.

[DelvisPresley]

.

 

Endret 12. mars 2017 av mann_86

[AnonymBruker]

Det er fortsatt noen som holder sammen. Må ikke gi opp!

Halvparten holder sammen så det er håp.

Anonymous poster hash: 279d2...800

[DelvisPresley]

På 30.6.2015 den 0.59, AnonymBruker skrev:

 

.

 

.

Endret 12. mars 2017 av mann_86

[AnonymBruker]

Dette er et forum og jeg tror ikke de som er over snittet lykkelige henger her og skriver om problemene sine. Men, du sier at du har inntrykk av at kvinner bare er ute etter barn, på samme måte kan jeg som kvinne generalisere at menn bare er ute etter et jævla ligg. De lurer kvinnen til å tro at de har følelser for henne, men så rømmer de når de har fått det de ville ha. Vel... Vet det finnes menn som vil ha forhold, men det er de kjedelige som nesten ingen vil ha...

Anonymous poster hash: dbdd3...f8f

[DelvisPresley]

På 30.6.2015 den 1.10, AnonymBruker skrev:

 

Endret 12. mars 2017 av mann_86

[AnonymBruker]

Mye ligger i oppdragelsen. Kommer du fra en familie som har skilte foreldre er sjansen mye større at du blir skilt selv (statistikk), du mangler rett og slett gode forebilder og hvordan man kan komme seg gjennom problemer.

Både mannen og jeg har foreldre som fremdeles er gift i over 40 år, og jeg har sett og opplevd hva det betyr "i gode og onde dager", det var slett ingen dans på roser hele tiden. Men jeg har også lært at man må jobbe mye med et forhold, ingenting kommer gratis.

Selv har jeg hatt 2 forhold før jeg traff mannen min, men ingen av de var seriøse nok at jeg kunne tenkt meg ekteskap eller barn. Har vært gift i over 10 år, med barn og full pakke, og ja vi har hatt utfordringer men har klart å komme oss gjennom det. Jeg er ikke i tvil at vi vil være sammen til en av oss dør.

Anonymous poster hash: ea4ce...4d4

[-Fiona-]

Det finnes jenter med slike verdier også!

Men mange gir opp for lett, ja.

Det er dog trist at du er av den oppfatning at jenter stikker når de har fått tilstrekkelig med sperm. I noen tilfeller er dette muligens sant, men jeg tror den grunnleggende årsaken til at forhold sprekker i småbarnsperioden er fordi folk får barn for tidlig i forholdet. De lever på en rosa sky, får barn, og BANG, så kommer hverdagen og knocker de rett ut.

Mange gir nok opp for tidlig når dette skjer...

[AnonymBruker]

Virker ikke som om det er noen forhold som virkelig varer lenger. De fleste går dukken etter noen år. Jeg vet om flere jevnaldrende som har fått barn med en kjæreste/samboer, og når barnet er et par år blir det slutt mellom foreldrene.

 

Førsteinntrykket mitt som mann er (med fare for å generalisere) at jentene er fornøyd med å ha fått barn, så de trenger ikke lenger mannen. Er det slik det har blitt?

 

Er det flere enn meg som begynner å bli litt lei av denne seriemonogamien som eksisterer for tida? Er det slik at vi alltid er på utkikk etter en ny forelskelse, når den gamle har lagt seg?

 

Har holdningene til dagens unge endret seg så drastisk fra vår foreldres generasjon?

 

Selv syns jeg tanken på å skulle få kjæreste er vanskelig, fordi jeg regner med det blir slutt uansett. Derfor liker jeg å isolere meg, slik at sjansen aldri byr seg. Jeg har blitt såret èn gang, og det var en gang for mye.

 

Jeg kunne aldri tenkt meg å fått et barn med ei dame, for så å bli dumpa etter et par år, og bare få se ungen annenhver helg. Da hadde tanken om familieidyllen jeg har i hodet, slått sprekker. Men det virker som om den ikke fins hos noen lenger..

 

Vil tro det er svært få som "regner" med at det blir slutt etter noen år. Shit happens.

Anonymous poster hash: 305a0...5da

[Invicta]

Jeg tror heller det er mange menn som er umodne og late, og når man har fått barn har man nok med å passe på dem, trenger ikke en mann å stelle for i tillegg.

[Gjest Jon Are]

Jeg er helt enig med deg. Har hatt de samme tankene. Jeg er selv i et forhold, har ikke vart så lenge, ca 1,5 år , og jeg gjør mitt beste for at det skal vare livet ut. Mye ligger i hodet. Jeg utsetter meg ikke for situasjoner der jeg vet jeg kan sette forholdet i fare. Gå ut på byen  med mye alkohol, godta venneforespørsler fra andre damer, ha nære venninner etc. Jeg har måtte svelge mange kameler i det her forholdet, men håper og tror det vil bli oss hele livet. Nå kan jeg bare snakke for meg selv , men jeg håper min kjære tenker likedan. Mulig jeg er en kjedelig kjæreste i forhold til hva mange ønsker her. Jobber med å gjøre mine egne ting mer, og dermed opprettholde litt av interessen hos min partner. Det vil si,m fokusere på mine hobbyer, ordne i huset og prøve å bli skikkelig flink på noe. Det er vanskelig å stadis skulle tenke sånn, men etter å ha vært på kvinneguiden en stund ser jeg at jeg må det for at kvinner skal fortsette å være interesserte. 

 

Med hilsen fra:

Jon Are

[SmartA]

Jeg tror Jon Are og Fiona er inne på noe viktig her. Å få et forhold til å vare handler først og fremst om vilje. Begge må aktivt ønske å være sammen, og innse at det er en jobb å få det til. Så er det også noe med å være ærlig mtp at det kan være j.... vanskelig til tider.

 

Perioden der man har små barn, to karrierer, husarbeid som hoper seg opp, lite søvn, lite kjærestetid, og enda mindre egentid kommer nok som et stort sjokk på de aller fleste (inkludert meg selv). Mitt ekteskap rakna i den fasen der, så dette vet jeg litt om. Det er da man må bite tennene sammen, melde seg på VM i kamelsvelging, og bare akseptere at dette er en fase som er beintøff for de aller fleste.

 

En ting som jeg har tenkt  på, er om vår generasjon, altså folk som er i 30-40-årene, har et slags "Disney-bilde" av hva det vil si å være i et langvarig forhold. At vi tror at det er "happy ever after" når vi går inn i et langvarig forhold, og kanskje litt urealistiske forventninger til at vi vil bli så innmari lykkelige HELE tida. Jeg vet ikke om det er sånn, men kan få inntrykk av det innimellom. Når så hverdagen etter hvert slår inn med minst femti nyanser av grått, så MÅ det jo bli en nedtur. 

[Gjest O___o]

Virker ikke som om det er noen forhold som virkelig varer lenger. De fleste går dukken etter noen år. Jeg vet om flere jevnaldrende som har fått barn med en kjæreste/samboer, og når barnet er et par år blir det slutt mellom foreldrene.

 

Førsteinntrykket mitt som mann er (med fare for å generalisere) at jentene er fornøyd med å ha fått barn, så de trenger ikke lenger mannen. Er det slik det har blitt?

 

Er det flere enn meg som begynner å bli litt lei av denne seriemonogamien som eksisterer for tida? Er det slik at vi alltid er på utkikk etter en ny forelskelse, når den gamle har lagt seg?

 

Har holdningene til dagens unge endret seg så drastisk fra vår foreldres generasjon?

 

Selv syns jeg tanken på å skulle få kjæreste er vanskelig, fordi jeg regner med det blir slutt uansett. Derfor liker jeg å isolere meg, slik at sjansen aldri byr seg. Jeg har blitt såret èn gang, og det var en gang for mye.

 

Jeg kunne aldri tenkt meg å fått et barn med ei dame, for så å bli dumpa etter et par år, og bare få se ungen annenhver helg. Da hadde tanken om familieidyllen jeg har i hodet, slått sprekker. Men det virker som om den ikke fins hos noen lenger..

 " Vår foreldres generasjon " er ikke en felles generasjon, ettersom vi alle er født på ulik tid og har foreldre som er født i forskjellige tiår.  Men hvis du er født i 1986 vil du kanskje ha vokst opp med andre barn som også hadde foreldre som bodde sammen. 

 

Det er helt riktig at folk skiller seg oftere i 2015 enn hva de gjorde i 1950. 

 

Men ærlig talt. Det KAN da ikke være særlig overraskende?

• I 1950 ble babyer hjerteopererte uten anestesi og smertestillende fordi man trodde at babyer kan føle smerte.
• Homofili var forbudt frem til 1972 og har vært å regne som en psykisk lidelse.

Altså. Alt var virkelig ikke bedre før.

 

 

Folk gifter seg ikke lenger fordi det har en økonomisk/familiær gevinst.

Selv de kongelige får lov til å gifte seg med tidligere rusmisbrukende alenemødre, eller eks-Paradise Hotel-deltakere om de vil.

 

I dag gifter folk seg senere enn hva de gjorde før og de gjør det først og fremst av kjærlighet.

Det har skjedd dessuten skjedd en generell holdningsendring.

Individualismen står sterkere enn noen gang. 

 

 

• Folk blir ikke i samboerskap og ekteskap til barna blir store nok til å flytte ut.
• Kvinner finner seg ikke lenger i at mannen har en, eller flere sidesprang.
• Kvinner er ikke lenger så økonomisk avhengige av mannen.
• Å få barn sammen er ikke lenger noe man får etter å ha giftet seg, eller å betrakte som " uløkka ".
• Menn er ikke lenger forpliktet til å måtte gifte seg med en kvinne som de har gjort gravid
• og kvinner er ikke lenger forpliktet til å måtte gifte seg med mannen som har gjort henne gravid

 

Folk flest er ikke monogame, men serie-monogame. 

• De lever ikke med én partner resten av livet og er for alltid trofast til ham eller henne.
• De lever med én person over en viss tid, er trofast, forholdet tar slutt og de finner seg nye partnere som de igjen, stort sett, er trofaste mot.  
• De fleste vil ha mer enn to partnere i løpet av livet sitt.

 

 

Å være gift og ha barn sammen er ikke det samme som å ha det bra. 

 

Å være barn av skilte foreldre som samarbeider godt, eller barn av foreldre som aldri var gift i utgangspunktet før de skilte lag, må være et mye bedre alternativ 

enn å være barn av gifte foreldre med et høyt konfliktnivå. 

 

Høy skilsmisserate er ikke nødvendigvis et sykdomstegn

Endret 30. juni 2015 av O___o

[Cashbah]

Ikke det at jeg er ekspert på dette, men føler de fleste forventer å være head over heels forelsket i partneren livet ut. Det som skjer i veldig mange forhold er at den nyforelskelsen dabber av, og en slår seg til ro med partneren. Kanskje mange begynner å kjede seg på dette punktet?

[Florence]

 " Vår foreldres generasjon " er ikke en felles generasjon, ettersom vi alle er født på ulik tid og har foreldre som er født i forskjellige tiår.  Men hvis du er født i 1986 vil du kanskje ha vokst opp med andre barn som også hadde foreldre som bodde sammen. 

 

Det er helt riktig at folk skiller seg oftere i 2015 enn hva de gjorde i 1950. 

 

Men ærlig talt. Det KAN da ikke være særlig overraskende?

• I 1950 ble babyer hjerteopererte uten anestesi og smertestillende fordi man trodde at babyer kan føle smerte.
• Homofili var forbudt frem til 1972 og har vært å regne som en psykisk lidelse.

Altså. Alt var virkelig ikke bedre før.

 

 

Folk gifter seg ikke lenger fordi det har en økonomisk/familiær gevinst.

Selv de kongelige får lov til å gifte seg med tidligere rusmisbrukende alenemødre, eller eks-Paradise Hotel-deltakere om de vil.

 

I dag gifter folk seg senere enn hva de gjorde før og de gjør det først og fremst av kjærlighet.

Det har skjedd dessuten skjedd en generell holdningsendring.

Individualismen står sterkere enn noen gang. 

 

 

• Folk blir ikke i samboerskap og ekteskap til barna blir store nok til å flytte ut.
• Kvinner finner seg ikke lenger i at mannen har en, eller flere sidesprang.
• Kvinner er ikke lenger så økonomisk avhengige av mannen.
• Å få barn sammen er ikke lenger noe man får etter å ha giftet seg, eller å betrakte som " uløkka ".
• Menn er ikke lenger forpliktet til å måtte gifte seg med en kvinne som de har gjort gravid
• og kvinner er ikke lenger forpliktet til å måtte gifte seg med mannen som har gjort henne gravid

 

Folk flest er ikke monogame, men serie-monogame. 

• De lever ikke med én partner resten av livet og er for alltid trofast til ham eller henne.
• De lever med én person over en viss tid, er trofast, forholdet tar slutt og de finner seg nye partnere som de igjen, stort sett, er trofaste mot.  
• De fleste vil ha mer enn to partnere i løpet av livet sitt.

 

 

Å være gift og ha barn sammen er ikke det samme som å ha det bra. 

 

Å være barn av skilte foreldre som samarbeider godt, eller barn av foreldre som aldri var gift i utgangspunktet før de skilte lag, må være et mye bedre alternativ 

enn å være barn av gifte foreldre med et høyt konfliktnivå. 

 

Høy skilsmisserate er ikke nødvendigvis et sykdomstegn

Gode poeng. Jeg tror en del av den eldre generasjonen (70 og oppover) holdt sammen fordi de ikke hadde noen andre valg. Det betyr faktisk ikke at verdiene de har/hadde er bedre enn dagens. 

[Neeli00]

Har du overhodet ingen stabile par i omgangskretsen eller blant venner av foreldre? Mange skiller seg men mange forblir sammen og. Majoriteten av mine foreldres venner samt onkler og tanter er fortsatt sammen. Så jeg vet det er mulig.

 

Det er viktig å ha noen positive mennesker å omgås som du beundrer og ser opp til. Sørg for å komme deg inn I de rette miljøene.

[DelvisPresley]

På 30.6.2015 den 10.37, Neeli00 skrev:

.

Endret 12. mars 2017 av mann_86

[Neeli00]

Jo, selvfølgelig. Men det er i foreldregenerasjonen min. Jeg sier bare at trenden med skilsmisse/samlivsbrudd er økende, og bare vil fortsette å øke.

 

Men det å velge seg en livspartner er ikke som å spille bingo, det er et bevisst valg. Oddsene for hvor solid ekteskapet/forholdet er kommer jo an på mange faktorer, og der er det gode valg du selv kan ta.

Mange liker ikke å se slik på det fordi det betyr at de selv har et ansvar og hvordan livet forløper seg handler ofte mye om hvilke valg de tar.

 

Men det er jo helt klare trender ift. hvem som skiller seg og hvem som forblir sammen. F.eks. er det langt flere som splittes som samboere/kjærester enn som ektepar. Du kan velge en kvinne fra et stabilt hjem med en god oppvekst. Du kan velge en som deler dine grunnverdier og som er interessert I å ha ting på plass innen hun får barn og slår seg til ro. Og ikke minst kan du velge en partner når du er gammel nok til å ta et bevisst valg og er ferdig "utvokst" og velge en kvinne som er det samme - bruddraten for de som gifter seg/får barn når de er under 25 er laangt høyere enn for de som nærmer seg 30. Og du kan velge å vente med ekteskap og barn til dere har vært sammen et par år og forelskesrusen har lagt seg.

 

Selvsagt skjer ufortusette ting I livet, men poenget er at det er ganske mange ting som KAN avverges I forkant. Og da er oddsene langt sterkere I din favør.

[AnonymBruker]

Jeg har samme frykt som deg, jeg er livredd for å binde meg, stifte familie for så å bli forlatt. Jeg har også blitt kraftig såret og sviktet en gang, og det kan jeg ikke en gang til. Det som er så synd er at man gå rglipp av så mye fint ved ikke å tørre å gå inn og satse på et parforhold. At noe så fint kan være så skummelt! Jeg er jente btw. 

Anonymous poster hash: 44e99...95b

[Becka]

Jeg er enig i at det en skummel utvikling. Det er så utrolig mange jeg vet om i 30-tidlig 40 års alderen som er skilt med barn. Og det gjør det også vanskeligere for oss som ennå ikke har vært gift og har barn. Fordi, de man møter på har allerede vært der, og er blitt ennå mindre villig til å jobbe for et forhold. :o

 

Jeg er 31 nå, og ser mørkt på å finne en partner for livet, for å si det sånn.. 

[DelvisPresley]

.

Endret 12. mars 2017 av mann_86