å ta folk på alvor! Å bli respektert som det mennesket man er, er vel en slags rettighet, men retten til å gjøre hva en vil for så å forlange respekt for de valgene en tar når en velger handlinger som ikke holder mål i forhold til hva en for tiden har utgitt seg for å være, det tror jeg faktisk ikke en skal forvente eller forlange.

Og, det motsatte, men samtidig noe av det samme er når man for eksempel velger å

oppføre seg som en drittsekk og late som det er i orden fordi en alltid har sagt at man vet man er en drittsekk!

Observasjoner viser at det ofte kan være lønnsomt å ikke utlevere riktig alt om seg selv, da det er fort gjort å glemme hva man egentlig har bestemt seg for, og derved gå i "skulle ønske"- fella og uttrykke noe som tyder på det motsatte av det man har jobbet så hardt for å gi inntrykk av!

Det er jo heller ingen hemmelighet at oppmerksomheten rundt en person øker en periode når man for eksempel opplever store endringer i livet, og sannsynligvis nytes denne oppmerksonheten til fulle, iallefall av den som velger å offentliggjøre og pradere detaljer, følelser, tanker ev. andre involverte for maksimalt utbytte. Grått og rart blir det dog når stormene stilner og alle atter har nok med sitt. Fame is temporary! Å forstå det, handle deretter og leve godt med det er ikke alle forunt!

Har vi egentlig behov for å bli hørt og sett for den vi er? Eller er det best å bli sett og hørt som den vi ønsker å være, later som vi er og kanskje tilogmed en gang var? Ble de som har et noe overutviklet behov for oppmerksomhet sett lite som barn? Eller ble de sett for mye? Kanskje de hadde foreldre som fremelsket alt de gjorde? Var det aldri noen der som fortalte dem at det finnes andre mennesker, og at disse også er viktige, kanskje enda viktigere enn deg? Noe har skjedd ihvertfall, med ganske mange, sånn at de ikke evner å se andre enn seg selv og noen ganger et par til, men det store perspektivet uteblir totalt når sneversyntheten og egosenteret råder. Særlig vanskelig blir nok dette når man bruker over middels mye energi på å forstille seg og holde på rollene. Det er en tung jobb, den krever sin mann eller kvinne fullt ut, og det viser seg ifølge superenkel forskning at disse sjelden eller aldri har tid eller kapasitet til for eksempel å jobbe, inneha frivillige verv eller ta seg skikkelig av sine venner i lengden. Men, egoismen får råde, verden vil bestå, og godheten og medmenneskeligheten legger en god demper på det hele slik at resten får puste fritt, riste på hodet og gå videre! Det er om ikke noe annet ihvertfall innmari deilig å tenke på