Gå til innhold

Søker etter meg selv

  • blogginnlegg
    10
  • kommentarer
    3
  • visninger
    2 042

Enebarn eller søsken?

Fixer'n

visninger

Jeg har vokst opp som enebarn og det har på mange måter vært ensomt. 

Julaften, vinterferie og påskeferie, hyttetur med mine foreldre og vennene deres.. Jeg var nesten alltid det eneste barnet som var med. Redningen ble gjerne bøker, leste jeg kunne jeg leve meg godt inn i historien og nesten kjenne lukta av syrintreet som Nancy Drew gjemte seg under mens hun var på jakt etter innbruddstyven.

Jeg hadde mange søskenbarn, og julaften hos mormor når alle kom dit var noe jeg gledet meg lenge til. Vi var jevngamle og storkoste oss sammen.

Jeg var kjempemisunnelig på kusina mi som hadde en storebror, det ønsket jeg meg, så tøft det var å ha en storebror som kunne hjelpe deg, eller når du fikk lov å være med brodern og noen av kompisene hans.. Jeg lata som at han var min storebror innimellom. Og så fikk hun en lillebror og da krangla vi om hvem som skulle skifte bleie og gi han mat. Og jeg syntes jo at jeg skulle få gjøre det for hun kunne jo gjøre det alltid, de bodde jo sammen men jeg var jo bare på besøk en gang iblandt. Hun vant som regel, for jeg som enebarn lærte aldri å krangle med noen og hevde min rett, hun som hadde en storebror måtte jo alltid krangle om hvem som hadde gjort eller skulle gjøre og hun fikk som oftest vilja si.

I voksenlivet merker jeg ofte at jeg mangler noe. Evnen til å stå på mine krav, til å gå inn i diskusjoner, evnen til å lese andre rett, evnen til å se meg selv. Jeg har lett for å ta ett skritt til siden og slippe fram de andre. Jeg stiller opp for alle andre og krever svært lite for min egen del, men blir jo ofte skuffet når ingen tenker på meg, men igjen så sier jeg ingenting. 

Forrige dagen var klassisk. Med mine og dine barn og bursdagsfeiring for en av de med 20 gjester, så forsvant alle til alle sine personlige gjøremål, som bl.a var å dra på senteret og kjøpe seg ett spill.. og 3 pers dro for å hente en kake og jeg sto igjen alene, med alle forberedelser. Hunden skulle luftes, border tørkes og dekkes, stoler flyttes og og tilbehør finnes fram. Og jeg kjenner irritasjonen vokser, tårene ligger klare men biter tenna sammen og setter fart så det meste er klart når de fleste kommer hjem. Men hvorfor skriker jeg ikke: stopp for faan og hjelp meg!! ?

Jeg er dritdårlig på å gjennomskue folk, jeg tror det beste om de fleste og gud vet hvor ofte jeg blir skuffa, og har blitt lurt..

Jeg er ofte ensom, på den måten når en kjenner seg alene i ett rom fullt av folk. Fordi jeg har problemer med å lese folk og forstå greia med selskapsprat, hvor man skal prate litt med alle og elegant bryte samtaleemne før man går i dybden. 

Jeg er så dum at når du spør meg om hvordan jeg har det så tror jeg at du virkelig vil vite svaret. Nå har jeg forstått at selv om jeg er alvorlig syk så skal jeg bare svare : joda, med meg er alt bra😊Og selv da? 

Men vet du hva? Jeg er faktisk interessert i å høre hvordan det går med deg. Sliter du med noe så vil jeg gjerne prate med deg om det og hjelpe deg om jeg kan. Men sånn skal man visst ikke være, ihvertfall ikke i dagens samfunn.

Det er mye viktigere at jeg spør deg: å gud, har du virkelig  kjøpt den veska? Å den har jeg sett på så ofte, vet du den kaffebaren på hjørnet der, med Mikael kors butikken vettu.. Å gid jeg kunne dø for den!

Eh nei,,jeg er villig til å dø for mine barn men ikke for en jævla overprisa veske sydd av barnearbeidere i bagladesh for ett merke som betaler overbetalte kjendiser for å fronte ett merke så det skal gå an å ta betalt 14 ganger mer enn bilen min er verdt. For ei jævla veske..

Jeg mangler noen sosiale antenner, og skylder faktisk på at jeg har vokst opp som enebarn. Har du søsken så lærer du mye fra du er bitteliten. Når broren din ødela dokka di så slo du tilbake, og søstern tok neglelakk på favorittbilen din for å pynte den så ble du så sinna at du spiste opp hele godteposen hun hadde gjemt. Men en time etterpå så sto du og dyttet bort den andre gutten som ertet søsteren din. For ingen kødder med søstern.

Jeg har 2 barn og nyter å se samspillet mellom de, de er stort sett gode venner og jeg er glad de har hverandre. Så kan de dele ansvaret for meg når jeg blir gammel. Og så kan jeg lære litt ved å observere de❤️



0 kommentarer


Anbefalte kommentarer

Det er ingen kommentarer å vise.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×