Tåken hadde ligget tung over heiene og myrene ved den lille gården Bergheim i Fåvang, de høye fjellene og knausene rundt dalen holdt den som en gryte. Aina var ute å lokket på kyrene, hun føltes tung om sjelen av det grå, det var August men det var allerede begynt å bli kaldt og hun fryktet en tidlig vinter, det ville vært andre år på rad. Sist år hadde bestefar gått ut for å jakte i snøstormen, og aldri vendt tilbake, Aina mintes det sta blikket hans da hun tryglet han om ikke å gå ut. Men det var som om han ikke en gang enset farene stormen bydde på. En munn mindre å mette hadde betydd redningen for dem, men det så ikke stort bedre ut i år. Hun var smertelig klar over at skoene på føttene var mange år for gamle, og lakk ved tærne. Heller ikke i år hadde faren hennes Sjur greid å finne en beiler, det sto ikke på skjønnhet, Aina var velformet, med skinnende øyne som ga henne ett nær overnaturlig preg, og de lange lyse flettene vekket følelser i alle som så henne. Men tidene var dårlige for alle, får ønsket en munn til å mette, og særlig en med så dårlig medgift som Aina. Hun så til sin forskrekkelse at en av ung kalvene hadde satt seg fast i myren, hun viste fra erfaring at det ikke var særlig dypt der den sto og at det kom til å bli enkelt å få hjulpet den ut. Men det innebar også at hun måtte bli våt på beina, og at skoene hennes ville bli fylt med skittent myrvann. Hun krøp til korset og kjente gåsehuden over ryggen når det kalde vannet fylte skoene hennes, kalven rautet hjelpeløst, den var nok ikke overlykkelig for å stå i kaldt myrvann heller. "Egentlig kunne du hatt det så godt." tenkte Aina, men angret det med en gang. Å miste en kalv nå ville vært døden, dessuten var hun glad i dem, og kviet seg hver gang de måtte slakte. Kalven satt verre en hun hadde trodd, og hun kjente svetten bre seg over den hvite skjorten sin, men til slutt, med en skikkelig kraftanstrengelse klarte hun å hjelpe den ut, men hun mistet fotfestet og landet på knærne og skjørtet ble søkkvått. Hun skulle til å skrike av frustrasjon, men hun så noe som fikk henne til å sette skriket i halsen,

En høy skikkelse, med brede skuldre og smal midje kom haltende ut av tåken. Det så ut til at personen var sliten inn til margen, og etter noen få skritt falt den om og ble liggende. Aina skyndet seg opp og bort til hvor skikkelsen hadde falt. Det hun fant far en usedvanlig vakker mann, med hud hvit som marmor og ansikt som skåret ut i stein. Klærne så fremmede ut, men de var sydd av flinke hender og i dyrt stoff. Hun kjente på panne, men trakk hånden bort med en gang den traff hunden hans, den var kald som is, men også glatt og hard som stein. Aina hadde liten erfaring med menn annet en broren sin og faren, i hvert fall med å ta på dem, og forestilte seg at det fantes mange forskjellige typer hud, men ikke slik som denne. "Hjelp." hvisket de velformede leppene hans, og hun glemte uroen hun først hadde følt, instinktene tok over og hun prøvde å slepe mannen mot gården. Kroppen var alt for tung, Aina var ingen svekling og hu bar melsekker til stadighet, men det var så vidt hun greide slepe han. Hun løp for å hente hjelp, lyset fra gården lå som en stjerne bak skyer der hvor tåken dempet den, og det begynte å bli mørkt. Det var farlig å løpe når man ikke så, men Aina virket ikke til å tenke over det der hun fløy over steiner og røtter. Noe med mannen hadde vekket noe i henne, noe hun aldri hadde følt før, nesten som om livet var noe mer, det var merkelig, han hadde kun sagt ett ord, men det ene ordet hadde trollbundet henne. Bundet henne slik at det eneste hun kunne se for seg der hun løp var fjeset hans, og det lange sølvgrå håret som lå utover den kalde fuktige jorden.

Hennes far hadde sett henne komme rasende, han sto utenfor og kløyvde ved, de sterke senete armene og det strenge følelsesløse ansiktet føltes som en trygg klippe der hun så han. "Far, det er en fremmed ved myren, han er syk eller såret og jeg tror han er døden nær. Vi må hjelpe han." Faren var ikke av typen som stilte spørsmål, og som en handlingens mann gikk han og hentet trallen de pleide å bruke når de tok med mel til markedet. De fant mannen der han hadde falt, Aina var redd han hadde død, men hun kjente pusten fra munnen hans lik kald vind som gled ut av en grotte. Faren kjente på armen hans, og så med ett forskrekket ut, "Jeg finner ikke noen puls." sa han med den tone løse stemmen sin. "Men han puster far!" utbrøt Aina. Faren kjente ved munnen og nikket anerkjennende. Sammen forsøkte de dra mannen opp i vognen, "Oi hvor han er tung." konkluderte faren, som sjeldent lot seg innrømme at noen byrde tynget han. Men de fikk han opp, og fikk trillet han inn til den lille stuen, hvor de la han foran peisen og la over han ett pledd. Broren hennes Sjur og hennes mor kom for å se på oppstyret, hennes mor var ingen helbrederske, men var vant med å stelle de syke. "Aldri har jeg kjent noen som var så kald, men fortsatt pustet." utbrøt hun. "Og aldri har jeg sett slike klær, det må være en rik kjøpmann eller en adelsmann som har forvillet seg." De bestemte seg for å ta mannen ned til landsbyen neste dag når lyset var tilbake, det var for farlig nå, da de ikke en gang kunne støtte seg til månelyset. Aina sa hun kunne sette seg ved manne å kjenne om han sluttet puste, faren ville protestere, men tenkte seg om. Hva kunne vel skje galt uansett? De sov alle i samme rom. Familien la seg i sengen sin og hun ble sittende med det vakre hodet i fanget og kjente på pusten med hånden sin, den kjentes litt varmere nå, men den var fortsatt svak, og han var fortsatt kald. Hun skulle kjenne på pulsen hans, da hun kjente hvor sterke armene hans var. Musklene var harde som stein og brystet hans så ut som det var meislet. Trangen til å putte hånden ned i skjorten og kjenne på magemusklene hans fylte henne, og hun ble varm i kinnene. Faren hennes gryntet og vred seg, tankene forsvant og hun kjente seg litt skamfull. Hun ble sittende lenge og strøk den fremmede over kinnet, og kjente han stadig ble varmere, men han lå fortsatt helt stille og lede ikke en muskel, det eneste tegnet på at han var levende var den svake pusten fra munnen hans. Aina kjente at hun var utmattet, og snart greide hun ikke holde seg våken, og forsvant inn i en urolig søvn.

Hun våknet brått, eller drømte hun at hun våknet? Hun var usikker, hun lå på gulvet alene og kjente kald luft strømme inn i stuen, mannen var borte. Hun reiste seg, kløp seg i armen, "Au!" utbrøt hun stille. I det minste var hun våken. Kanskje mannen hadde kommet til seg selv og reist? Hun tvilte på at han hadde kommet langt i så fall. De våte føttene hennes klasket mot gulvet, samme om hun prøvde å gå stille. Hvor sent var det? Ilden i peisen var enda ganske kraftig, så hun kunne ikke ha sovet lenge. Hun skulle til å lukke døren, da en impuls fikk henne til å titte ut, skimtet hun en skygge der ute i tåken? "Hallo?" hvisket hun ut, og hun syntes hun så skyggen bevege seg, og hun gikk nærmere for å se om det kunne stemme. Aina følte hun burde vært redd, men av en eller annen grunn viste hun at hun ikke ville bli skadet. Skyggen begynte å gå fra henne. "Vent!" sa hun høyt, og gikk fortere for å ta den igjen, men uansett hvor fort hun gikk lå den alltid litt foran henne. Som i en transe gikk hun etter det hun nå var sikker på at var mannen fra myren. Men de gikk ikke i myren, men oppover mot fjellet. De bare føttene kjente det harde underlaget, og hun viste hun burde snu, men hun greide ikke. Det var som om hun hang i en fiske krok og ble trukket inn mot en båt som fløt med elven. Omsider brøt de ut av tåken, og stjernene og månen lyste opp veien. Langt der fremme så hun han, månelyset glitret i sølvmanken og fikk huden hans til å likne marmor der han gikk med raske stødige skritt. Aina gikk sjeldent i fjellet og kjente seg ikke igjen, rundt henne sto det kampesteiner som så ut til å ha blitt kastet der av kjemper, grå og dunkle. Med ett kom hun til en veldig klippe, og så ikke lengre mannen, hun følte seg med ett skuffet, som om han var borte for alltid, hun skulle til å fortvile, da hun med ett så at månen skinte over hele veggen for uten om ett lite skår. Hun gikk bort og kjente etter, det var en hule. Og hun kunne se ett svakt lys innerst i hulen.

Nedover bar det, hulen kjentes og så naturlig ut, men bakken var glatt som ett gulv, og hun kunne så vidt skimte hva som lå foran seg i det hvite halvkvalte lyset som stadig ble sterkere. Hva for lys det var kunne hun ikke forstå, det flakket ikke og var for hvit til å være flammer. Med ett brøt tunnelen opp og hun sto i en stor åpen sal, med hvite krystaller på veggene som var kilden til det bleke lyset. Og der sto han, høy og rank, de blå øynene lyst opp ansiktet hans og hun skjønte at han ikke var menneske. Hun ville snu å løpe, men hun klarte ikke, hun så inn i ansiktet og så lengselen og sårheten til mannen under fjellet. "Ikke gå, jeg vil ikke skade deg!" stemmen han lød som musikk som slo ekko mot veggene, og hun måtte gå nærmere, av en eller annen underfundig grunn viste hun at hun ikke var forhekset. Men at kroppen hennes lyttet til ett instinkt, eller en følelse dypt i henne som overgikk all sunn fornuft. "Hvem er du?" spurte hun, og sto så nærme at hun kunne se alle konturene hans. Øynene var i sannhet det som var det mest merkverdige med mannen, de glittret med ett eget lys, de så ut til å være laget av hundrevis av opaler som fanget lyset og kastet det tilbake med tifold styrke. "Jeg er fjellet." sa han kort og intetsigende, "Jeg har sett på deg og lengtet. Helt siden den gang du fylte meg med dine toner og med din varme. Når du gikk på meg ble det kalde hjertet mitt varmt, som og kjentes rent som det skulle banke." Hun gikk nærmere og kjente på brystet hans, det var varmt nå, men ikke som hud som er varmet innefra, men som stein varmet under solens hete. "Men det banker ikke." sa hun skuffet. "Jo, det banker, men hjertet til ett fjell slår saktere en hos mennesket. For hjertet er dødens trommeslager og hvert slag er ett nærmere det siste." Så kysset hun han, om en leppene hans var harde så var de også glatte og sensuelle. Hun la hånden til kinnet og strøk det. Hva var det hun gjorde? Ei lengre var hun i kontroll over sin egenkropp og ga inn for sine lengsler. Hendene strøk ned mot den muskuløse magen hans, over armene og ned rygge, og hun stønnet ømt når han kysset ned den slanke nakken hennes. Ett klynk glapp ut når de glatte hendene gikk opp under skjorten hennes og grep fast rundt brystet hennes og fingret brystvorten hennes til den ble stiv. Hånden hendes gikk instinktivt ned bukse linningen hans, og grep rundt den glatte harde penisen hans. Øynene til fjellmannen lyste opp og ble enda klarere, og han la henne forsiktig ned på steingulvet. Hånden hans gled opp låret hennes og dro av henne trusen, hun merket at hun var blitt våt og hoven i skrittet. Tommelen han strøk over kjønnsleppene og dunet rundt, Aina bet seg i leppen av nytelse, kjente seg lett i hodet som om verden var laget av luft som hun fløt i. Så gikk han inn i henne, den harde penisen. Først gjorde det vondt, var den for stor for henne? Den stoppet litt som om den traff en vegg, Aina klynket i smerte, men bare for ett øyeblikk, veggen brast og med ett ble hun fylt av en varm nytelse som fikk tærne til å krølle seg. Klynkene ble stønn men dovregubben rytmisk gikk inn og ut av de glatte veggene hennes. Harde hender grep henne om nakken og strøk brystene hennes. En skjelving gikk over henne før hun mistet alle tanker og skrek av full hals. Dovregubben slapp ut ett veldig brøl, og varme fylte henne.

De ble liggende med han inni henne og strøk henne på ryggen med de glatte fingrene. "Jeg vil at du skal bli her hos meg, og dele livet til fjellet er blitt til grus." hvisket han i øret hennes. Ordene kilte og hun smilte. "Men jeg vil ikke vinne deg på å ha lokket deg hit." han tok noe ut av lommen. "Men uansett hva du måtte velge gir jeg deg hjertet mitt." Det var ett kjede med en stor diamant, han hang det rundt halsen hennes og hun kjente at det var varmt nesten som det var levende. Aina var utmattet og ute av stand til å si noe. "Mhm." purret hun til svar, så sovnet hun. Hun drømte om fjell og skoger, elver som rant og gnage seg inn stadig dypere. "Om du elsker meg kommer du tilbake." Syntes vinden å hviske. Så våknet hun av at solen gikk gjennom rutene. Hun lå på gulvet der hvor hun hadde ligget og strøket mannen. Mannen var borte. Hadde hun bare drømt alt sammen? Familien satt rundt bordet og spiste grøt. Det tok henne en stund å komme til seg selv, "Hvor er mannen?" spurte hun forfjamset. "Han var borte når vi sto opp. Men ingenting er stjålet." svarte faren hennes kort. Aina satte seg og spiste tallerkenen sin, hun var utsultet og rent forvirret. Hadde alt vært en drøm spurte hun seg igjen. Så kjente hun noe varmt på brystet, tok seg der og kjente diamanten henge fra kjedet. Senere på dagen da alle plikter var gjort strøk hun til fjells og kom aldri tilbake.