.

[Gjest Balian de Ibelin]

Akkurat det ser jeg ikke på som noen trageide. Folk slår opp jeg kan virkelig ikke se noen grunn til å se på dette som en trageide.

[AnonymBruker]

Ensomhet er jo allerede blitt en stor lidelse allerede. Mange som skiller seg nå blir veldig ensomme i eldre alder. Par burde jobbet bedre sammen, og ikke hatt det så travelt i livet sitt.

Anonymous poster hash: ae38c...1e5

[Gjest Balian de Ibelin]

 

Ensomhet er jo allerede blitt en stor lidelse allerede. Mange som skiller seg nå blir veldig ensomme i eldre alder. Par burde jobbet bedre sammen, og ikke hatt det så travelt i livet sitt.

Anonymous poster hash: ae38c...1e5

 

 

Alene og ensom er to forskjellige ting.

[20052014]

Mine foreldre er fortsatt sammen. Husker at jeg nesten tok det for gitt at de kom til å skille seg siden så mange gjorde det.

Endret 13. august 2015 av 20052014

[Gjest Mythic]

Virker ikke som om det er noen forhold som virkelig varer lenger. De fleste går dukken etter noen år. Jeg vet om flere jevnaldrende som har fått barn med en kjæreste/samboer, og når barnet er et par år blir det slutt mellom foreldrene.

 

Førsteinntrykket mitt som mann er (med fare for å generalisere) at jentene er fornøyd med å ha fått barn, så de trenger ikke lenger mannen. Er det slik det har blitt?

 

Er det flere enn meg som begynner å bli litt lei av denne seriemonogamien som eksisterer for tida? Er det slik at vi alltid er på utkikk etter en ny forelskelse, når den gamle har lagt seg?

 

Har holdningene til dagens unge endret seg så drastisk fra vår foreldres generasjon?

 

Selv syns jeg tanken på å skulle få kjæreste er vanskelig, fordi jeg regner med det blir slutt uansett. Derfor liker jeg å isolere meg, slik at sjansen aldri byr seg. Jeg har blitt såret èn gang, og det var en gang for mye.

 

Jeg kunne aldri tenkt meg å fått et barn med ei dame, for så å bli dumpa etter et par år, og bare få se ungen annenhver helg. Da hadde tanken om familieidyllen jeg har i hodet, slått sprekker. Men det virker som om den ikke fins hos noen lenger..

 

Det var nok dessverre din foreldregenerasjon som startet denne "trenden". Jeg er av den generasjonen, og kjenner ikke mange som har holdt sammen med den de giftet seg med/var samboer med og fikk barn med i utgangspunktet. Det finnes så klart hederlige unntak, men de er dessverre for få. Jeg tror årsakene til at så mange velger å bryte, er mange og sammensatte.

 

For det første er det mange som har det alt for travelt med å etablere seg. Ting skal gå så fort, og man flytter sammen etter veldig kort tid, gifter seg og får barn, også går det noen år, så "våkner" mange og lurer på hva de holder på med. Livet ble ikke som man trodde, og når misnøyen slår rot, er veien kort til brudd. Kvinner er ikke lenger avhengig av en mann for å klare seg selv, verken praktisk eller økonomisk, slik de var tidligere. 

For det andre er vi blitt en gjeng egoister som kun fortjener det beste, og vi higer etter noe mer, noe nytt, noe bedre, hele tiden. Hvis partner ikke oppfyller alle ens behov, så er det neste værsågod. Når man også vet at veldig mange strever med å kommunisere skikkelig med hverandre, og heller sitter med nesa i mobilen eller pc`n, dør selv de sterkeste følelser.

For det tredje, er det mange som glemmer å være kjærester oppe i foreldrerollen, og det er i hvert fall døden for et forhold. For det fjerde, har du alle de åpenbare årsakene som utroskap, vold eller rus.

 

Jeg mener ikke at man skal holde sammen for en hver pris, så langt derifra, men mange burde nok jobbe hardere for å holde sammen, spesielt der det er barn inne i bildet. Det er ingen tvil om at det er blitt veldig enkelt å gå fra hverandre i dag, sammenliknet med hvordan det var for 30-40 år siden.

 

Så kan man spørre seg; Hva er det som gjør at noen lykkes med å opprettholde et livslangt forhold? Alle forhold har sine utfordringer, og det skal både vilje og jobb til for å ønske å holde sammen, til tross for vanskeligheter. Hvorfor er det noen som klarer det?

[Becka]

Nok en kombi av ulike personligheter. Før var det også litt "sett ned på" å skille seg. Nå er man heller sterk og modig om man tør gå ut av et forhold/ekteskap. Virker i allefall sånn. Jeg er heller ikke for å være i et ulykkelig forhold. Men, hvor går grensen? Terskelen er jo uten tvil mye lavere for folk i dag. Pga at det er mer vanlig og godtatt å bare gå i fra, så gjør folk det også. Men gresset er jo ikke grønnere på andre siden somregel. Man kan selvfølgelig alltids finne en bedre match, om forholdet er helt krasj. Men slike stygge forskjeller burde man jo sett før man evt giftet seg. Problemer kommer, uansett. 

 

Når alt kommer til alt, så står det på viljen til begge parter. 

[Gjest O___o]

Jo, selvfølgelig. Men det er i foreldregenerasjonen min. Jeg sier bare at trenden med skilsmisse/samlivsbrudd er økende, og bare vil fortsette å øke.

Økning i antall skilsmisser er ikke nødvendigvis et sykdomstegn.

Tvert om.

Land med høy kompetanse, utvikling, likelønn, likestilling og sterk velferdsstat/velferdssystem har som regel høyest antall skillsmisser.

Folk lar gjerne være å skille seg, hvis det kan medføre at de blir utestengt av samfunnet de lever i eller dømt til døden.

Jo mindre viktig religion er for folk, jo ferre døper & gifter seg.

Samboerskap er lettere å inngå & lettere å avslutte enn et ekteskap.

Folk flest har en veldig sterk tro på seg selv, deres liv og deres egen fremtid.

Mange vil heller være lykkelig alene

enn ulykkelig i et parforhold

[Gjest O___o]

Når utenforstående sier ting som " de har ikke prøvd nok " fordi de er sjokkert over et brudd - så vet de gjerne ikke hva de snakker om.

At et forhold tar slutt uten at en av partene har vært utro, er voldelig, har pådratt seg spillegjeld, har et alkoholproblem, er psykisk syk, eller har forelsket seg i en annen er jo nærmest uhørt.

Og det virker som at andre utenforstående forventer en krig på Facebook & Instagram når folk går i fra hverandre.

[DelvisPresley]

På 30.6.2015 den 20.06, O___o skrev:

.

Endret 12. mars 2017 av mann_86

[Gjest O___o]

Er overbevist om at mange tar den lette veien, og ikke prøver nok.

Vel, deg om det.

Heldigvis er det jo noe som, stort sett, ikke vil gå utover deg

[Hulderen]

Virker ikke som om det er noen forhold som virkelig varer lenger. De fleste går dukken etter noen år. Jeg vet om flere jevnaldrende som har fått barn med en kjæreste/samboer, og når barnet er et par år blir det slutt mellom foreldrene.

 

Førsteinntrykket mitt som mann er (med fare for å generalisere) at jentene er fornøyd med å ha fått barn, så de trenger ikke lenger mannen. Er det slik det har blitt?

 

Er det flere enn meg som begynner å bli litt lei av denne seriemonogamien som eksisterer for tida? Er det slik at vi alltid er på utkikk etter en ny forelskelse, når den gamle har lagt seg?

 

Har holdningene til dagens unge endret seg så drastisk fra vår foreldres generasjon?

 

Selv syns jeg tanken på å skulle få kjæreste er vanskelig, fordi jeg regner med det blir slutt uansett. Derfor liker jeg å isolere meg, slik at sjansen aldri byr seg. Jeg har blitt såret èn gang, og det var en gang for mye.

 

Jeg kunne aldri tenkt meg å fått et barn med ei dame, for så å bli dumpa etter et par år, og bare få se ungen annenhver helg. Da hadde tanken om familieidyllen jeg har i hodet, slått sprekker. Men det virker som om den ikke fins hos noen lenger..

Du høres ut som meg for 20 år siden

Jeg var også oppgitt over at "alle" skilte seg, og jeg trodde at tidligere generasjoner holdt sammen bare fordi de måtte. Jeg visste at jeg aldri ville gifte meg.

Men heldigvis, så havnet jeg tilfeldigvis på besøk hos et eldre ektepar. Jeg visste at de hadde hatt et tøft liv. De hadde hatt trang økonomi og oppfostret 7 barn. Det som overrasket meg, var å se hvor godt de hadde det sammen. Det lyste kjærlighet og forelskelse. De småflørtet med hverandre, tok på hverandre. Og tullet.

Jeg følte at jeg svevde da jeg dro. Jeg tenkte at: det går jo an!

Nå er jeg en av de som har fått det til. Vi har vært gift i over 20 år og kommer til å være sammen livet ut.

Når jeg ser på nye jeg blir kjent med, så har de som regel "mine, dine barn". Men samtidig, så vet jeg om mange som er som oss. Som har fortsatt å være gift. Som holder sammen. Når jeg finner igjen barndomsvenner på FB, så har de samme partneren fortsatt. Så det går an. Og er ikke rent sjeldent heller. Du må bare lete på riktig sted.

[AnonymBruker]

Det ser ut til at folk ikke har forstått at mennesket ikke er skapt monogame. Vi lever i en tid der det å gå fra hverandre er fullt mulig, i motsetning til tidligere, der den ene var helt avhengig av den andre, ikke minst mtp forsørging og økonomi.

 

Samfunnet har heldigvis forandret seg radikalt, slik at man nå er fri til å gjøre det man selv ønsker. Å holde sammen hele livet er på grensen til naturstridig. Vi vil alltid jakte på noe annet, og lysten til å prøve noe nytt vil alltid være der, ikke minst på det seksuelle planet. Å kun ha sex med én person i sitt liv er i mine øyne på grensen til latterlig.

 

At mange skiller lag i dag ser jeg på som positivt, fordi man tar grep og gjør noe med problemene, i stedet for å holde i hop pga tradisjon, religion eller andre grunner, mens man egentlig ikke vil.

Anonymous poster hash: 72914...b2b