Prøvetråd for oss som nettopp har mistet

[Gjest Wei Wei]

Huff, så trist å høre. Har du tenkt å ta en tur til gynekolog og sjekke opp, eller prøver du noen runder til først?

Hva mener du? SA? Jeg har vært hos privat gynekolog dagen før SA og uken etter. Kroppen ordnet alt selv. Nå lurer jeg bare på hvor lang denne første syklusen blir.

[Pyntestøv]

Hva mener du? SA? Jeg har vært hos privat gynekolog dagen før SA og uken etter. Kroppen ordnet alt selv. Nå lurer jeg bare på hvor lang denne første syklusen blir.

 

Jeg mente ikke mer enn å sjekke opp at man "alt er ok":)

 

Jeg tenkte å ta en slik sjekk selv nå. Ikke fordi jeg tror noe er galt sånn egentlig, men fordi jeg trenger å roe tankene litt og slå meg til ro med at det går bra til slutt. Jeg bestiller privat da. Tar en ultralyd og blodprøver, ikke noe voldsomt.

[Gjest Wei Wei]

Jeg mente ikke mer enn å sjekke opp at man "alt er ok":)

 

Jeg tenkte å ta en slik sjekk selv nå. Ikke fordi jeg tror noe er galt sånn egentlig, men fordi jeg trenger å roe tankene litt og slå meg til ro med at det går bra til slutt. Jeg bestiller privat da. Tar en ultralyd og blodprøver, ikke noe voldsomt.

Da mener du vel ikke at alt er i orden etter sa, men generelt med fertiliteten. Begge vi har sjekket og begge er friske. Så det bare tar tid hos oss. Er nå 9 mnd. siden vi begynte å prøve.

Privat er det beste, ja, for da slipper man venting og får hjelp med en gang.

[Emiliania]

Blir spennende å se om deres syklus skal ha den vanlige lengden.

Jeg mistet i uke 8. Blødde da i 16 dager. Nå spotter jeg de siste 2-3 dager. G-testene var positive i alle fall 10 dager etter SA, men nå har jeg ikke testet. Tipper på at de er negative.

Jeg startet med el-tester hvor man kan bare skimte den andre streken, men jeg håper el kommer i løpet av neste 4-6 dager.

 

Har også "lange" sykluser på 31-34 dager. Hadde vært deilig med 42 dagers sykluser til vanlig, men ikke når man er en prøver.

 

Huff da.  

Det er kjipt med så lange sykluser, nå som vi prøver. Blir færre forsøk og jeg er ikke akkurat tålmodig heller. Vi stresser ikke akkurat med å lage en lillebror eller søster for vesla, men jeg har ikke lyst til å vente for lenge. 

 

Jeg fikk svak test to dager før ikm. Den rakk å bli sterkere 1 dag før ikm, så flatet det helt ut. Da visste jeg at noe ikke stemte. Ikke var jeg dødtrøtt heller, slik som sist gang. Eneste symptomene jeg hadde var en veldig verkende korsrygg, hodepine og svaaaake ligamentsmerter, men det gav seg fort.

 

Jeg håper din eggløsning kommer straks også, så du får kommet deg inn i dpo-land

Man merker fort at det er annerledes enn tidligere (og vellykkede) svangerskap.

 

Kan hende den har kommet allerede, har nå begynt å få kramper. Så, om det ikke går nå, går det vel neste gang (eller en gang).

[Pyntestøv]

Da mener du vel ikke at alt er i orden etter sa, men generelt med fertiliteten. Begge vi har sjekket og begge er friske. Så det bare tar tid hos oss. Er nå 9 mnd. siden vi begynte å prøve.

Privat er det beste, ja, for da slipper man venting og får hjelp med en gang.

 

Jess, fertilitetssjekk. Godt å vite at man begge er friske, da skjer det trolig før eller siden, selv om det er kjedelig å høre. Jeg kjenner tre par som brukte over ett år, alle uten hjelp. De har friske og fine barn nå

[Pyntestøv]

Huff da.  

Det er kjipt med så lange sykluser, nå som vi prøver. Blir færre forsøk og jeg er ikke akkurat tålmodig heller. Vi stresser ikke akkurat med å lage en lillebror eller søster for vesla, men jeg har ikke lyst til å vente for lenge. 

 

Man merker fort at det er annerledes enn tidligere (og vellykkede) svangerskap.

 

Kan hende den har kommet allerede, har nå begynt å få kramper. Så, om det ikke går nå, går det vel neste gang (eller en gang).

 

Ja, satt veldig på gjerdet og turte ikke slippe jubelen løs, men ble likevel særdeles skuffet over at det ikke gikk.

 

Hvor gammel er din? Min er to år, så jeg føler det begynner å "haste".

[Emiliania]

Ja, satt veldig på gjerdet og turte ikke slippe jubelen løs, men ble likevel særdeles skuffet over at det ikke gikk.

 

Hvor gammel er din? Min er to år, så jeg føler det begynner å "haste".

Var nedfor et par dager selv, og måtte overbevise meg selv om at jeg faktisk var gravid. Jeg følte jeg lurte meg selv og mannen, at jeg bare tullet. Legen sa rett og slett at jeg hadde et mislykket svangerskap (og det føltes egentlig litt godt). Men, jeg er redd vi ikke skal kunne greie å få barn.

 

Min er snart 4, så vi får et litt større mellomrom mellom barna. Om vi får nok en that is. 

[Pyntestøv]

Var nedfor et par dager selv, og måtte overbevise meg selv om at jeg faktisk var gravid. Jeg følte jeg lurte meg selv og mannen, at jeg bare tullet. Legen sa rett og slett at jeg hadde et mislykket svangerskap (og det føltes egentlig litt godt). Men, jeg er redd vi ikke skal kunne greie å få barn.

 

Min er snart 4, så vi får et litt større mellomrom mellom barna. Om vi får nok en that is. 

 

Har dere prøvd lenge på nummer to?

 

Ja, bekymringene for at nummer en kun var en lucky shot, og at nummer to blir et slit har definitivt meldt seg, selv om min svigermor så fint sa: "Du er ikke mislykket, du er vellykket. Kroppen din ryddet opp i noe som ikke var levedyktig".

[Emiliania]

Har dere prøvd lenge på nummer to?

 

Ja, bekymringene for at nummer en kun var en lucky shot, og at nummer to blir et slit har definitivt meldt seg, selv om min svigermor så fint sa: "Du er ikke mislykket, du er vellykket. Kroppen din ryddet opp i noe som ikke var levedyktig".

Nei, 4-5 måneder (eller 4 pp). Må sies at siste måneden prøvde vi litt hardere og timet sengeaktiviteten mer med når jeg antar jeg får eggløsningen, og tydeligvis hjalp det. Hvor lenge har dere prøvd?

 

Det er noe i det, at kroppen faktisk ryddet opp i det. Kjipt er det, men er jo også en sannhet i det.

[Pyntestøv]

Nei, 4-5 måneder (eller 4 pp). Må sies at siste måneden prøvde vi litt hardere og timet sengeaktiviteten mer med når jeg antar jeg får eggløsningen, og tydeligvis hjalp det. Hvor lenge har dere prøvd?

 

Det er noe i det, at kroppen faktisk ryddet opp i det. Kjipt er det, men er jo også en sannhet i det.

 

2 måneder. Vi timet sengeaktivitet perfekt i pp1 - ikke klaff. Vi timet dårligere i pp2 da jeg dro bort i helga jeg hadde el, da ble det altså "klaff".  Ironisk nok

[Gjest Wei Wei]

2 måneder. Vi timet sengeaktivitet perfekt i pp1 - ikke klaff. Vi timet dårligere i pp2 da jeg dro bort i helga jeg hadde el, da ble det altså "klaff".  Ironisk nok

2 måneder er ikke så lenge. Spesielt med tanke på at du ble gravid i pp. 2.

Jeg ble gravid i pp.7 selv om vi ikke gjorde noe annerledes. Så vet ikke hvorfor det ikke klaffet de andre månedene. Det er vel mye tilfeldig.

[AnonymBruker]

2 måneder. Vi timet sengeaktivitet perfekt i pp1 - ikke klaff. Vi timet dårligere i pp2 da jeg dro bort i helga jeg hadde el, da ble det altså "klaff".  Ironisk nok

 

Hos meg klaffet det og den måenden vi hadde besøk og kun hadde sex to ganger i uken rundt el, hadde egentlig  lagt fra meg tanken at vi kom til å bli gravid den måneden. Tror nok det har noe å si at man ikke stresser med det. 

Anonymous poster hash: 92409...b52

[Pyntestøv]

2 måneder er ikke så lenge. Spesielt med tanke på at du ble gravid i pp. 2.

Jeg ble gravid i pp.7 selv om vi ikke gjorde noe annerledes. Så vet ikke hvorfor det ikke klaffet de andre månedene. Det er vel mye tilfeldig.

 

 

 

Hos meg klaffet det og den måenden vi hadde besøk og kun hadde sex to ganger i uken rundt el, hadde egentlig  lagt fra meg tanken at vi kom til å bli gravid den måneden. Tror nok det har noe å si at man ikke stresser med det. 

Anonymous poster hash: 92409...b52

 

 

Ja, ble gravid i pp2 med førstemann også, så det går jo fort. Forsåvidt så stressa jeg verre og var helt koko, men klarte fint å bli gravid likevel med førstemann

[N85]

I dag er graviditetstesten nesten negativ igjen:) ca. like sterk som den var 14-15 dpo. Er på dag 37 etter SA, så det er på tide. har normalt sykluser på 28-30 dager. Har ikke hatt el enda, så håper jeg slutter å blø og at den kommer snart.

 

Tidligere når jeg har mistet i uke 6 så har jeg kommet raskt inn i syklus igjen med el på ca dag 20. Har også sett flere andre her inne som har hatt normal syklus etter SA. Så jeg tror det er ganske mange som raskt kommer i vanlig syklus igjen etter tidlig SA.

 

 

 

har du vært på noe videre utredning?  siden du har opplevd dette flere ganger, har du vel rett på utredning, eller?  Ønsker deg masse lykke til videre!!

Anonymous poster hash: 92409...b52

 

 

Har vært på omfattende utredning, ja, men de finner ingenting. Så jeg har ikke fått noe behandling heller. 

 

Har du også mistet?

 

har bestilt meg time hos privat gyn for å høre om jeg kan få albyl-e og progesteron neste gang. I følge denne cochrane-artikkelen   ser progesteron ut til å ha effekt for kvinner med habituell abort.

 

 

Hos meg klaffet det og den måenden vi hadde besøk og kun hadde sex to ganger i uken rundt el, hadde egentlig  lagt fra meg tanken at vi kom til å bli gravid den måneden. Tror nok det har noe å si at man ikke stresser med det. 

Anonymous poster hash: 92409...b52

 

 

Jeg føler jeg blir gravid de mnd vi treffer dårligst på el! I min 3. graviditet ble jeg gravid av sex 4 dager før el.

 

Jeg har hørt en plass at unge fruktbare kvinner som har regelmessig sex blir befruktet hver mnd, men at 80 % av disse befruktningene går til grunne veldig tidlig og at man derfor får mensen som normal. Det sies også at sjansen for å bli gravid dersom man treffer el er kun 20-25%

[AnonymBruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvilken syklusdag er dere på nå? Noen tegn til EL?

 

Jeg er nå på cd 16. Inten tegn til EL. Kan så vidt se teststreken på testene. Ser ut til at EL blir forsinket. Pleier å få det på cd 17-19.

Anonymous poster hash: 34bb3...e93

[Marimba]

Kanskje jeg kan melde meg inn her?

Hadde en exu for snart 3 uker siden, og min største drøm og frykt er å bli gravid igjen. Det er bare flaks at jeg overlevde etter forrige runde, så derfor er jeg jo livredd for å bli gravid igjen (selv om det er ingenting som tyder på at det skal gå så galt igjen), men samtidig var jeg så overlykkelig forrige gang over positiv test, og jeg og min samboer har bare blitt mer og mer klar over at vi har lyst på et barn.

Kan jeg spørre, hvordan går det med dere fysisk og psykisk nå etter dere mistet? Noen som er eller har vært sykemeldte? Jeg har vært 100% til denne uken, og så startet nå 50% i jobb, og det har vært helt grusomt for alt av følelser, tanker og sorger kom tilbake når jeg startet på jobb igjen.

[AnonymBruker]

Kanskje jeg kan melde meg inn her?

Hadde en exu for snart 3 uker siden, og min største drøm og frykt er å bli gravid igjen. Det er bare flaks at jeg overlevde etter forrige runde, så derfor er jeg jo livredd for å bli gravid igjen (selv om det er ingenting som tyder på at det skal gå så galt igjen), men samtidig var jeg så overlykkelig forrige gang over positiv test, og jeg og min samboer har bare blitt mer og mer klar over at vi har lyst på et barn.

Kan jeg spørre, hvordan går det med dere fysisk og psykisk nå etter dere mistet? Noen som er eller har vært sykemeldte? Jeg har vært 100% til denne uken, og så startet nå 50% i jobb, og det har vært helt grusomt for alt av følelser, tanker og sorger kom tilbake når jeg startet på jobb igjen.

Jeg har vært gjennom det samme i juni i fjor, og kan med hånden på hjerte si at det er det verste jeg har vært med på!! En ting er den fysiske biten, men den psykiske har vært det aller verste.. Jeg tenker den dag i dag på at jeg kunne hatt en liten en i desember 2014.. Har fremdeles noen turer i kjelleren pga det, men forsøker å holde meg ovenpå, noe som ikke har vært spesielt enkelt i og med at min søster fortalte jeg skulle bli tante 2 uker etterpå.. Så når jeg møter dem så stikker det litt i hjerte at jeg også kunne hatt en jevngammel..

Jeg sykemeldt meg og var hjemme 2 ekstra friperioder (jobber i Nordsjøen) men fant ut at det var best å prøve og leve mest mulig "normalt"..

Anonymous poster hash: be547...ff7

[Marimba]

Jeg har vært gjennom det samme i juni i fjor, og kan med hånden på hjerte si at det er det verste jeg har vært med på!! En ting er den fysiske biten, men den psykiske har vært det aller verste.. Jeg tenker den dag i dag på at jeg kunne hatt en liten en i desember 2014.. Har fremdeles noen turer i kjelleren pga det, men forsøker å holde meg ovenpå, noe som ikke har vært spesielt enkelt i og med at min søster fortalte jeg skulle bli tante 2 uker etterpå.. Så når jeg møter dem så stikker det litt i hjerte at jeg også kunne hatt en jevngammel..

Jeg sykemeldt meg og var hjemme 2 ekstra friperioder (jobber i Nordsjøen) men fant ut at det var best å prøve og leve mest mulig "normalt".. Anonymous poster hash: be547...ff7

Uff ja, det er helt forferdelig. Jeg tror noe av det verste faktisk er hvor lite vondt jeg hadde. Jeg merket jo egentlig aldri at noe var alvorlig galt før det nesten var forseint, og til og med da så hadde jeg egentlig aldri veldig vondt, så neste gang (hvis jeg klarer å bli gravid igjen) kommer jeg jo til å gå konstant rundt å være redd for at det skal plutselig skje igjen.. uff...

Jeg jobber som lærer, og synes det er fryktelig vanskelig å ha lange dager i klasserommet med elevene og prestere på topp. Samtidig så blir jeg så oppgitt over meg selv. Jeg har aldri slitt psykisk før, eller vært alvorlig syk, så det at jeg fungerer så dårlig som jeg gjør skuffer meg utrolig. Jeg har jo bare mistet et barn, som jeg ikke hadde mulighet til å bli kjent med en gang, man skulle jo egentlig tro at det gikk greit å komme seg over det... ihvertfall på et par uker, men det gjør det ikke.

Sorry at jeg kupper tråden med den psyksiske biten her nå, men jeg bare lurer på om det er flere som sliter med noe av det samme, eller om jeg bare er helt utafor?

[Gjest Wei Wei]

Kan jeg spørre, hvordan går det med dere fysisk og psykisk nå etter dere mistet? Noen som er eller har vært sykemeldte? Jeg har vært 100% til denne uken, og så startet nå 50% i jobb, og det har vært helt grusomt for alt av følelser, tanker og sorger kom tilbake når jeg startet på jobb igjen.

Jeg var sykemeldt rett etter UL der gynekologen sa jeg kom til å spontanabortere (jeg kom på grunn av blødninger). Ble sykemeldt i 7 dager. Siste sykemeldingsdagen fikk jeg ny UL der legen konstaterte at kroppen ordnet opp i alt selv og alt var ute. Begynte på jobb uten at noen visste hvorfor jeg var borte. Var litt merkelig å svare på spørsmål om jeg var frisk igjen. Men egentlig så ble det emosjonelt mye enklere å ha dagene fylt med andre ting enn tankene og sorgen. Så selv om jeg blødde i ei uke til, så var det bedre å være på jobb.

[N85]

Uff ja, det er helt forferdelig. Jeg tror noe av det verste faktisk er hvor lite vondt jeg hadde. Jeg merket jo egentlig aldri at noe var alvorlig galt før det nesten var forseint, og til og med da så hadde jeg egentlig aldri veldig vondt, så neste gang (hvis jeg klarer å bli gravid igjen) kommer jeg jo til å gå konstant rundt å være redd for at det skal plutselig skje igjen.. uff...

Jeg jobber som lærer, og synes det er fryktelig vanskelig å ha lange dager i klasserommet med elevene og prestere på topp. Samtidig så blir jeg så oppgitt over meg selv. Jeg har aldri slitt psykisk før, eller vært alvorlig syk, så det at jeg fungerer så dårlig som jeg gjør skuffer meg utrolig. Jeg har jo bare mistet et barn, som jeg ikke hadde mulighet til å bli kjent med en gang, man skulle jo egentlig tro at det gikk greit å komme seg over det... ihvertfall på et par uker, men det gjør det ikke.

Sorry at jeg kupper tråden med den psyksiske biten her nå, men jeg bare lurer på om det er flere som sliter med noe av det samme, eller om jeg bare er helt utafor?

 

Uff, det høres ut som en fæl opplevelse med ex.u, Marimba:( Måtte du fjerne egglederen eller klarte de å berge den?

 

Jeg har stor forståelse for at du synes det er vanskelig å prestere på topp på jobb. Kanskje du kan senke kravene til deg selv i denne tiden? Og være fornøyd med at du gjør så godt du kan tatt situasjonen i betraktning. 

 

Har hatt "uproblematiske" SA sånn rent fysisk selv (selv om den siste nå er litt vel langdryg), men kjenner det tar på psykisk, ja. Å miste en graviditet FÆLT, og det må være lov å sørge og å være lei seg, redd og frustrert.

 

Har følt meg mislykket og til og med litt "dum" etter mine SA fordi jeg hadde turt å håpe at det skulle gå bra, og begynt å tenke på navn, barnerom, vogn, fødsel osv. osv.