perfekt mann, men ikke for meg?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over ett år. Vi flyttet sammen for noen måneder siden. Vi er begge i starten av 20 årene.

Han er en veldig real fyr. Han er veldig flink til å fortelle meg hvor mye han elsker meg, og setter pris på meg. Han gir meg mye oppmerksomhet. Han snakker mye om fremtiden, at han gleder seg til å gifte seg, og få barn med meg i fremtiden.

Jeg elsker han, men føler det er noe som ikke stemmer helt likevell.. Jeg føler at det ikke er helt rett, og får en liten klump i halsen når han snakker om å gifte oss osv i fremtiden... men jeg vil jo være med han, tror jeg...

Men føler jeg går glipp av noe ved å være med han, går glipp av noen kanskje?

Var jomfru og ukysset da jeg møtte han, og føler kanskje at jeg ikke vet hva jeg kan få, eller hvordan det hadde vært å vært sammen med noen andre...

Men egentlig vil jeg jo være med han, er ganske avhengig, å tanken på å være uten ham skremmer meg, men samtidig blir jeg skremt av tanken på å være med han hele livet også...

Venter på en måte på at jeg plutselig skal se klart, å tenke enten at Ja, jeg vil være med han resten av livet! Eller at han ikke er den rette, og får mot til å ende forholdet....

Føler at jeg burde kanskje være fornøyd og gla, siden jeg har funnet en så snill mann, som tar godt vare på meg. Vet jo at det ikke finnes så mange av dem..

Vet egentlig ikke hva jeg vil med inlegget mitt... kanskje noen har vært i samme situasjon som meg? Og har erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: cf82d...a20

[AnonymBruker]

Samfunnet vil at du skal ha opplevd mer med flere menn, det er sånn vår kultur er. Jo flere, jo mer "erfaring". Hvis du har funnet drømmemannen din, så kjemp for forholdet og det som gjør deg lykkelig, det er millioner der ute som ville byttet rolle med deg akkurat nå. Vær stolt og lykkelig, ikke tenk på andre der ute. Jeg vet hva jeg snakker om, og kunne byttet "de andre mennene" mot å finne the one and only LETT om det hadde betydd at jeg bare skulle vært med han hele livet.

Jeg forstår hva du mener, men det er virkelig ikke noe å hige etter, spør du meg.

Anonymous poster hash: 0a551...7f8

[Gjest me2u]

Om han er din første kjæreste og dere er såpass ung så kan jeg skjønne at du er usikker etter bare 1 år sammen om dette er mannen i ditt liv. Du har ikke noe å sammenligne med.

Jeg hadde 2 seriøse forhold før jeg traff mannen min. Jeg var utrolig glad i dem, de var begge perfekte gentlemen, god utdannelse, jobb og inntekt, de elsket meg og så for seg fremtiden med meg, men jeg hadde også denne følelsen av at det var noe som ikke stemte. Så jeg gjorde det slutt.

Så traff jeg mannen. Alt klikket veldig fort. Jeg visste at han var "The One" og jeg tror at siden jeg har vært forelsket før så visste jeg forskjell på forelskelse og det å virkelig elske noen.

Nå 10 år senere er vi gift på 7.året og ventet vårt første barn og jeg har ikke tvilt på oss én eneste gang i løpet av disse 10 årene.

Men det er min historie da. Noen er heldige og treffer på sin første kjærlighet i ung alder og holder sammen resten av livet.

[stina94]

Jeg har det som deg, TS. Jeg har vært sammen med kjæresten min i to år, vi har bodd sammen i ett. Men jeg har ofte en følelse av at jeg ikke klarer å være med han resten av livet, og denne følelsen har jeg fått flere ganger. Men likevel er jeg fortsatt her, fordi jeg elsker han og jeg vil virkelig at det skal være han. Han er virkelig fantastisk på alle mulige måter, det fins ikke noe vondt i han, men det er noe som mangler for min del. Visse forskjeller som blir så store at jeg ikke vet om jeg kan leve med det resten av livet. Jeg vet desverre ikke hva du skal gjøre, for jeg vet ikke selv hva jeg skal gjøre. Jeg venter nok også på at det skal stå klart for meg.

 

Lykke til!

[AnonymBruker]

Akkurat sånn følte jeg det og da jeg var ung og sammen med den perfekte mannen på så mange måter. Var ikke fornøyd og kunne liksom ikke finne ro med meg selv. Jeg gjorde det slutt.

 

20 år etter angrer jeg.

Anonymous poster hash: 2711a...740

[AnonymBruker]

Jeg følte det samme, da jeg traff han jeg er gift med. Fantastisk drømmemann, det var umulig å be om mer. Men så var det den ekle gnagende følelsen av at han hadde passet bedre med ei annen dame. Jeg hadde mange å sammenligne med, og skjønte at jeg var utrolig heldig som hadde møtt denne mannen.

 

Jeg valgte å nyte, bare la det skje og se hvordan det gikk. Til slutt satt jeg i en situasjon hvor forholdet var så sterkt at det ble umulig å forestille seg at det noen gang kom til å bli slutt. Vi tålte jo alt, hadde vært gjennom mange prøvelser, kranglet lite, livet var kjærlig og tilliten var fullstendig. Vi giftet oss.

 

Det gjør så utrolig vondt å tenke tilbake og innse at jeg egentlig aldri har vært ordentlig forelsket i ham. Han fortjener å bli elsket 100%. Jeg elsker ham fordi han er en fantastisk person, for alt han gjør for meg, men noen ganger har jeg tenkt at hvis han noen gang møter sin sjelevenn, så vil jeg la ham gå med et kyss. Til hans fordel har jeg så dårlig samvittighet for disse tankene at jeg er ekstra bevisst på å gjøre det jeg kan for at han har det bra til enhver tid. Det gjør egentlig bare forholdet vårt enda sterkere.

 

Det er jo så klart ikke optimalt, men det er greit. Jeg valgte et trygt og stabilt liv fremfor stormende forelskelse fordi jeg var en skadet fugl som hadde mistet håpet om at Mr. Right finnes. Er forøvrig veldig fornøyd med Mr. Perfect og klager ikke.

 

Om jeg hadde valgt det samme om igjen vet jeg ikke, for det er så klart et skår i familielykken å ha slike tanker. Mitt råd er å bruke veldig god tid før dere evt. etablerer dere og låser dere til en fremtid sammen.

Anonymous poster hash: e7110...59e

[AnonymBruker]

Det er ingen fasit på dette. Av og til er magefølelsen riktig, andre kan angre lenge etterpå. Det trenger ikke å bety noe at du er usikker, det kan være at du lurer deg selv. Uansett tror jeg at det er flere riktige partnere for deg der ute, enten kjæresten din er en av de eller ikke. 

Anonymous poster hash: 5643d...08b

[AnonymBruker]

Huff, hørtes kjipt ut...Jeg er tilhenger av å kjempe for forhold. Synes mange ikke er åpne nok med hverandre og kommuniserer dårlig når det gjelder problemer. Kan det være en løsning å snakke med ham om hvordan du føler det? Kanskje det hjelper å få ut alle tankene som sliter inni deg.

 

Jeg tror likevel magefølelsen sier oss mye. Hvis du stadig vekk tenker  at han ikke er den rette, så er han kanskje ikke det. Lell om han er snill og god osv, betyr ikke at du har de rette følelser for ham. Man vil jo så gjerne få det til å funke når man føler man har møtt en skikkelig mann. Ikke vær sammen med ham bare fordi du føler han er "perfekt". Hjelper ikke hvor perfekt han er, når du er usikker.

 

Kanskje kan det også hende magefølelsen din prøver å si deg noe annet? Går dere for fort frem? Får du for lite tid til deg selv? Tenk over hva følelsen kan bunne ut i før du dumper ham.

 

Good luck!

Anonymous poster hash: bc442...2d3