgelig mye som er ille, men når man ikke mister hodet som veldig mange med den alvorligste graden gjør, så slipper man en stor økonomisk byrde. For når man er høy og ikke tenker konsekvenser fyker pengene og det er jo ikke slik at man kan gå til banken å si at, sorry han var høy når han tok lån på 1 million for å reise rundt jorden.

Den beskrivelsen du gir er jo noe som kan skje med et hvert menneske. Det er ikke noe som er forbeholdt de med en bipolar lidelse. Det var f.eks ingen som visste hvor ille ting var med meg den gangen når jeg ble innlagt fordi jeg ikke ønsker å leve lenger. Noen dager før hadde jeg postet bilder på Facebook fra ferie med flørten min og så tilsynelatende strålende fornøyd og lykkelig ut. Og jeg har ingen diagnose og har heller ikke vært depresiv siden, men jeg vet om andre som har hatt slike nedturer som fikk diagnose og medisiner raskt som bare det. Mange av de som i dag går rundt med diagnosen bipolar er egentlig ikke bipolar. De har bare ikke fått satt tanker i system og funnet ut av hvordan de kan regulere sine egne følelsespektre. Men det er en annen sak.

Men det jeg mente med setningen min er at, når man er bipolar av sterk grad er det ikke bare nedturene som er ille, men også oppturene. Man vet aldri om det vil gå bra, hvor han befinner seg, hva han vil finne på og hvor mye regningen vil komme på. Det er enklere å forholde seg til en som ikke mister hodet når han er høy, selv om det selvfølgelig ikke er enkelt det heller. Var det jeg mente, selv om det var knotete sagt.

Endret 2. september 2014 av Nettinettet

[AnonymBruker]

TS igjen, tusen takk for svar folkens Tror jeg må poste og sitere i flere omganger for å få med alt her

Du høres ut som verdens beste jente, og han er heldig som får deg.

Ta det forsiktig, og ikke legg noe press på ham, det virker jo som at han liker deg veldig godt, og det er et godt utgangspunkt at han foretrekker deg fremfor andre. Snakk med ham når du merker at han er i en situasjon han mestrer godt, og er skikkelig avslappet sammen med deg. Bare vent til det rette øyeblikket.

Som noen sier, kan dette bli tøft for deg, men på den annen side har du erfaring, så du vet hva du går til. Bare pass på deg selv oppe i dette, slik at du ikke ofrer deg helt for ham, og lar dine egne behov komme i andre rekke. Du skal ha det godt, ikke gå rundt på nåler...

Anonymous poster hash: a3916...867

Tusen takk, det var veldig hyggelig sagt Jeg har prøvd hele livet å være en god datter og støtte faren min som best jeg kan, og jeg vet at jeg ikke kommer til å gi opp ved første fartsdump. Så om han vil ha meg får han kanskje ikke den vrangeste kjæresten i verden

Jeg merker at humøret hans er veldig avhengig av situasjonen han er i, når han føler seg trygg eller på hjemmebane og slapper av er han mye mer "søt" mot meg også, klemmer meg/tar på meg mye, småflørter/erter og gir mange komplimenter. Så om jeg skal hoppe i det må det nok bli på en av de gode dagene hans

Jeg tenker at det som kan bli tøft for deg, er hvis han forteller deg at han kun har vennskapelige følelser for deg. Han som person, inkludert berg og dalbanen tror jeg du er veldig klar for. Jeg tror du har tenkt gjennom dette veldig godt, og er villig til å akseptere at han kanskje vil avvise deg innimellom for å "teste" at du blir, eller fordi han der og da virkelig ikke ønsker å "plage" deg mer.

Jeg har vokst opp med en stefar med sikkert samme grad som din pappa, og jeg vet at hvis en mann jeg elsket og egentlig hadde det enormt fint med, hadde hatt lidelsen ville jeg ikke tenkt to ganger på å hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde blitt. Spesielt hvis han hadde hatt en mild grad som du snakker om for "din" mann. Den økonomiske påkjenningen er jo det som er verst, når de "mister hodet". Så lenge han har kontroll over de tingene er det ikke noe å tenke på.

Alle har depresive perioder i ny og ne, og sterk depresjon kan ramme de fleste en eller flere ganger i livet. Man har aldri noen forsikringer mot noe som helst, og det er kanskje bedre å vite hva man har i vente kontra å plutselig få en hindring i hverdagen man ikke er vant med.

Det jeg er litt nysgjerrig på er faktisk utredningen han har vært på og det at han nå settes på forskjellige medisiner for å teste hva som fungerer.. Ved så milde grader av bipolar trudde jeg virkelig de hadde sluttet å medisnere, men brukte kognitiv terapi??

Og når det kommer til kjærligheten må man noen ganger hive seg på og ta noen sjanser for å få det man ønsker seg. Jeg forstår at du frykter å miste han helt hvis du forteller han at du ønsker mer enn vennskap, men samtidig så tenker jeg at et så sterkt bånd som dere har ikke lar seg rive helt av uansett.. og hva skal du gjøre da? fortsette å gå rundt å være forelsket i en mann du ikke vet om du kan få, og hindre deg selv i å treffe noen andre pga håpet?

Ønsker deg uansett lykke til med valgene dine. Det ordner seg alltid, tro det eller ei, men valg må man ta for å ikke bli værendre på stedet hvil, hvis stedet hvil ikke er det man ønsker seg.

Jeg tror du har helt rett, det er en vanskelig situasjon med det at dersom jeg blir avvist vil det være tøft for min del å holde den avstanden til ham jeg kommer til å trenge for å komme over ham, rett og slett fordi vi er så gode venner og jeg får vondt av å vite at han savner/trenger meg også om jeg ikke kan være der for ham. (herregud, for en setning ) Selv om jeg er forelsket i gutten er jeg jo også veldig glad i ham som en venn, og jeg føler et visst emosjonelt ansvar for ham også, som jeg gjør for alle de nære vennene mine, jeg føler ikke at jeg kan svikte ham selv om jeg har det vondt selv.

Han medisineres mest for å stabilisere humøret og hjelpe mot nedturene, det er de depressive periodene som er verst for ham. Jeg har fått vite hva slags medisiner han har fått og dosering, og det er helt annet enn hva faren min bruker, feks. Det virker som at de har funnet en ok miks for ham nå, men selv vil han helst være uavhengig av medisiner, så vi får se hvordan det går fremover. Utenfra virker det som at den kognitive terapien er mye mer nyttig for ham, absolutt.

For meg er det også utrolig viktig at han ikke kødder med økonomien sin, eksen min var reneste luksusfellekandidaten (helt psykisk frisk, bare en ansvarsløs sløsepave), så akkurat det minefeltet tror jeg ikke jeg orker en gang til

Ja hvis man er psykisk ustabil selv er det ikke lurt. Da kan det fort bli kaos. TS virker psykisk stabil og da tenker jeg at det fort kan gå veldig bra!

Anonymous poster hash: 64858...353

Godt observert! Jeg er frisk og rask, og utrolig takknemlig for å ha god helse Selv om jeg forstår utrolig godt at mange vil holde seg unna bipolare i forhold og advarer mot det, er det på samme tid litt hjerteskjærende - man har en diagnose som på ingen måte er selvforskyldt eller selvvalgt og som forårsaker mye smerte og vonde følelser, og så i tillegg bli alene som en konsekvens av det. Jeg er jo også veldig glad for at mamma bestemte seg for å ta sjansen, om ikke ville jo ikke jeg eller søsknene mine blitt født Som hun sier selv at det har vært noen tøffe tak, men hun ville ikke byttet vekk barna sine eller de gode tidene med pappa for noe i verden.

Anonymous poster hash: 1f150...f66

[AnonymBruker]

Jeg ville ha styrt unna for min egen del, men mest for hans del. Et forhold kan bli for belastende for han hvis han er nødt til å følge sine egne rytmer i hverdagen. Forsøk på et forhold kan ødelegge det dere har sammen i dag. Ta vare på et godt vennskap og slå deg til ro med det. Du deler jo tross alt mange fine ting med han allerede.

Anonymous poster hash: fffc3...e2d

Det er litt her det stopper for meg, eller hvertfall har vært så langt, jeg er rett og slett redd for å bli et "problem" for ham. Hva om vi blir sammen, og det skjærer seg og han blir helt knust, feks? Det er lett for meg å si nå at jeg aldri ville såret ham, men den garantien kan man aldri gi til noen. På samme tid, skulle han føle det samme for meg er det jo heller ikke belastningsfritt å være venner. Det er tungt å være så nær - men ikke nær nok - den man elsker.

Det var nok ordlagt litt feil, for det er selvfølgelig mye som er ille, men når man ikke mister hodet som veldig mange med den alvorligste graden gjør, så slipper man en stor økonomisk byrde. For når man er høy og ikke tenker konsekvenser fyker pengene og det er jo ikke slik at man kan gå til banken å si at, sorry han var høy når han tok lån på 1 million for å reise rundt jorden.

Den beskrivelsen du gir er jo noe som kan skje med et hvert menneske. Det er ikke noe som er forbeholdt de med en bipolar lidelse. Det var f.eks ingen som visste hvor ille ting var med meg den gangen når jeg ble innlagt fordi jeg ikke ønsker å leve lenger. Noen dager før hadde jeg postet bilder på Facebook fra ferie med flørten min og så tilsynelatende strålende fornøyd og lykkelig ut. Og jeg har ingen diagnose og har heller ikke vært depresiv siden, men jeg vet om andre som har hatt slike nedturer som fikk diagnose og medisiner raskt som bare det. Mange av de som i dag går rundt med diagnosen bipolar er egentlig ikke bipolar. De har bare ikke fått satt tanker i system og funnet ut av hvordan de kan regulere sine egne følelsespektre. Men det er en annen sak.

Men det jeg mente med setningen min er at, når man er bipolar av sterk grad er det ikke bare nedturene som er ille, men også oppturene. Man vet aldri om det vil gå bra, hvor han befinner seg, hva han vil finne på og hvor mye regningen vil komme på. Det er enklere å forholde seg til en som ikke mister hodet når han er høy, selv om det selvfølgelig ikke er enkelt det heller. Var det jeg mente, selv om det var knotete sagt.

Fikk bare lyst til å gi deg en Det er veldig godt å høre at det går bedre med deg i ettertid, hvertfall

Anonymous poster hash: 1f150...f66

[Nettinettet]

Fikk bare lyst til å gi deg en Det er veldig godt å høre at det går bedre med deg i ettertid, hvertfall

Anonymous poster hash: 1f150...f66

Takk for det! <3 jeg tror du vil finne det som føles rett for deg til slutt og uansett hva du velger så vil det komme noe godt ut av det! Det har jeg lært meg via alt jeg har opplevd i livet, Lykke til med valget!